Harlekinmarihøne

Kjennetegn: kuplet rygg og M-formet tegning bak hodet

Harlekinmarihøna er omtrent like stor som sjuprikket marihøne, men litt rundere og mer kuplet1,5. Se først på nakkeskjoldet bak hodet. Artsdatabanken beskriver brede kremgule sidekanter og oftest en M-formet tegning av lyse felt i midten3. Fremmedartsbasen 2018 og Plantevernleksikonet beskriver fargene motsatt vei, som et svart mønster på hvit eller kremfarget bunn. Fremmedartsbasen skriver at mønsteret noen ganger ligner en M, Plantevernleksikonet at fire svarte flekker ofte danner en M eller en W5,6. Hodet er svart med hvite tegninger. Beina er som regel rødgule, men leggene kan ha mørke skygger3. Overflaten er spesielt blank og skinnende, og bakerst har dekkvingene vanligvis en tverrgående kant, en slags rynke3,5,6. Larven er mørk grå med rødoransje tegninger langs sidene av bakkroppen3.

Fargeformer. Typisk er en rød eller gulaktig form (f. succinea) med inntil 19 flekker på dekkvingene. En mørk form med to eller fire store røde flekker er også vanlig3. Staverløkk og kolleger skrev i 2007 at arten er representert med mer enn 100 morfer2.

Om hvilke former som finnes i Norge, gir kildene ulike svar. Plantevernleksikonet fra NIBIO, publisert i 2009 og oppdatert i 2020, skriver at bare f. succinea foreløpig er avdekket her5. NIBIO fant derimot i 2015 en helt svart variant i Oslo, med fire store røde flekker på ryggen. De fleste voksne dyrene var likevel gul-oransje til røde. NIBIO-forsker May-Guri Sæthre sa at det kunne tyde på at nye populasjoner hadde kommet inn i løpet av sesongen7.

Hvor stor er en harlekinmarihøne?

Voksne dyr er omtrent 5 til 8 millimeter lange og ifølge Aarhus Universitet 5 til 7 millimeter brede2,3,6,8. Larvene kan bli 7 til 11 millimeter8. Sjuprikket marihøne er 5,5 til 8 millimeter og toprikket marihøne 4 til 5,59,10.

Harlekinmarihøne, sjuprikket eller toprikket marihøne?

Artsdatabanken skriver at arten er enkel å kjenne igjen på størrelse og fargemønster, selv om fargene varierer mye3. Store norske leksikon og Plantevernleksikonet skriver at den kan være vanskelig å identifisere, fordi utseendet varierer1,5.

Sjuprikket marihøne har svarte bein og svart nakkeskjold med kremgule framhjørner. Dekkvingene er røde med sju svarte flekker av omtrent lik størrelse: tre på hver vinge og den sjuende bak skutellen. Tegningen varierer lite9. Hos harlekinmarihøna har nakkeskjoldet brede lyse sidekanter, og beina er overveiende rødgule3.

Toprikket marihøne er 4 til 5,5 millimeter lang og dermed den minste av de tre2,3,6,9,10. Vanligst er en rød form med én stor svart flekk på midten av hver dekkvinge10. Svarte former av harlekinmarihøna kan blandes sammen med mørke former av toprikket og tiprikket marihøne. Harlekinmarihøna er klart større, og nakkeskjoldet har brede hvite kanter på sidene3. Hos de mørke toprikkete er nakkeskjoldet helsvart, eller har bare en smal lys framkant og midtstripe, og beina er delvis svarte og rødbrune10.

Den røde formen forveksles muligens med øyeflekket marihøne. Øyeflekket marihøne har mørkere bein, lyse ringer rundt de svarte flekkene og en smal mørk kant rundt dekkvingene3.

Kjennetegn

Hvor i Norge finnes harlekinmarihøna?

Arten har slått seg ned særlig i urbane strøk3. Fremmedartslista 2023 oppgir kjent utbredelse i disse fylkene, etter fylkeinndelingen før 2020: Nordland, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Rogaland, begge Agder-fylkene, Vestfold, Buskerud, Oslo og Akershus, og Østfold. I Åndalsnes i Møre og Romsdal ble det i 2008 funnet 2 000 til 3 000 dyr på importerte trevarer fra Pennsylvania i USA. Hedmark, Oppland, Telemark, Hordaland og Nord-Trøndelag står som antatt utbredelse4. Flere steder nordover til Nordland er det gjort tilfeldige funn som hang sammen med importerte varer3.

