Mår

Kjennetegn: gul strupeflekk og buskete hale

Måren er brun, med lang og lodden hale. På strupen og brystet har den en gulhvit flekk som går fra haken ned mellom framføttene1,5. Kildene kaller fargen alt fra skittengul til kremgul2,5. Måren har et rundt fjes og store, oppstående ører5. Ørene er lengre enn minkens og har en lys kant ytterst1.

Fargen varierer: noen mår er lyse, andre mørke. I oktober er vinterpelsen ferdig. Den glinser mer enn sommerpelsen, som kommer i mai–juni5. Halen er buskete og trolig en tilpasning til trelivet, siden den gir balanse mellom grenene. Klørne er lange og skarpe og gir godt feste i barken2,5.

Hvor stor er en mår?

Måren veier vanligvis 1⁠–⁠2 kilo. Kroppen er rundt en halv meter lang, og halen er omtrent halvparten så lang2. FHI oppgir 36⁠–⁠56 cm for kroppen og 17⁠–⁠28 cm for halen, og skriver at de største dyrene kan veie opptil 2 kilo1. Hanner er litt større enn hunner, og størrelsen varierer en del geografisk2.

Mår, mink, røyskatt og ilder: slik skiller du dem

Minken har bare en liten lys flekk på haken og strupen, mens måren har en gulhvit flekk på strupen og brystet1,6. Villminken er vanligvis mørk sjokoladebrun til svart. Kroppen er 30⁠–⁠47 cm lang ifølge Artsdatabanken7. FHI tar med halen og kommer til 45⁠–⁠70 cm. Minken er ikke naturlig norsk: de første kom i 1927 til pelsdyrnæringen, og etter rømminger lever den nå fritt over hele landet6.

Røyskatten er mye mindre, med en kropp på 18⁠–⁠31 cm og en hale på 5⁠–⁠12 cm8. Den har alltid svart haledusk. Om vinteren er pelsen hvit, om sommeren brun over og gulhvit under8,9. Ilderen har normalt hvite ørekanter, hvite kinnflekker og en hvit hakeflekk som går fram mot snuten. Den finnes i dag sørøst i Norge, og Artsdatabanken fører den som sårbar (VU)10.

Husmår, også kalt steinmår, ligner mye på måren, men strupeflekken er hvit og har en grein ned langs innsiden av hvert forbein11. Husmåren er en dørstokkart som ikke finnes i Norge12. Om Sverige er kildene uenige. FHI skriver at arten ikke finnes i Norge, Sverige og Finland1. Store norske leksikons husmår-artikkel, som er merket 2005⁠–⁠2007, sier at den ikke er funnet på den skandinaviske halvøy11. Leksikonets artikkel om mår sier derimot at steinmåren nå er observert nord til Skåne2. Artsdatabanken skriver at den ble påvist der i 2018, og i rødlista 2021 regnes den som fastboende4,12. Fremmedartslista 2023 forteller at Jägareförbundet høsten 2021 ble satt til å ta ut all husmår i Sverige. I begynnelsen av 2022 var 11 dyr drept12.

Mårhunden hører tross navnet til hundefamilien og veier 4⁠–⁠12 kilo13.

Spor og kjennetegn

Spor, avføring og lyd: slik kjenner du måren igjen

Sporene er hoppende parspor, der måren ofte veksler mellom korte og lange sprang. Forpoten setter et spor på cirka 4 × 3,7 cm (lengde × bredde), bakpoten et på 4,5 × 3,5 cm1.

Avføringen har den typiske mårformen: en snodd pølse som ender i en spiss. Den er 8⁠–⁠10 cm lang, litt over 1 cm tykk og mørk grå eller svart. Den inneholder mye hår, fjær og knokler, om høsten også rester etter bær, og har en sterk moskuslukt. Måren legger den ofte på forhøyninger i terrenget for å markere territoriet1. Minklorten er oftest 6⁠–⁠8 cm lang og opptil en cm tykk, mens røyskattens er omtrent 5 mm tykk6,8.

Måren lager mange lyder. FHI sammenligner én av dem med malingen til en katt, og særlig ungene lager den i hiet1. Føler måren seg truet, kan den knurre, frese eller bjeffe. Møter den artsfrender, kan den smatre og skrike skarpt. Først og fremst kommuniserer måren likevel med lukt5.

Hvor i Norge finnes måren?

Måren er knyttet til skog og finnes over det meste av landet1. Mest tallrik er den i gammel barskog og blandingsskog, men den lever også i ren løvskog, for eksempel fjellbjørkeskog. Best trives den i gammel skog, og det henger sammen med at slik skog har flere slags byttedyr og gir mer skjul og hi5. I fjellet kan den leve i den lavalpine sonen, blant annet i fjellbjørkskog og i områder med mye vier2, men åpent snaufjell unngår den helst5.

