Sildemåke

Kjennetegn: mørk rygg, gule bein og slank kropp

Hos voksne fugler er oversiden alt fra mørkegrå til svart, og beina er som regel gule1,2. Nebbet er gult med rød flekk på undernebbet, og øyeringen er rød. I noen områder har beina gitt arten lokalnavnet gulføtting1. Den er spinklere og lettere bygd enn gråmåka, men nesten like stor2.

Unge fugler. Det tar 2⁠–⁠4 år å få voksen drakt, og tiden varierer mellom underartene. Unge sildemåker i første drakt har alltid jevnt mørke håndsvingfjær. Hos unge gråmåker og svartbaker er de lysere innerst, nærmest kroppen1.

Lyd. BirdID ved Nord universitet beskriver lyden som lik gråmåkas, men med mer nasal tone4.

Hvor stor er en sildemåke?

Svaret kommer an på hvem du spør. Artsdatabanken oppgir omtrent 60 centimeter og 600⁠–⁠900 gram2. Store norske leksikon nevner 0,5⁠–⁠1 kilo for sildemåker som hekker i Norge1. BirdID oppgir 620⁠–⁠1000 gram, 52⁠–⁠64 centimeter i lengde og 117⁠–⁠134 centimeter i vingespenn4. Som tommelfingerregel er sildemåka mindre enn gråmåka, mens svartbaken er større1.

Sildemåke, svartbak eller gråmåke?

Svartbaken likner: voksne fugler har også mørk overside, men grårosa bein i stedet for gule1. Den er dessuten mye tyngre, omtrent 70 centimeter og 1500⁠–⁠2500 gram5. På de ytterste håndsvingfjærene har sildemåka som regel hvitt på bare én eller to, mens svartbaken alltid har mye hvitt i vingetuppen1.

Gråmåka har lysegrå overside og rosa bein, og er omtrent 63 centimeter og 1 kilo6. Fiskemåka har lyst kjøttfargede eller gule bein, men er mye mindre, omtrent 44 centimeter og 400 gram, og har blågrå overside7.

Kjennetegn

Nordlig og sørlig sildemåke: to eller tre underarter?

Rødlista beskriver intermedius, den sørlige sildemåka, som vanlig fra svenskegrensen til Møre. Den nordlige, fuscus, er mer fåtallig og hekker fra Trøndelag og nordover. Graellsii nevnes bare med noen få antatte hekkefunn i Nord-Norge3. Artsdatabanken skriver at det finnes tre underarter i Norge, og Store norske leksikon at tre av dem hekker her1,2. I Midt-Norge overlapper utbredelsen, og mellomformer er ikke uvanlig3.

Ryggfargen skiller dem1. Hos graellsii er den lysest, men fortsatt mørkegrå. Hos intermedius er ryggen litt lysere enn de svarte vingespissene, mens fuscus har svart rygg, like mørk som vingespissene. Fuscus er også minst, med spinklere nebb og relativt lengre vinger2. Voksne intermedius og graellsii er vanskelige å skille uten fuglen i hånden, og ungfugler kan ikke bestemmes til underart1.

Ifølge Store norske leksikon finnes lyse fugler også i de fleste nordnorske kolonier. Unntaket er koloniene sør i Nordland, der nordlig sildemåke fortsatt dominerer. De lyse fuglenes opphav er ukjent, skriver leksikonet1.

Hvor i Norge hekker sildemåka?

Hekkeområdet strekker seg langs hele kysten, helt til Porsanger i Finnmark3. Store norske leksikon kaller sildemåka forholdsvis vanlig over hele landet, men i Nord-Norge er utbredelsen flekkvis. Finnmark har bare to kjente hekkeområder, Troms over ti, alle på ytre kyst, og fra Nordland og sørover er utbredelsen forholdsvis jevn1. Artsdatabanken skriver at de lyse sildemåkene, trolig for det meste intermedius, ser ut til å bre seg nordover2. Flest par har det tidligere fylket Vest-Agder, nå en del av Agder: omtrent 6000 i 2019. Der er sildemåka den mest tallrike måkearten1.

Koloniene ligger på holmer og skjær, gjerne blandet med andre måkearter3.

Funn med åpen lisens i GBIF forteller hvor folk registrerer sildemåke, ikke hvor mange det er. I 2000⁠–⁠2025 kommer flest funn fra Agder (40 373), Rogaland (29 396) og Vestland (20 852), færrest fra Troms (1 696) og Finnmark (1 441)8.

På tak i byen. Store norske leksikon kaller takhekking forholdsvis vanlig, men kjenner den bare fra byer og tettsteder mellom svenskegrensen og Bergen, Bergen inkludert1,3. Da BirdLife Oslo og Akershus filmet de fleste store hustakene i Oslo fra helikopter 31. mai 2022, telte de 10 sildemåker og 5 reir, av til sammen 196 måker og 72 reir9.