Mellom 75 og 95 prosent av det kjente forekomstarealet ligger i sterkt endret natur. Fremmedartslista 2023 skriver at klimaet vil begrense arten mot nord og oppover i høyden. Arten ventes å slå seg ned i urbane strøk over hele landet. Om den også sprer seg til mindre påvirket natur, er usikkert4.

Funn i GBIF med åpen lisens. Disse funnene forteller hvor og når folk har meldt inn arten, ikke hvor mange dyr som finnes. Av 497 analyserte funn fra 2000 til 2025 kommer 287 fra Oslo, 78 fra Akershus, 47 fra Østfold og 35 fra Agder. Fire er fra Trøndelag og tre fra Nordland. Bare 38 funn er fra 2000⁠–⁠2009, mot 423 fra 2016⁠–⁠2025. I ruter på 10 × 10 km har 9 ruter funn fra 2000⁠–⁠2009 og 67 fra 2016⁠–⁠202511. Den første versjonen av Artsobservasjoner kom i 2008, og i 2015 ble systemet oppgradert12. Vi bruker bare funn med lisensen CC0 eller CC BY; 108 funn med ikke-kommersiell lisens er holdt utenfor11.

Fra bladluskjemper til fremmed art: slik kom den hit

Allerede i 1916 ble arten satt ut i USA for å holde bladlus på sitrustrær i sjakk, men først i 1988 ble en etablert bestand påvist der7. I Europa kom den i bruk tidlig på 1980-tallet3,5. En studie fra 2010 sporet den raske spredningen over verden tilbake til én bestand i det østlige Nord-Amerika. Derfra kom dyrene som invaderte Europa, Sør-Amerika og Afrika, og i Europa blandet de seg delvis med en stamme som var satt ut mot bladlus13. Arten har etablerte bestander i minst 59 land utenfor sitt naturlige utbredelsesområde, ifølge en oversiktsstudie fra 201714.

I Norge har den ikke vært brukt i biologisk kontroll6. I 2001 vurderte Statens landbrukstilsyn den for norske veksthus2. Risikoen for at den skulle etablere seg ute ble ansett som for høy, og det ble ikke gitt tillatelse2,15.

Den kom likevel. Funnet ble gjort 19. april 2006 i Oslo: en hunn full av egg som hadde fulgt med Thuja-planter fra Aalsmeer i Nederland, skriver Staverløkk og kolleger2. Import av hageplanter er trolig hovedveien inn i landet, men dyr har også kommet med tømmer og andre varer. Fordi overvintringsplassene ofte ligger i eller nær hus, kan den også følge med folk og bagasjen deres4. NINAs rapport om planteimport fant ett dyr i en lysfelle i et planteutsalg i Oslo i 2014, men ingen på utendørslokalitetene i 2014⁠–⁠201616.

Observasjoner i Aust-Agder, Vestfold og Trondheim viste ifølge Sæthre, Staverløkk og Hofsvang videre spredning eller nye innførsler15.

Harlekinmarihønas år: høsttrekk, vinter i hus og oftest to generasjoner

Høst. Voksne dyr trekker mot overvintringsstedene rundt oktober og november2,5. Plantevernleksikonet skriver at dyrene styrer mot siluetter i horisonten når de leter etter et sted. I områdene der arten naturlig hører hjemme, oppsøker den ofte fjellsider og overvintrer under sørvendte steiner5. NIBIO-forsker Sæthre peker på at dyrene samler seg på bygninger, særlig større bygninger som ligger godt synlige i terrenget7.

Vinter. Plantevernleksikonet skriver at hunner kan være fulle av egg mens de overvintrer5. Mot slutten av vinteren blir dyrene aktive og prøver å komme seg ut igjen, skriver Aarhus Universitet5,8.

