Håbrann

Kjennetegn: konisk snute og kjøler på halerota

Halerota er flat, og på hver side sitter en horisontal kjøl. Resten av kroppen er torpedoformet, men litt klumpete, med konisk snute og stor hale. Ytterkantene på finnene er lyse, mens ryggen er blågrå og buken kremhvit. Fargene gjør håbrannen vanskelig å få øye på, enten du ser den fra undersiden eller oversiden4. Det latinske artsnavnet nasus betyr «nese». Ifølge Store norske leksikon har første ryggfinne en hvit flekk, og gjellespaltene er svært store9.

Hver tann har en hovedspiss, og på begge sider av den sitter det en mindre spiss. Tennene er flate og koniske, og kantene er glatte. De sitter i flere rekker, så nye tenner rykker fram når de fremste er slitt4.

Håbrannen hører til samme familie som hvithaien, og i nordlige farvann er den vanligste arten i familien. Ifølge HI kan den bli om lag halvparten så stor som hvithaien. Andre navn er håmær, lysterhai, sildehai og sildstørje4.

Håbrann, brugde, pigghå eller håkjerring?

Håkjerringen kan bli sju meter lang, beveger seg sakte og har ofte parasitter hengende fra øynene. Pigghå blir høyst 123 centimeter og har en svakt giftig pigg foran begge ryggfinnene. Brugda kjennes på kjegleformet snute og enorm munn, og den siler plankton fra vannet10.

Kjennetegn

Hvor stor er en håbrann?

Ifølge HIs temaside kan en håbrann nå vel 3 meter og 150⁠–⁠200 kilo4. Enkeltdyr som er målt og veid, gir et mer konkret bilde. HI-forskere merket i 2024 en hai på 265 centimeter som veide omtrent 200 kilo11. I 2025 var de fire merkede haiene fra 1,9 til over 2,5 meter lange og veide 100⁠–⁠200 kilo12. Tre hunner i en studie fra 2024 var 244, 260 og 280 centimeter lange, og forfatterne regnet dem alle som kjønnsmodne ut fra lengden6. De fem unghaiene HI merket i 2026, var mindre, og den største var 160 centimeter5.

Hvor gammel blir den?

HI antar at håbrann kan bli omtrent 30 år4. Rødlistevurderingen setter generasjonstiden til 19,5 år og kullstørrelsen til 1⁠–⁠5 unger1.

I Nordvest-Atlanteren talte Natanson m.fl. (2002) vekstringer i ryggvirvlene. Den eldste hannen var 25 år, den eldste hunnen 24. Forfatterne skrev at tallene trolig undervurderer levealderen, og at beregninger tydet på 45⁠–⁠46 år i en bestand uten fiske. Forfatterne kunne bekrefte at ringene er årlige opp til 11 års alder13.

Hvor i Norge finnes håbrann?

Ifølge HI finnes håbrannen langs det meste av norskekysten og går helt til det sørøstlige Barentshavet. Den finnes i hele Nord-Atlanteren og Middelhavet, og holder seg normalt et stykke ute til havs4. Haugen og Papastamatiou (2019) skriver at arten sjelden sees i overflaten. I juli 2014 observerte de minst 20 håbrann som sirklet rundt en oljeplattform i britisk del av Nordsjøen over flere dager15.

Rødlistevurderingen fra 2021 regner med kjent forekomst i Norskehavet og Nordsjøen. Kjent forekomst er oppgitt fra Trøndelag sørover til Vestfold og i Oslo og Akershus, mens forekomsten i Finnmark, Troms og Nordland er «antatt». Fylkene følger inndelingen per 1. januar 2018. Vurderingen skrev samtidig at vandringsrutene og oppvekstområdene er ukjente, og at det ikke var gjort merkeforsøk i norske farvann1. Siden 2022 har HI merket håbrann i Nordland5,6.

Blant funn med åpen lisens i GBIF 2000⁠–⁠2025 ligger 7 av 15 analyserte funn i Nordland. Trøndelag har 4, Møre og Romsdal 2, og Agder og Troms ett hver. Dessuten er 51 funn registrert utenfor fylkene, i havet eller på den andre sida av riksgrensen. Tallene sier hvor folk har registrert håbrann, ikke hvor mange det finnes16.

Håbrannåret: paring, unger og vinterdyp

Paring. Ifølge Store norske leksikon skjer paringen senhøstes9. Drektigheten varer trolig omtrent åtte måneder, skriver HI4.

Unger. HI skriver at håbrannen er ovovivipar: ungene klekkes inne i hunnen og fødes levende10. Fostrene lever først av plommen og senere av ubefruktede egg som hunnen lager i det meste av drektigheten, skriver Store norske leksikon9. Jensen m.fl. (2002) skriver at ungene næres ved oofagi (egg-spising), slik som hos andre arter i håbrannfamilien14.