Tre norske studier har undersøkt hvor måren holder til. En studie med fire års kameradata fra hele landet fant ingen sammenheng mellom mår og andelen gammelskog eller hogstflater i landskapet, men nær kameraene hang forekomsten sammen med gammelskog og ulendt terreng14. I Hedmark gikk forskerne gjennom spor fra 593 snøtransekter i 2003⁠–⁠2014. Der fant de mer mår jo flere smågnagere, jo høyere over havet, jo dypere snø og jo mer moden granskog det var, og mindre mår jo mer dyrket mark15. Den tredje studien brukte kamerafeller i 2018⁠–⁠2020. Der ble måren registrert sjeldnere jo mer menneskelig forstyrrelse det var, mens rødrev og grevling ble registrert oftere, trolig fordi de finner mat nær folk16.

I jaktåret 2024⁠–⁠2025 ble det felt 860 mår i Innlandet, 590 i Trøndelag og 500 i Vestland (SSB, fylker etter 2024-inndelingen). SSB har ikke publisert tallet for Oslo i 2024⁠–⁠2025. Året før var det 103. Fellingstall er ikke bestandstall, og NINA skriver at det er uklart hvor godt jaktstatistikken for de jaktbare mårdyrene følger bestandsutviklingen18.

Måråret: paring om sommeren og unger på våren

Paring. Måren parer seg om sommeren, i juni–august avhengig av landsdel ifølge Artsdatabanken, eller i juli–august ifølge FHI1,5. Da oppsøker hunnene hannenes områder, og en hunn kan pare seg med mer enn én hann2. Hunnen er mottakelig i bare to–tre dager, men paringen i seg selv kan vare opptil en time5. Måren har forsinket innplanting: fra paringen til ungene blir født, kan det gå trekvart år, men selve drektigheten varer bare omtrent 30 døgn2,5.

Unger. Ungene fødes på våren, i mars–mai ifølge Artsdatabanken og i april–mai ifølge FHI1,5. Vanligvis er det 2⁠–⁠3 unger i kullet, skriver både Artsdatabanken og Store norske leksikon, og Artsdatabanken nevner opptil sju. FHI oppgir vanligvis én til fem1,2,5. De nyfødte ungene er blinde og nakne og veier om lag 30 gram. Øynene åpner seg etter fem uker. Ynglehiet ligger oftest i et hult tre, gjerne en gammel furu eller osp. I moderne skogsdrift er gamle trær blitt mangelvare, og det kan gjøre det vanskelig for måren å finne gode hitrær. Etter omtrent to måneder er ungene på vei ut av hiet, og etter hvert blir de med moren på jakt. Kullet går fra hverandre allerede i august–september, men ungene er ikke fullvoksne før i november. Blir moren forstyrret ved hiet, kan hun flytte hele familien5.

Senvinter. På senvinteren øker kontakten og aggresjonen mellom dyrene, og fjorårsungene som fortsatt er der, må spre seg fra morens revir. Før ble denne perioden regnet som en tidlig paringstid, men nå kalles den falsk brunst2.

Alder og fiender. Hunnen er kjønnsmoden i sitt andre leveår. Likevel føder mange sitt første kull først som treåringer. Siden blir det ett kull i året5. Ville mår blir i snitt åtte til ti år ifølge Artsdatabanken, og Store norske leksikon setter forventet levealder i naturen til ti år. I fangenskap er en mår blitt 18 år2,5. Mennesket er mårens største fiende, og større rovfugler og ugler kan ta den når den krysser åpent terreng5.

Hva spiser måren?

Måren er særlig kjent for å jakte ekorn, men menyen er lang: smågnagere, fugl, frosk, snegler, insekter, bær og sopp. Måren er nattaktiv og ekornet dagaktivt, så ekornet blir ofte tatt i søvne om natta. Likevel er ekornjakt krevende, og ekorn blir bare hovedbytte der det finnes mye av dem5.

Vår og sommer. Fugleegg og fugleunger kan være viktige, særlig når det er lite smågnagere. Om sommeren kommer insekter, frosk og snegler til, og måren plyndrer humle- og vepsebol fordi den er glad i honning5.

Høst. Sopp og bær er en viktig del av kosten på høsten, og i et godt bærår kan bær i lange perioder være hovedføden5. Blåbær og rognebær er blant bærene måren spiser1. Er maten rikelig, legger måren opp lager i hulrom i gamle trær, på skjulte steder på bakken eller i hiet5.

Vinter. Når det er mye smågnagere, kan måren leve nesten bare på mus om vinteren. Den kan også grave seg ned i snøen etter frosne tyttebær5. Vinteren byr dessuten på åtsler, som måren kan spise mye av2.