Vår og sommer. Om våren forlater dyrene overvintringsstedet og forplanter seg, og eggene legges nær bladluskolonier. For klekking oppgir Fremmedartslista en minimumstemperatur på 10,5 °C, mens en oversikt fra 2007 gir 11,2 °C for en amerikansk og 10,5 °C for en fransk bestand2,4. To generasjoner i året er det vanligste, men temperatur og tilgang på mat avgjør4. Plantevernleksikonet skriver dessuten at arten kan få flere generasjoner i året uten kald pause imellom, til forskjell fra sjuprikket og toprikket marihøne, og at larver derfor kan finnes sent på høsten5. Ifølge Staverløkk og kolleger (2007) kan arten fly langt, og den virker flink til å finne fram dit bladlusene er2.

Av 427 funn med åpen lisens og eksakt dato i GBIF ligger 232 i uke 27 til 36, fra begynnelsen av juli til begynnelsen av september. Ukene i dette tidsrommet har mellom 19 og 33 funn hver, flest i uke 32. Tallene sier når folk har registrert arten, ikke når den er aktiv11.

Fra egg til voksen, og hvor gammel den blir

Eggene er gule og ovale. De står på høykant i klynger med 30 til 50 egg. Larvene spiser ofte eggeskallet og uklekte egg før de legger ut på jakt, og de skifter hud fire ganger før de forpupper seg. Den nyklekkede marihøna er helt gul og uten prikker, og prikkene kommer etter hvert. Fra egg via larve og puppe til voksent dyr går det omtrent 3 til 4 uker, avhengig av mat og temperatur5.

En oversiktsartikkel fra 2003 skriver at voksne dyr vanligvis lever 30 til 90 dager, avhengig av temperatur, men at de kan leve opptil tre år17.

Hva spiser harlekinmarihøna?

Bladlus er hovedføden. Mangler de, tar arten også andre insekter, blant annet andre marihønelarver4. En larve kan nå opp i 90 til 370 bladlus før den skifter hud, og en voksen tar opptil 65 om dagen. Uten bladlus kan den gå løs på egg og larver hos biller, sommerfugler og andre bløtkroppede insekter. Den spiser også pollen og nektar5. Staverløkk og kolleger skrev i 2007 at mer enn 30 bladlusarter er byttedyr, med henvisning til en oversikt fra Koch og kolleger, og at arten kan fullføre livssyklusen på skjoldlus, bladlopper og spinnmidd2.

Utover høsten kan dyrene sitte i klynger på frukt og bær og fylle på karbohydrater før overvintringen5. En oversiktsartikkel fra 2003 omtaler arten som en mulig skadegjører i fruktdyrking og fruktforedling. Voksne dyr er om høsten rapportert samlet på epler, pærer og druer, og av og til spiser de av dem17. Plantevernleksikonet skriver at en million liter vin gikk tapt i USA fordi dyr på de innhøstede druene havnet i vinen, men at dette ikke har vært rapportert i Europa5.

Den skiller ikke mellom parasitterte og friske bladlus og kan derfor true andre bladlusjegere. Den spiser også sine egne, og den tar egg og larver av toprikket, sjuprikket og sjakkbrettmarihøne. Alle tre er vanlige i Norge5.

Hva gjør den med norske marihøner?

Fremmedartslista 2023 vurderer effekten på stedegne arter som fortrengning i stor skala, med usikkerhet ned mot begrenset fortrengning. Trolig konkurrerer den med alle de hjemmehørende marihønene, og i tillegg med en del andre insektarter. Oremarihøne (Sospita vigintiguttata), som er nær truet, er trolig den eneste rødlistede marihønearten som kan bli berørt, gjennom svak predasjon i stor geografisk skala. Fremmedartslista skriver at store utbrudd, slik de er sett andre steder i Europa, hittil ikke er sett i Norge. Hvor mye den fortrenger, avhenger av om den klarer å etablere seg i mindre påvirket natur og bygge store bestander4.

NIBIO skrev i 2015 at arten den høsten var blitt den dominerende marihønearten i Oslo7. På lindetrær i Oslo samlet NIBIO det året inn rundt 70 voksne marihøner, og bare to voksne av kjente norske arter ble observert. Fremmedartslista gjengir det som 70 harlekinmarihøner og to hjemmehørende individer4,7. Forholdene med bladlus på lind var ekstraordinære det året7. I konkurranseforsøk i Norge i 2008⁠–⁠2009 overlevde bare egg og larver av harlekinmarihøne da de ble blandet med sjuprikket marihøne15.