Kull og fødsel. HI oppgir fødsel i mai–juni, opptil fire unger i kullet og en lengde på omtrent 60 centimeter4. Store norske leksikon oppgir vanligvis 3⁠–⁠4 unger hvert annet år og fødsel i april–mai, med stor variasjon9. Hos håbrann i Nordvest-Atlanteren fant Jensen m.fl. (2002) tegn til ett års syklus og 8⁠–⁠9 måneders drektighet. Haiene paret seg der i september–november, og kullene kom i april–juni med 4,0 unger i snitt14.

Oppvekst. Hvor ungene fødes og vokser opp, vet forskerne lite om, sa HI-forsker Keno Ferter i 2026. I august 2026 fant forskerne en hotspot for håbrann i Nordland og merket fem overraskende små haier. Den største fikk i tillegg et merke som sender signaler fortløpende. Om de andre kan forskerne først si noe neste år5.

Sesongvandring. Saunders m.fl. (2025) fulgte ti håbrann merket utenfor Irland, med merker som satt i opptil omtrent ni måneder mellom juli 2010 og februar 2014. Turene var på 1479⁠–⁠25 707 kilometer, og høstvandringen gikk langs sokkelkanten mot Portugal, Biscayabukta og Azorene. Studien fant også vandringer til farvann utenfor Norge og Færøyene/Shetland før trekket sørover om høsten17. Biais m.fl. (2017) rekonstruerte ni vandringer av haier merket i Biscayabukta i 2011 og 2013. Haiene dro unna i seinsommeren og var tilbake på merkestedet våren etter. For de fire merkene som satt i et helt år, anslo forskerne den samlede vandringen til 5000⁠–⁠13 000 kilometer, med eksempler på turer til polarsirkelen, Madeira og den midtatlantiske ryggen18.

Dyp og vinter. Store norske leksikon skriver at håbrannen vanligvis lever pelagisk og sjelden går dypere enn 150 meter9. Om vinteren går den dypere, trolig til 200⁠–⁠1000 meter, skriver HI på temasiden, som ble oppdatert i 20264. Saunders m.fl. fant at haiene sto dypere om vinteren enn om sommeren, og at de i vintermånedene utenfor sokkelen fulgte en tydelig døgnrytme i dypet. Om natten hang dybden tett sammen med månesyklusen, og ved fullmåne gikk de dypere17.

Merkeforsøkene: fra Nordland til Kanariøyene

HI satellittmerket sin første håbrann i 2022, en hai på rundt 2,5 meter som veide minst 100 kilo. HI skrev i 2022 at målrettet fiske etter håbrann er forbudt i Norge, men at HI har dispensasjon i forbindelse med merkingen. Haiene fiskes med stang og agnfisk og holdes ved båten med et tau om magen19. Den første haien kjempet godt imot og slo etter forskerne med halen3.

I 2023 brukte HI for første gang både satellitt- og sporingsmerker på håbrann i norske farvann. Sporingsmerket gir posisjon når haien er over vann, mens satellittmerket logger dybde, temperatur og lys. På én uke fikk forskerne fire haier på over 100 kilo, og én av dem svømte mer enn 600 kilometer på to uker20.

I 2024 kom en studie som fulgte tre hunner. To var merket utenfor Irland og én utenfor Nordland6. De ble sporet i 4⁠–⁠12 måneder og krysset flere nasjonale og fysiske grenser. Én av de to irske hunnene holdt seg for det meste i irske og britiske farvann7.

Den andre irske hunnen kom inn i norsk økonomisk sone i august 2022 og ble en måned i Nordland. I slutten av oktober var hun inne i fiskevernsonen ved Svalbard, og i begynnelsen av november snudde hun sørover. I januar 2023 var hun 500 kilometer vest for Kanariøyene6.

Hunnen merket utenfor Nordland tok en lignende tur. I september fulgte hun sokkelkanten sørover gjennom Rockall-trauet, omtrent 2220 kilometer på 33 dager, og i desember var hun mellom Azorene og Madeira. I norske farvann holdt hun seg på 0⁠–⁠600 meter. Lenger sør sluttet hun å gå til overflaten og var på 50 til 1867 meter6. Ifølge HI svømte hun opptil 100 kilometer i døgnet7.

I august 2025 satte forskerne to typer merker i ryggfinnen på fire håbrann, noe HI sier knapt er gjort før med dyr så store. Ferter sa i 2025 at håbrann så langt har flyttet seg raskt og langt, ofte fram og tilbake, uten et klart mønster12. Satellittmerkene logger bevegelsene i ett år før de løsner. HI-forsker Claudia Junge, som leder HIs haiprosjekt, sa i 2026 at de nye dataene viser håbrannens ferd gjennom territorialfarvann, og at den overlapper med fiskeri, oljeutvinning og havvind5.

