Bokfink

Kjennetegn: grå hette, kastanjebrun rygg og to hvite vingebånd

Hannen er lett å kjenne på fargene. Hetten og nakken er gråblå, ryggen kastanjebrun og undersiden rødbrun. Hetten er brunere om høsten og vinteren1. Hunnen og ungfuglene er gråbrune og ganske ensfargede, uten hannens røde og blå toner. Bare vingene har tydelig mønster1,2.

Begge kjønn har nesten svarte vinger med to tydelige hvite bånd1. Fuglevennen peker også på de hvite fjærene på vingeknokene2. Over halen sitter en grønn overgump, mens bjørkefinken har hvit1. Nebbet har rosa grunnfarge7. Navnet kommer ifølge Store norske leksikon av «bøketreets frukt» og «fink»1.

Hvor stor er en bokfink?

Bokfinken er cirka 15 centimeter lang, like stor som bjørkefinken og gråspurven1,8,9. Vekt og vinglengde kommer fra den britiske organisasjonen BTO, som har veid og målt levende fugler. Voksne veier i snitt 21,8 gram, og ni av ti veier mellom 19 og 25,2 gram. Hannene er litt tyngre enn hunnene, 22,6 mot 20,9 gram i snitt. Vingene er også lengre hos hannene, 87,6 mot 82,1 millimeter10.

Bokfink eller bjørkefink?

Om vinteren er artene snarlike, og Fuglevennen peker på flere trekk som skiller dem. I flukt ser du overgumpen: grågrønn hos bokfinken, hvit hos bjørkefinken. På en sittende fugl hjelper undersiden. Hos bokfinken er den jevnt brun (hunn) eller rødbrun (hann), uten flekker på sidene. Bjørkefinkens underside er hvit og blir gradvis mer oransje mot bryst og sider, med flekker. Vingebåndene er hvite med et snev av gult hos bokfinken og oransje hos bjørkefinken. På hodet har bjørkefinkhannen en varierende grad av svarte fjær. Bokfinken mangler dem, og hodet er som regel mindre kontrastrikt7.

Lydene skiller også artene. Bokfinken lager ofte et skarpt «fink», mens bjørkefinken har et nasalt «kvææ». Om vinteren er bokfinken sjelden i store flokker, og forekomsten er jevn fra år til år. Bjørkefinken samles i store mengder, helst der det er produktiv bøkeskog, og forekomsten svinger sterkt7. Du kan likevel se begge samtidig: når bjørkefinken danner store flokker, er bokfinker ofte med8.

Dompap og gråspurv skiller seg ut på andre trekk. Dompapen er 15⁠–⁠17 centimeter og har svart hette, kort og tykt nebb og ett hvitt vingebånd, mens bokfinken har to1,11. Dompaphannen er sterkt rød på kinn og underside, hunnen grå11. Gråspurvhannen har svart strupeflekk og grå kalott, der bokfinkhannen har gråblå hette. Gråspurven er brun- og svartstripet på oversiden1,9.

Kjennetegn

Sang og lokkelyder

Om våren synger hannen en karakteristisk, akselererende trille. Fuglevennen gjengir den som «tje-tje-tje-…-tjenestepi». Mange tar sangen for løvsangerens. Lytt etter slutten: bokfinken avrunder strofen markert og synger kraftigere, mens løvsangeren har en myk trille som daler. Lokkeropet er et kort «ping» eller «fink» som gjerne gjentas flere ganger på rad2.

Store norske leksikon skriver at bokfinken er kjent for å synge på dialekt1. En studie har fulgt sangtypene i en trekkende bestand på det europeiske fastlandet. Forskerne sammenlignet opptak fra samme sted i 1978 og 1982, og deretter fra 1982 og 2020. De første fire årene hadde repertoaret endret seg lite. Av 29 sangtyper i 1982 var åtte (28 prosent) borte i 2020, og fem av 26 i 2020 (19 prosent) var helt nye. Resten var like. De som forsvant, var stort sett typer som bare et fåtall hanner sang i 1982. Forfatterne mener repertoaret holder seg lenge, også etter at habitatet endret seg i et stort barkbilleangrep i 2010⁠–⁠201412.

Et annet lokkerop kalles «rain call» på engelsk. Lyden er lett å legge merke til og høres ofte, men funksjonen har vært uklar. Forskere har foreslått alt fra sangerstatning i revirstrid til rovdyrvarsel og samordning mellom make. I forsøk med avspilling reagerte bokfinkene ikke like aggressivt på lyden som på sang. Rovdyrlyder utløste den derimot konsekvent, og hannene brukte den oftere når en hunn var synlig. Forfatterne foreslår at lyden er et alarmrop i forsvar mot reirrovdyr13.