Forskerne bak en norsk studie kaller måren en opportunistisk generalist: den kan bytte mellom byttedyr og lagre mat til senere. Likevel er smågnagerne viktige. Høyere til fjells, der det kan være mindre annen mat å få, kan de påvirke hvordan mårbestanden utvikler seg15. I Sørøst-Norge viste snøsporing i 2007⁠–⁠2014 at mengden mår hang sammen med hvor raskt smågnagerbestanden vokste. For rødrev fant forskerne ingen slik sammenheng19.

Klatrer, hviler om dagen og følger faste ruter

Om dagen hviler måren skjult, men om sommeren kan den også være aktiv i de lyse timene, helst tidlig om morgenen og sent på kvelden1. Dagleiet ligger gjerne i et gammelt ekornbol eller en stor fuglerede, og noen ganger i en steinur. I vinterkulda søker den ofte skjul under bakken2.

Måren er en utmerket klatrer1. Stort sett er den like mye i trærne som på bakken, for den må ofte dekke ganske store områder når den jakter5. Vann liker den dårlig, men vil den over en elv eller et vann, svømmer den1,2,5. Hjemområdet er normalt noen få kvadratkilometer, og måren følger vanligvis faste ruter. FHI oppgir at den kan vandre opptil 65 km på et døgn1.

Hunnene har stort sett hvert sitt territorium, men hanner og hunner kan dele mye av området. Måren er ikke utpreget sosial, og utenom paringstida lever dyrene stort sett hver for seg. Om vinteren får ungdyr være på området, men de må ut når aggresjonen øker fram mot paringstida5.

Mår i hus og hytte: er den farlig, og hva kan du gjøre?

Er måren farlig? Normalt gjør den ingen skade, skriver FHI, og omtalen beskriver ingen angrep på mennesker, hunder eller katter. Men enkelte mår tar tilhold i eller under bygninger, særlig hytter. FHI nevner to ulemper: lukt og skadet inventar. Lukta kommer fra mat dyret har hamstret, og yngler måren der, kan den bli betydelig sterkere på grunn av ungenes avføring1.

Gjør måren skade på husdyr, avling, skog eller annen eiendom, kan du selv ta ut dyret hele året, uten særskilt tillatelse, skriver FHI1,20. Mår står på artslisten i viltforskriften § 3⁠–⁠4. Men da må fem vilkår i § 3⁠–⁠3 være oppfylt. Skaden må ha eller kunne få vesentlig økonomisk betydning, og du må i rimelig grad ha prøvd å forebygge den. Du må ta nettopp det dyret som gjør skaden, uttaket må kunne stanse eller vesentlig begrense skaden, og det må ikke true bestandens overlevelse. Meld uttaket til kommunen uten ugrunnet opphold20. I tettbygd strøk trenger du tillatelse fra politiet før du bruker våpen1. Miljødirektoratet har en veileder for dyr som gjør skade21.

Mår, skogsfugl og ugler: hva studiene viser

I dag jaktes og fanges mår og røyskatt mest som viltstell, ikke for pelsens skyld, skrev NINA i 2021. Men hva de to artene betyr for bestandene av annet småvilt, er ikke godt dokumentert18.

I Norge fulgte Angoh og kolleger 156 storfuglreir med viltkamera i 2009⁠–⁠2014. Mår og rødrev var den største faren for reirene, og den daglige risikoen for at et reir ble tatt, var omtrent like stor fra begge. Måren tok færre reir der det var mye dyrket mark, og det så ut til at den tok flere jo lenger inn i skogen fra en hogstflate og jo nærmere en vei reiret lå22.

Hjelper det lirypa å fjerne rovdyr? Ett norsk forsøk ga ingen målbar effekt. I Numedal ble blant annet rev, mår, ravn og kråke fanget eller skutt på 2 000 hektar i 1998⁠–⁠2004. Lirypene fikk i snitt 3,1 kyllinger per to voksne, mot 2,4 i et område ved siden av uten rovdyrkontroll, men forskjellen var ikke statistisk sikker23.

Geir Sonerud brukte reirkassedata for perleugle fra fire tiår til å teste om måren tok flere ugleegg i år med lite smågnagere. Hypotesen om alternative byttedyr sier at generalistrovdyr tar mer av annet bytte når smågnagerne blir få. For måren stemte det ikke. I uglereir som lå mindre enn 45 km fra et sted der det ble fanget smågnagere om våren, ble eggene oftere tatt i gode smågnagerår, altså det motsatte av hva hypotesen sier. Da Sonerud tok hensyn til habitatet, var sammenhengen med smågnagerårene ikke lenger statistisk sikker. Sterkest slo alderen på hulrommet ut: jo eldre hulrom, desto større var sjansen for at eggene ble tatt. Det tyder på at måren husker steder over lang tid, og at det har mye å si for hvilke hulrom den plyndrer24.