Svalbard. Sildemåka er svært fåtallig på Bjørnøya, og enkeltfugler ses på Spitsbergen om sommeren. Rødlista vurderer den som ikke egnet (NA), fordi den ikke har etablert hekkebestand der10.

Sildemåkeåret: fra Afrika til hekkeplassen

Ankomst. Fuglene er tilbake en gang mellom mars og mai. Store norske leksikon sier fra og med mars, Store Færder Ornitologiske Stasjon mars–april og Artsdatabanken april–mai1,2,11.

Hekking. Sildemåka hekker første gang vanligvis som 4-åring, med variasjon fra 3 til 6 år2. Den hekker spredt eller i kolonier på bakken, men noen steder også på tak1–3. Eggene legges i Sør-Norge i mai og i Nord-Norge i juni, oftest 3 (1⁠–⁠4). Begge foreldrene ruger2.

Fjærskifte. Intermedius og graellsii feller alle fjærene i mai–desember, fra de er på hekkeplassen til de er i vinterkvarteret. Nordlig sildemåke feller mye senere, i oktober–april, mest i vinterkvarteret2.

Avreise. De fleste flyr sørover i august, og trekket varer typisk fra august til oktober1.

Alder. Den eldste kjente sildemåka med norsk ring var minst 32 år og 11 måneder gammel. Store Færder Ornitologiske Stasjon, som oppgir rekorden, anslår at arten kan bli cirka 35 år11.

Hva spiser sildemåka?

Sildemåka er en av måkene som lever tettest på havet. Hovedmaten er fisk og andre sjødyr tatt i overflaten3. I Norge er det mest sil, sei og sild, men sildemåka er en generalist, og kosten varierer mye fra sted til sted1. Om våren kan store flokker sees på nypløyde jorder, der de blant annet spiser meitemark3. Den finner også mat i byer, parker og havner og på avfallsplasser. Enkelte fugler spesialiserer seg på gnagere og andre fugler, alt fra markmus til andunger og toppdykkerunger1.

Nordlige sildemåker i Nord-Norge. Hva fuscus spiser i hekketiden, ble undersøkt på to kyststrekninger i 2005⁠–⁠2009. Forfatterne mener at fuglene trolig hovedsakelig lever av fisk i hekketiden, og at sild ser ut til å være mindre viktig enn tidligere antatt. I sør fikk ungene (58 unger) mest torskefisk, trolig sei, omtrent 75 prosent av byttets biomasse. I nord (23 unger) utgjorde nullgruppe sild omtrent 60 prosent av byttemassen og ble gitt til 65 prosent av ungene. For de voksne fantes bare gulpeboller: 17 av 23 fra 2006 og 2007 (74 prosent) inneholdt trolig havnål12.

Hvor tilbringer sildemåka vinteren?

Noen få sildemåker overvintrer lengst sør i Norge, men Store norske leksikon kjenner bare en håndfull tilfeller der en fugl har tilbrakt hele vinteren her1,2. Rødlista skiller mellom to trekkveier og vinterområder: intermedius overvintrer i vest, fuscus i øst3. Ifølge Store norske leksikon viser nyere studier at fuscus også trekker gjennom Vest-Europa og overvintrer både på Den iberiske halvøy og i vestlige deler av Afrika1.

Vestover. De lyse underartene intermedius og graellsii holder til vinterstid langs kystene i Vest-Europa og Vest-Afrika2. Vinterområdet går fra De britiske øyer og Nederland i nord ned til Guinea i sør1. Siden 2015 har Store Færder Ornitologiske Stasjon fargemerket 74 sildemåkeunger, og stasjonen har fått 53 tilbakemeldinger fra ni land, flest fra Spania (21) og Nederland (13)11.

Østover. En del nordnorske fugler følger den sørøstlige ruten som er vanlig blant finske sildemåker. De overvintrer i Midtøsten, på Arabiahalvøya eller i Øst-Afrika, så langt sør som Victoriasjøen1. Geolokatorer på fuscus fra Nord-Norge i 2009 og 2010 viste at de fleste overvintret ved innsjøer i Øst-Afrika, og at det sørøstlige Middelhavet var viktigste mellomstopp. Nettohastigheten var 399 kilometer i døgnet på høsttrekket og 177 om våren13. En studie fra 2010 bygger på nordlige sildemåker sett ved en innsjø i Kongo og på litteratur og museumsstudier. Forfatterne foreslår at fuscus har hovedvinterområdet fra Riftdalens innsjøer vestover i Kongobassenget14.