Hvor i Norge finnes bokfinken?

Bokfinken hekker vanlig i skog og parker nord til Troms, og i nord har den økt utbredelsen de siste hundre årene1,4,5. Lenger nord spriker kildene litt. Rødlista, NINA og SNL kaller den fåtallig i Finnmark, og SNL nevner indre fjord- og lavlandsstrøk der. Fuglevennen skriver at den hekker i hele landet, men tynnere i Nord-Norge1,2,4,5.

Bokfinken hekker i de fleste skogtyper, fra næringsrike løv- og blandingsskoger til fattigere furuskog. I ren furuskog er den likevel fåtallig5. Den stiller få krav til habitatet og kan også møtes i parker og hager2.

NOF regnet ut bestandsanslaget sitt fra svenske tettheter per kvadratkilometer: 11⁠–⁠24 par i furuskog, 53,75⁠–⁠93,75 par i løvskog og 0,5⁠–⁠1,4 par i fjellbjørkeskog. Det er tall fra Sverige, ikke målinger fra Norge3. Norge har ifølge rødlista 1⁠–⁠5 prosent av den europeiske og under 1 prosent av den globale bestanden5.

Funn med åpen lisens i GBIF viser hvor folk melder inn bokfink, ikke hvor den er mest tallrik. I 2000⁠–⁠2025 kom flest funn fra Trøndelag (72 276), Agder (71 880) og Vestland (52 724), og færrest fra Troms (4 046) og Finnmark (1 544). Antallet funn per år steg fra 3 491 i 2007 til 20 252 i 2010 og var 27 601 i 2025. Registreringene har økt kraftig, så flere funn betyr ikke nødvendigvis flere fugler14.

Bokfinkåret: ankomst, sang, reir og unger

Ankomst. I Sør-Norge kan de første fuglene dukke opp i begynnelsen av mars, ifølge SNL. Hannene er gjerne en uke foran hunnene, og i løpet av mars og april har alle kommet tilbake1. Fuglevennen beskriver tidspunktet for dem som har trukket ut av landet: de er tilbake allerede i slutten av mars2.

Reir. Reiret er fint bygd av mose, strå og fjær og plasseres oftest i en grenkløft1,2.

Egg og unger. Et kull er typisk fire til fem egg1,10. Eggene varierer en del: bunnfargen går fra grå til blågrønn eller lyseblå, og flekkene er mørkebrune eller svarte1. Eggene legges vanligvis fra 20. april og ut juni, skriver Fuglevennen2. Hunnen sitter på dem i 12⁠–⁠13 døgn, og ungene er 12⁠–⁠15 døgn i reiret1,2,10. I Storbritannia legges første kull i snitt 30. april, og ett kull er det typiske10.

Eggfargen er også tema i forskningen på gjøk. En studie sammenlignet eggfargene hos gjøk og to nære vertsarter, den omstreifende bjørkefinken og den stedtro bokfinken. Bokfinkeggene fordelte seg mer på to hovedtyper enn bjørkefinkeggene, og fordelingen ble stadig mer ulik bjørkefinkens mot kjerneområdet for gjøkrasen som parasitterer bjørkefink. Forfatterne mener at den stedtro bokfinken lettere kan reagere på press fra gjøk som tilpasser seg, og at forskjellene mellom regioner kan avspeile et gammelt parasitteringstrykk15.

Funn i GBIF. Legger vi sammen funnene med åpen lisens for 2000⁠–⁠2025, er det flest i uke 15, i april (26 059), og ukene 14 og 16 ligger like under (24 976 og 25 707). Færrest er det i uke 8 (1 978). Funnene sier noe om når folk registrerer bokfink, ikke om hvor mange individer det er14.

Hva spiser bokfinken?

Fuglevennen skriver at bokfinken om sommeren først og fremst tar insekter og edderkopper, og at kosten om høsten går over til mer korn og frø2. Store norske leksikon legger hovedvekten på frø, frukter og knopper, med en del insekter om sommeren1. Ungene får insekter og insektlarver, skriver ornitolog Roar Solheim i Fuglevennen16.

Bokfinken kommer gjerne alene eller i små følger til fôringsplassen. Store ansamlinger er uvanlig om vinteren, men om våren kan nylig ankomne flokker lokkes av utlagt mat. Bokfinken er særlig glad i solsikkefrø, og den plukker dem gjerne fra bakken under fuglebrettet2.

Trekker bokfinken?