Sharks on the Move var et HI-prosjekt som gikk fra oktober 2021 til juni 2025. På prosjektsiden, oppdatert i mars 2024, ba HI publikum melde fra om håbrann og brugde21. I 2026 sa Ferter at mange gode tips gjorde at forskerne fant håbrann raskt5.

Hva spiser håbrann?

Ifølge HI tar håbrannen stimfisk, blant dem sild, makrell og taggmakrell, i tillegg til blekksprut og mange andre fiskearter4. Sei, sardiner, torsk og pigghå står på lista til Store norske leksikon, og kolmule på HIs prosjektside om Sharks on the Move9,21. Joyce m.fl. (2002) beskrev håbrannen i Nordvest-Atlanteren som hovedsakelig en opportunistisk fiskeeter med bredt byttevalg. Grunnlaget var magene til 1022 håbrann, 85⁠–⁠264 centimeter lange, fra kanadisk håbrannfiske og et forskningstokt mellom februar 1999 og januar 2001. Om våren utgjorde pelagisk fisk og blekksprut størst del av dietten, om høsten bunnfisk. Samlet sto beinfisk for 91 prosent etter vekt, med blekksprut på andreplass22.

Store norske leksikon skriver at kroppen er varmere enn vannet rundt, særlig i svømmemusklene, de indre organene, hjernen og øynene. Derfor jakter og svømmer håbrannen godt også i kaldt vann9. Ifølge HI kan den takket være de røde musklene svømme raskere enn mulige konkurrenter, og lenger nord21. Junge kalte i 2023 håbrannen en viktig predator og sa at forskerne må lære mer om den for å forstå næringsnettet3.

Hvor mange håbrann finnes?

Hvor mange håbrann det finnes, er uklart. ICES kunne i 2026 verken vurdere bestanden eller fiskepresset opp mot referansepunktene for høyeste bærekraftige fangst (MSY). Verdiene var ikke oppdatert i 2026, og det mangler grunnlag for å sette grenser etter føre-var-prinsippet. Det har ikke kommet nye verdier for biomasseindeksen etter 2019. Uten dem blir modellens anslag for de siste årene så usikre at ICES ikke regner dem som egnet som grunnlag for råd, og nyere undersøkelser mangler også. Utkast forekommer, men er ikke tallfestet, og ICES regner mengden som betydelig i forhold til landingene8. Rådgivningen hviler på lite data, og gode tidsserier mangler, skriver Artsdatabanken1.

Den globale vurderingen fra 2019 indikerte en nedgang på cirka 55 prosent over tre generasjoner. Rødlistevurderingen fra 2021 beregner en bestandsreduksjon for Norge på 50⁠–⁠70 prosent over vurderingsperioden på 58,5 år. I beregningen er tegnene til økning tatt med, selv om økningen er vanskelig å tallfeste. Fra 2007 til 2019 tyder fangstratene til HIs referanseflåte nord for Stad på en økning. Et fransk linefiske 1972⁠–⁠2008 viste at nedgangen hadde stoppet opp, og et linetokt 2018⁠–⁠2019 og fangst per innsats fra Norskehavet tyder på økning1.

ICES skrev i 2024 at den siste bestandsvurderingen, fra 2022, tydet på økende biomasse23. HI-forsker Aurélien Delaval sa samme år at HI antar at utviklingen fortsatt går i positiv retning24. I 2026 sa Junge at arten tidligere ble overfisket. Tegn til bedring har kommet de siste årene, men trendene er forbundet med mye usikkerhet. Kunnskapen hviler stort sett på fiskeristatistikk med hull og mørketall, skrev HI i 20265.

HIs referanseflåte består av kommersielle fiskefartøy. Den registrerte håbrann i 14 hal (trekk med redskap) i 2016, 29 i 2017, 24 i 2018, 22 i 2019 og i 2020, 15 i 2021, 18 i 2022, 59 i 2023, 17 i 2024 og 32 i 2025. Dataene omfatter bare farvann nord for 57 °N og øst for 0 °Ø og alle redskap, og geografisk omfang og innleide fartøyer varierer mellom år. Før 2016 var artsbestemmelsen mindre etablert25.

Rødlistevurderingen plasserer håbrann i norske farvann i den nordøstatlantiske bestanden, én av fire forvaltningsenheter1. Haugen m.fl. (2022) gikk gjennom genetikk, livshistorie og bevegelser. Mesteparten av informasjonen tyder på én genetisk populasjon i Nord-Atlanteren, men bevegelsene mellom Nordvest-Atlanteren, Nordøst-Atlanteren og Middelhavet er så få at de kan regnes som separate enheter i forvaltningen26. HI skriver, med henvisning til Kjesbu m.fl. (2021), at håbrann forventes å få en positiv utvikling under klimaendringer fram mot 20504.