Merkede fugler fra Nord-Norge. Helberg og kolleger (2009) gikk gjennom gjenfunn av 16 voksne og 83 unge merkede fugler. Ungfuglene tok to ulike ruter. Av de observerte krysset 30 prosent Skandinavia til Finland og Baltikum og fortsatte via østlige Middelhav til Øst- og Sentral-Afrika, mens 70 prosent fulgte kysten og overvintret fra Storbritannia til Senegal. Forfatterne fant ingen tegn til at underartene trakk ulikt som unge. Voksne fuscus ble sjelden sett igjen: bare 3,5 prosent, mot 45,5 prosent av de lysere fuglene, trolig fordi de overvintrer der få observerer15.

Hvor mange sildemåker er det i Norge?

Artsdatabanken anslo hekkebestanden til omtrent 28 000 par i 20142. NINA-rapport 1151 kommer til 28 051 par for 2013, summert fra tre regionale estimat som er korrigert for nyere trender16.

De daterte anslagene for hele bestanden er altså fra 2013 og 2014, og rødlista etterlyser mer kunnskap om utviklingen framover2,3,16.

Rødlista finner ingen stor endring i Norge samlet i 1980⁠–⁠20193. NINA-rapporten modellerer en tidsserie for hver havregion ut fra overvåking og tellinger; siste telling var i 1993 i Nordsjøen og Skagerrak og i 1983 i Norskehavet. Modellen gir en nedgang på 52 prosent i Nordsjøen og Skagerrak fra 1988 til 2013 og en økning på 14 prosent i Norskehavet. For norske sjøfugl samlet fant rapporten nedgang i alle regioner og økologiske grupper. Den mente at økt direkte påvirkning fra mennesker neppe forklarer nedgangen, og pekte på økt predasjon som et mulig bidrag som bør undersøkes nærmere16.

Utviklingen. I Sør-Norge vokste bestanden markant fra 1980 til midt på 1990-tallet og falt så tilbake til 1980-nivå. Lenger nord har den vært mer stabil. Tellinger i Oslofjorden tyder på jevn vekst siden 1980-tallet. En kilde fra 2019 i rødlista melder at bestanden i Telemark har gått ned det siste tiåret, til 1980-tallets nivå. Overvåking i Sør-Trøndelag fra 2002 til 2019 viser ingen statistisk signifikante trender3. I de fleste andre fylkene har bestanden trolig gått ned, men enkelte steder øker den, ifølge Store norske leksikon1.

Nabolandene og Europa. Ifølge rødlista har Norge 5⁠–⁠25 prosent av den europeiske bestanden og 1⁠–⁠5 prosent av den globale2,3. Fuscus har gått ned omtrent 30 prosent over 30 år i Sverige og 50⁠–⁠80 prosent over tre generasjoner i Finland, mens intermedius er vurdert som stabil i Sverige3. I BirdLifes europeiske rødliste fra 2021 er arten livskraftig, og bestanden i Europa regnes som økende17.

Den nordlige underarten og reirrøverne

Årsakene til nedgangen hos nordlig sildemåke er ukjente, skriver Store norske leksikon. Allerede på 1920-tallet ble enkelte kolonier rapportert borte, og bestanden var mange ganger større fra 1960-tallet enn i dag. Trolig har nedgangen kommet i flere omganger1. Sjøfuglprogrammet SEAPOP skrev i 2009 at nedgangen på 1970- og 1980-tallet muligens hang sammen med sammenbruddet i den norske vårgytende sildebestanden18.

Den største hekkeansamlingen av nordlig sildemåke i Norge, på kysten av Nord-Norge, gikk på 18 år fra omtrent 400 par i gode år til rundt 200 par fordelt på ni delkolonier, skrev SEAPOP i 2022. Ravnen var den viktigste reirrøveren der: i år da ravn hekket, var plyndringen svært høy og nesten ingen unger fløy ut, og bestanden gikk ned, men ikke i en nærliggende delkoloni uten hekkende ravn19. Data fra 16 år (2005⁠–⁠2020) fra samme ansamling, publisert i Ornis Fennica, viser det samme mønsteret: i gjennomsnitt 43 prosent av reirene ble tatt i år da ravnen hadde flygeferdige unger i området, mot 10 prosent i øvrige år. Per reir kom det 0,07 flygeferdige unger i ravneårene og 0,71 ellers20.

Nordlige sildemåker i en skjærgård på norskekysten ble fulgt i ti hekkesesonger, 2005⁠–⁠2014. Forskerne fant ikke belegg for at reir på åpent berg eller i vegetasjon konsekvent fikk bedre vern og hekkeresultat. I delkolonier som slapp total hekkesvikt, slo rundt fire av fem unge fugler seg ned der de var klekket, og andelen voksne som byttet delkoloni fra år til år, var helt nede i 0⁠–⁠3 prosent. Etter dårlige hekkeår steg den til opptil rundt 15 prosent21.