Ja, som hovedregel. Norske bokfinker trekker bort og overvintrer i det vestlige Europa, særlig på De britiske øyer1,5. Noen blir likevel her, og det er ikke uvanlig. Aldri er det så mange som hos bjørkefinken2. De som blir, holder seg helst langs kysten fra Trondheimsfjordens sørside til Østfold, og rødlista nevner overvintring nord til Trøndelag2,5.

Ringmerkingssentralen i Stavanger har 810 gjenfunn av bokfinker merket i Norge, 598 av dem utenfor landet. Flest kommer fra Storbritannia (175), Belgia (142), Nederland (101) og Danmark (69), og 79 av de britiske ble gjort i desember–februar17. Gjenfunn viser hvor merkede fugler er funnet, ikke hvor mange som overvintrer der.

Dansk Trækfugleatlas beskriver trekkveiene. Bokfinker fra Sverige, Norge og Finland trekker gjennom Danmark til vinterkvarterer på De britiske øyer, i Nederland, Belgia, Vest-Frankrike og vestlige deler av Den iberiske halvøy. Dansk ringmerking viser at norske hekkefugler går gjennom Jylland. Den raskeste fuglen i atlaset fløy 322 km på vårtrekket, fra Anholt til Sør-Norge, 17.–18. april 1998. Over Danmark passerer det store mengder bokfinker, flest i september–oktober og mars–april. Bokfinkene trekker i flokk om dagen18.

Det latinske artsnavnet coelebs har også med trekk å gjøre. Ifølge atlaset viser det til at forholdet mellom hunner og hanner varierer til visse tider, fordi hunnene i noen bestander trekker mer enn hannene og overvintrer lenger sør18.

Hvor gammel blir en bokfink?

Lengst tid mellom merking og gjenfunn for en norskmerket bokfink er 4 021 døgn: merket på Lista 1. oktober 1952 og funnet 828 km unna 5. oktober 1963. Fuglen ble dermed minst 11 år17. I britiske ringmerkingsdata er typisk levealder tre år for en bokfink som rekker å bli voksen, og den begynner typisk å hekke som ettåring. Årlig overlevelse er 0,589 hos voksne og 0,531 hos ungfugler i første leveår. Den eldste ringmerkede bokfinken i BTOs data ble 13 år, 11 måneder og 26 dager10. Den lengstlevende danskmerkede ble minst 13 år og 2 måneder før en katt tok den i England i 2000, og Dansk Trækfugleatlas viser til at den eldste i Europa ble 14 år18.

Bokfinken i vinterhagen

Hagefugltellingen går i siste halvdel av januar og begynnelsen av februar6. I 2026 rapporterte mer enn 13 000 hager6,19. I Fuglevennens tall for 2008⁠–⁠2026 var bokfink med i mellom 7 og 14 prosent av hagene som deltok. Det laveste året var 2026, med 7 prosent (895 hager), mot 11 prosent året før6.

Ifølge BirdLife Norge hadde bokfink, kjernebiter og stillits stabile eller økende vinterbestander helt siden første telling i 2008. I 2026 gikk alle tre ned med 50 prosent fra året før, trolig fordi favorittføden var vanskelig å finne. BirdLife oppgir ikke hva prosenten er målt på. En så tydelig effekt var ikke registrert tidligere hos disse artene19.

Enkeltår svinger. Andelen hager med bokfink var 14 prosent i 2016, 8 i 2017 og 13 i 20186. I 2011 pekte BirdLife på at bokfinken, til forskjell fra bjørkefinken, gjerne tar frø fra ettårige planter. Det gjør maten mer forutsigbar og svingningene mellom år mindre. Samme vinter gikk bokfinken moderat tilbake, trolig fordi den rekordmilde januaren gjorde det lettere å finne mat i skog og kulturlandskap, mente BirdLife20. Om 2017 skrev BirdLife at fem finkearter, blant dem bokfink, gikk tydelig tilbake. Forklaringen var at vinterforekomsten henger nært sammen med frøsettingen i favoritttrærne: or og bjørk for sisikene, bøk for bjørkefinken. Det milde været under tellingen spilte nok også en rolle21.

Syke finker ved fôringsplassen

Parasitten Trichomonas gallinae kan gi betennelse i munn, svelg og spiserør hos ulike fuglearter. Veterinærinstituttet skriver at sykdommen trichomonose finnes på fôringsplasser i sommerhalvåret, at den helst rammer finkefugler, særlig grønnfink, og at den ikke smitter til pattedyr eller mennesker. Syke fugler mister frø ut av nebbet, og de forurensede frøene smitter andre fugler. Syke finkefugler er sløve, har oppblåst fjærdrakt og kan ikke fly22.