Fra fløytline til fiskeforbud

Norske fiskere drev håbrannfiske med fløytline fra 1920-årene, langs Vestlandet, i Nordsjøen–Skagerrak og ved Shetland–Orknøyene4. Store norske leksikon skriver at kutterne som drev håbrannfisket på Vestlandet fra 1925, var bygd spesielt for det9. HI beskriver kjøttet som en delikatesse som minner om kalv, men i Norge fantes det ingen tradisjon for å spise håbrann. Fangstene gikk i stedet til Mellom-Europa, leveren ble delvis brukt til tran, og av skinnet kunne man lage lær4.

Norske landinger falt raskt fra 1970, skriver HI. Fisket bidro trolig til en kraftig nedgang i tallrikheten4. HI skrev i 2022 at norske fartøy fikk forbud mot å fiske og lande håbrann i 200727. Rødlistevurderingen skriver at norske fangsttall viser nedgang i 1977⁠–⁠2019 uten synlig forandring etter forbudet mot direktefiske fra 2007, mens fiskeforbudet fra 2010 har en klar effekt internasjonalt1.

ICES' tabell over avtalt totalkvote (TAC) viser 581 tonn i 2008, 436 tonn i 2009 og 0 tonn i 2010⁠–⁠2014. ICES anslo landingene i hele Nordøst-Atlanteren til 411 tonn i 2009 og 34 tonn i 2010, og til 10 tonn i 2025. Fangstfiguren viser ICES' anslag for alle land samlet, ikke bare norske fangster8.

HI skrev i 2022 at ICES rådet til å åpne for inntil 219 tonn for 2023 og 231 tonn for 2024. Junge sa da: «Bestandsvurderingen i år konkluderer med at bestanden er på vei oppover og en liten fangst kan forsvares»27. For 2025 og 2026 var rådet 231 tonn23. Den 7. oktober 2026 rådet ICES til høyst 185 tonn i året for 2027⁠–⁠2030, inkludert døde utkast. Det er 20 prosent lavere enn forrige råd. ICES begrunner nedgangen med at bestanden er flyttet til en annen datakategori, og med en føre-var-buffer som trekker rådet ned8. Et råd er ikke en kvote: HI minner om at det fortsatt er ulovlig å fiske håbrann i de aller fleste land, og at arten er totalfredet i Norge og EU28.

Status og forvaltning

Norsk rødliste for arter 2021 setter håbrann i kategorien sårbar (VU), med kriteriet A1(a,d). Artsdatabanken skrev i 2021 at ICES regner med 25 år før bestanden er bygd opp igjen, og at flere forvaltningstiltak trengs for å holde den positive utviklingen ved like og styrke den1. HI leverte i april 2026 en rapport som støtte for neste rødlistevurdering av bruskfisk i 202725.

Det er forbudt å fiske og lande håbrann, og å skjære av finnene før fangsten er landet2. Forbudet står i forskrift FOR-2013-12-13-1507, som trådte i kraft 1. januar 2014 og sist ble endret 11. april 20252,29. Forskriften gjelder fiske i Norges farvann og i internasjonalt farvann i ICES-områdene I–XIV. For utenlandske fartøy gjelder den i Norges farvann, fiskerisonen ved Jan Mayen, fiskevernsonen ved Svalbard og Svalbards territorialfarvann. Brudd kan gi overtredelsesgebyr og straff etter havressurslova2.

Får et fartøy håbrann som bifangst ved fiske etter andre arter, skal levedyktig fisk straks settes tilbake på sjøen. Alle fangster skal rapporteres, men død eller døende håbrann trenger ikke føres i land2. Siden 11. april 2025 er det dessuten tillatt å beholde død eller døende håbrann som tas som uunngåelig bifangst ved fiske etter andre arter2,29.

Fiskeridirektoratet fører håbrann under «totalfreda artar» på sin side om fritidsfiske30. ICES og tunfiskkommisjonen ICCAT gir kvote- og forvaltningsråd5. I rådsarket fra 2026 skriver ICES at de ikke kjenner til noen avtalt føre-var-forvaltningsplan for håbrann i området, og at arten også tas i pelagisk linefiske som ICCAT forvalter8.

Er håbrann farlig?

Ikke for mennesker, sa HI-forsker Keno Ferter i 2024: ingen trenger å frykte for liv og lemmer11. Tennene er likevel skarpe og krever respekt, sa han i 202219. HI skrev i 2023 at håbrannen ikke er farlig for folk flest på sjøen, men at merkeforskerne må tettere på enn vanlig3. Under merkingen bruker forskerne spesialhansker og har kniv og tang klare20.