En modellstudie fra 2022 av Bårdsen og Bustnes anslo tilsynelatende overlevelse til 0,862 for voksne og 0,470 for unge nordlige sildemåker, med nedadgående tidstrender. Reirtap ble den viktigste enkeltfaktoren, og effekten ble kraftig forsterket når forholdene var dårlige22. I modellen oppfylte fuscus kriteriene for sårbar der viktige reirrøvere var til stede, og kriteriene for livskraftig når reirplyndringen var lav eller fraværende. Det er et modellresultat, ikke en rødlistevurdering: rødlista gir bare arten som helhet en kategori, livskraftig3,22.

Vest-Agder: en fjerdedel igjen i reservatene

Store norske leksikon oppgir omkring 16 000 par i tidligere Vest-Agder rundt 1990 og under 6000 i 20191. BirdLife Vest-Agder skrev i 2023 at bestanden i sjøfuglreservatene i vestlige Agder bare er omtrent 25 prosent av størrelsen den hadde i toppårene i overgangen mellom 1980- og 1990-tallet23. I desember 2025 kalte organisasjonen situasjonen i reservatene kritisk for teist, hettemåke, makrellterne og sildemåke, og mente dårlig ungeproduksjon og lokale forhold i hekketiden trolig er hovedårsaken. Organisasjonen kaller også sau- og geitebeite et stort problem i flere reservater. Uten høy og tett vegetasjon får egg og unger lite skjul, og det er ugunstig for blant andre sildemåke24.

Forstyrrelse i hekketiden. Ferdselsforbudet i sjøfuglreservatene går ut før langt over halvparten av sildemåkeungene i Vest-Agder kan fly, skrev BirdLife Norge i 2023 med henvisning til en rapport om hekketidspunkt 2013⁠–⁠2022. Forbudet gjelder 15. april til 15. juli25. Miljødirektoratet har tilrådd å utvide perioden til 15. august, og saken lå hos Klima- og miljødepartementet i desember 2025, ifølge BirdLife Vest-Agder24.

Status og forvaltning

Status. Rødlista 2021 vurderer sildemåke som livskraftig (LC) for Norge, slik den også ble i 2015 og 2010. Vurderingen bygger på overvåkingsdata3.

Overvåking. SEAPOP-rapporten for 2025 melder god til moderat hekkesuksess for store måker på fastlandet, sildemåke inkludert, men dårlig suksess for sildemåke på to nøkkellokaliteter, én i Nordland og én i ytre Oslofjord26,27. Voksne sildemåker på to overvåkede lokaliteter hadde overlevelse på 77 og 75 prosent i SEAPOP-rapporten for 2022, mot et gjennomsnitt på 84 og 82 prosent28,29. I 2025-rapporten avvek ikke overlevelsen hos måkene langs fastlandskysten fra gjennomsnittet26.

Jakt. Sildemåke kan ikke jaktes. Jaktbare arter er de som har jakttid i § 2 i jakttidsforskriften for 2022⁠–⁠2028, og sildemåke står ikke der. Måker er bare nevnt i § 6 om sanking av egg. Forskriften gjelder til 31. mars 202830. Viltressursloven trådte i kraft 1. juli 2026 og erstatter viltloven av 1981, og forskrifter gitt etter den gamle loven gjelder fortsatt31.

Egg. Etter viltressursloven har grunneieren enerett til å sanke fugleegg, og bare når lov eller forskrift åpner for det31. Jakttidsforskriften § 6 lar grunneier eller bruker sanke sildemåkegg til og med 10. mai i Møre og Romsdal, Vestland, Rogaland, Agder, Vestfold, Telemark, Østfold, Akershus, Buskerud, Oslo og Innlandet, og bare ett egg fra hvert reir30. Fra Trøndelag og nordover kan grunneier ifølge Miljødirektoratet bare sanke egg av gråmåke og svartbak. Direktoratet ber folk slutte når kullet er fullagt med tre egg. I verneområder med ferdselsforbud kan du ikke sanke egg uten at verneforskriften åpner for det32.

Skadefelling og registrering. Sildemåke er ikke nevnt blant artene som kommunen eller den skadelidte selv kan ta ut etter viltforskriften. For slike arter kan statsforvalteren etter søknad gi tillatelse til skadefelling33. Miljødirektoratet gir ikke tillatelse til å forstyrre fugl i hekketiden, og måker som har begynt å bygge reir i byer og tettsteder, må få være i fred34. I viltforskriften er nordlig sildemåke, Larus fuscus fuscus, oppført som både registrerings- og merkepliktig art33.

Møte med sildemåke

En måke som stuper mot deg, kan forsvare reir eller unger. Ifølge FHI er det oftest gråmåke og svartbak som skaper problemer, men også sildemåke kan tidvis gjøre skade35.