Sommeren og høsten 2008 ble sykdommen første gang sett på småfugl i sørlige deler av Norge, Sverige og Finland, og trolig kom den fra Storbritannia med trekkende finkefugler. Utbruddene kommer om sommeren og høsten og forsvinner om vinteren22. Salmonella gir derimot utbrudd ved fôringsplassen om vinteren, og også da er det mest finkefugler som blir syke, skriver Veterinærinstituttet23.

I Storbritannia oppsto sykdommen i 2005 og ga høsten 2006 epidemisk dødelighet og nedgang hos grønnfink og bokfink i sentrale og vestlige deler av England og Wales. I 2008 nådde den sørlige Fennoskandia. Hvordan den kom dit, tolker to studier ulikt. Lawson m.fl. (2011) fant at gjenfunn av ringmerkede fugler støtter trekkfugler som forklaring og antyder bokfinken som mest sannsynlig primær smittebærer24. Lehikoinen m.fl. (2013) fant ingen finskringmerkede bokfinker eller grønnfinker i Storbritannia. Det kunne tyde på at parasitten ikke nødvendigvis kom direkte derfra, men kanskje med trekkfugler fra Sverige og Tyskland25.

I Finland gikk hekkebestanden av bokfink litt ned (4 prosent) i 2006⁠–⁠2010, og bare i Sentral-Finland var nedgangen statistisk påvisbar. Grønnfink gikk ned 47 prosent som hekkefugl i Sør-Finland25. I Storbritannia har bokfinken gått fra å være den nest vanligste til den femte vanligste fuglen. Nedgangen skyldtes først og fremst lavere overlevelse blant voksne, størst i områder rundt boliger der tilleggsfôring er vanlig. Forfatterne mener at resultatene støtter hypotesen om at tilleggsfôring kan øke smitten26. Rødlista nevner epidemien som en påvirkning i deler av Nordvest-Europa5.

Hvor mange bokfinker finnes, og hva sier rødlista?

Hekkebestanden er et anslag: NOF kom i 2015 fram til 2⁠–⁠4 millioner par ved å regne med svenske tettheter per kvadratkilometer1,3–5. Rødlista beskriver bestanden som stabil i 1996⁠–⁠2019, men registrerer en nedgang på ca. 1 prosent i året i 2007⁠–⁠20195.

Status. Bokfink er livskraftig (LC) i Norsk rødliste for arter 2021. Arten var også LC i 2015 og 2010. Nedgangen på ca. 1 prosent i året i 2007⁠–⁠2019 tilsvarer ca. 12 prosent (6⁠–⁠18) over hele perioden. I Europa som helhet har bestanden holdt seg stabil i 1980⁠–⁠2017. Intervallet for nedgangen dekker både LC og NT, men den mest trolige verdien ligger innenfor LC. Vurderingsperioden er 15 år, siden generasjonslengden er 5 år5.

Utvikling. NOF skriver at hekkefugltakseringer viser en stabil trend i 1996⁠–⁠20133. Norsk hekkefuglovervåking kom i gang i 200528. NINA oppgir at det landsdekkende nettverket av telleruter ble etablert i 2005⁠–⁠2010, Miljødirektoratet at det ble etablert i 2005⁠–⁠2011. NINA har 492 faste ruter, Miljødirektoratet skriver omkring 500, og tellingene gjøres av frivillige, i hovedsak i mai og juni4,28.

I de åpne dataene fra Norsk hekkefuglovervåking (TOV-E) ble bokfink registrert på 58,1 % av rutene som ble talt i 2021⁠–⁠2025. I hvert av årene 2016⁠–⁠2025, da 353⁠–⁠420 ruter ble talt i året, lå andelen mellom 56 og 61 %. I 2009⁠–⁠2013 var den 67,2 %, men da ble bare 160⁠–⁠265 ruter talt i året. Forskjellen sier ikke om bestanden har gått opp eller ned. Tallene er vår egen enkle oppsummering av andel ruter med arten, ikke NINAs bestandsindeks29. NINAs indeks for bestandsendringer var 1 i 2007 og 2008, lavest i 2015 (0,76) og 0,86 i 2025 (usikkerhet 0,83⁠–⁠0,89). I 2016⁠–⁠2025 lå den mellom 0,84 og 0,9830.

Forvaltning. Bokfinken står ikke blant artene med jakttid i forskriften om jakt- og fangsttider for jaktsesongene 2022⁠–⁠2028. Blant spurvefuglene er det jakttid bare for gråtrost, nøtteskrike, skjære, kråke og ravn. Forskriften er sist endret fra 1. juli 202631. Etter viltressursloven er fugler vilt. Loven trådte i kraft 1. juli 2026. Jakt og fangst er tillatt dersom det er åpnet for det i eller i medhold av lov32.