Fra fredning til 3 630 felte i 2024⁠–⁠2025: jakt og fangst

Måren i Skandinavia er blitt overhøstet to ganger, på 1500⁠–⁠1600-tallet og tidlig på 1900-tallet, skrev Helldin i 2000. Den verdifulle pelsen ser ut til å ha vært hovedgrunnen til jakten, og forsøk på å utrydde arten kan ha forsterket virkningen25. I Norge var måren totalfredet fra 1930 til 1967, og siden har bestanden tatt seg opp2,26. Helldin fant at tettheten hadde økt de siste tiårene. Da han skrev, var bestanden likevel på vei ned, og han advarte mot overhøsting i nær framtid25.

Reveskabben nådde Midt-Norge i 1976 og hadde spredd seg til hele landet innen 1986. Rødrevbestanden gikk kraftig ned. En analyse av jaktstatistikken fra før og under utbruddet fant at det på landsbasis ble felt mer mår i de årene det ble felt mindre rev. Så forskerne bare på svingningene fra år til år, uten den langsiktige utviklingen, gikk fangsten opp og ned i takt for alle artene i analysen, bortsett fra måren, som lå ett år etter27. Artsdatabanken skrev i 2015 at noen har spekulert i om mår og rødrev konkurrerer, siden mårbestanden så ut til å vokse raskt omtrent da reven gikk tilbake5.

SSB-tabell 03886 begynner i jaktåret 1991⁠–⁠1992, med 7 980 felte mår, og året etter ble det felt 9 1903,28. Fram til da bygde tallene på svar fra et utvalg jegere. Fra 1993⁠–⁠1994 fikk alle som betalte jegeravgift, rapportskjema. Det året ble det felt 8 980, og året etter 5 550. Fra 1999⁠–⁠2000 til 2000⁠–⁠2001 falt tallet fra 6 150 til 4 000. I 2000⁠–⁠2001 kom også gebyr for manglende rapportering, og SSB sluttet å legge til noe for dem som ikke rapporterte28. Fra 2001⁠–⁠2002 til 2022⁠–⁠2023 har tallet ligget mellom 3 061 (2007⁠–⁠2008) og 5 680 (2012⁠–⁠2013). I den nye tabellen ble det felt 4 020 i 2023⁠–⁠2024 og 3 630 i 2024⁠–⁠2025. De to siste årene står i SSB-tabell 14380, fordi 03886 er avsluttet3,28. SSB oppgir brudd i serien i 1993⁠–⁠94, 1999⁠–⁠2000, 2001⁠–⁠02 og 2023⁠–⁠24, men regner med marginale utslag i 1999⁠–⁠2000 og 2001⁠–⁠0229.

Jaktstatistikken hadde små topper i 2015⁠–⁠2016 og 2018⁠–⁠2019, samtidig med topper for røyskatt og rødrev. NINA tar det som et godt tegn på at statistikken følger bestanden hos alle tre artene, som alle går fram når det er god tilgang på smågnagere18. Rødlista regner bestanden som trolig relativt stabil de siste 10⁠–⁠20 årene, og NINA skriver at bestandene av jaktbare mårdyr ser ut til å være stabile eller i svak vekst. Begge vurderingene bygger på observasjoner og jaktstatistikk, ikke på bestandstall4,18.

Mårjakt regnes som småviltjakt. Jakter du med hund, egner terriere og spisshunder seg best. Hunden skal forfølge måren og markere treet den har gått opp i. Uten hund kan jegeren prøve å finne dagleiet ved å spore dyret26. Mår kan også fanges i fangsttiden. Store norske leksikon nevner mårfelle, fallem, fallstokk og åtesaks30–32. Fellefangst er i utgangspunktet forbudt, med unntak der lov eller forskrift gir adgang til det33. Feller som avliver, skal drepe dyret øyeblikkelig og ha tilsyn minst én gang i uken1. Jakt og fangst er ikke tillatt 24.–31. desember, og heller ikke på langfredag, påskeaften og første påskedag33.

Status og forvaltning. Måren er livskraftig (LC) i Norsk rødliste for arter 2021, uendret fra 2015, og IUCN regner den også som livskraftig2,4. Den er jaktbar som smårovvilt i hele landet, med jakt- og fangsttid 1. november–15. mars2,30,31. Landbruksdirektoratet har forvaltet de høstbare viltartene siden 1. januar 2025, mens Miljødirektoratet fortsatt fastsetter jakt- og fangsttidene31,34. Jakttidsforskriften gjelder til 31. mars 202830,31. Fra 1. juli 2026 har den også viltressursloven som hjemmel, for da avløste viltressursloven viltloven fra 198130,33.