En studie fra 2012 tok for seg åtte vanlige marihønearter. Fem av dem i Belgia og sju i Storbritannia gikk tydelig tilbake etter at harlekinmarihøna kom. Toprikket marihøne gikk tilbake med 30 prosent i Belgia og 44 prosent i Storbritannia over fem år. Forfatterne mener at arten trenger unna hjemlige marihøner som lever av omtrent det samme, antakelig gjennom predasjon og konkurranse18. Sveitsisk overvåking 2006⁠–⁠2017 fant at harlekinmarihøna raskt ble dominerende på løvtrehekker, med 60 til 80 prosent av de voksne marihønene som ble samlet inn. Toprikket marihøne, som var vanligst blant stedegne arter på løvtrær i 2006⁠–⁠2009, har nesten forsvunnet siden 2010. De andre hjemmehørende artene gikk ikke tydelig tilbake, og det samlede antallet bladluseter sank ikke19. I East Anglia i England var hjemmehørende arter 99,8 prosent av marihønene på tre lokaliteter i 2006 og 30,7 prosent på fire lokaliteter i 2016. Harlekinmarihøna dominerte bare på lindetrærne, ikke på furu og nesler20.

Inne i huset: lukt, bitt og allergi

I USA og Europa sitter marihøner nå ofte inne i husene de kaldeste månedene, og om høsten kan tusenvis klumpe seg sammen på og i et hus, ifølge Plantevernleksikonet5. De trenger ikke store åpninger: 3 millimeter holder ifølge Plantevernleksikonet, 2 ifølge Aarhus Universitet5,8. Da et vindu i en leilighet i Oslo sto åpent en time, kom rundt 50 dyr inn, skrev NIBIO i 20157. Dyrene kommer ofte tilbake til de samme husene år etter år, skriver Aarhus Universitet og Den danske Styrelsen for Grøn Arealomlægning og Vandmiljø (SGAV)8,21.

Artsdatabanken skriver at toprikket marihøne ofte trekker inn i hus for å overvintre10. I Danmark er marihøner som overvintrer innendørs oftest harlekinmarihøner, skriver SGAV, siden de hjemmehørende artene oftest overvintrer ute21.

Lukt, flekker og kjemisk forsvar. Plages dyrene, skiller de ut et sekret fra kneleddene. Sekretet er et alkaloid med vond smak og lukt, og det kan gi flekker på vegger og i tak innendørs. Ifølge Plantevernleksikonet kan arten spise larvene til andre marihøner uten selv å bli spist, fordi den har et sterkt kjemisk forsvar5.

Biter de? Noen forteller om bitt når man kommer tett på marihønene. Aarhus Universitet forklarer det med at dyrene er uttørket og biter tilfeldig i litt fuktige overflater, ikke at de er blodtørstige8. Det er også meldt at arten biter mennesker, og at toprikket marihøne av og til gjør det samme, skriver en oversiktsartikkel fra 200317.

Allergi. Allergiske reaksjoner mot arten er beskrevet, skriver SGAV, og Aarhus Universitet viser til rapporter fra USA8,21. En oversiktsartikkel fra 2003 skriver at noen har fått allergisk rhinokonjunktivitt av arten, og en studie fra 2007 av journalene i én allergipraksis i West Virginia konkluderte med at marihøne er et viktig allergen der arten er utbredt17,22.

Smitte og skade. Ifølge Aarhus Universitet yngler dyrene ikke inne, de smitter ikke, og de skader verken tre, mat eller tekstiler. Universitetet mener at noen få dyr derfor ikke trenger å være et problem, og at dyr i vinduslistene kan børstes bort og settes ut igjen8.

Danske råd. SGAV råder, på en side uten dato (siden om harlekinmarihøne), til å tette sprekker og revner eller sette opp finmasket nett. Dyr som er kommet inn, kan fjernes med for eksempel støvsuger. Styrelsen ber også om at man ikke bekjemper nyttige, hjemmehørende marihøner, siden harlekinmarihøna lett forveksles med andre arter21.

Hvor utbredt er den? Anslag i km², ikke i dyr

Fremmedartslista 2023 måler arten i areal, i ruter på 2 × 2 km der den finnes, ikke i antall dyr. Beste anslag er 800 km² nå og 2 000 km² om 50 år, mens det kjente forekomstarealet fra funn mellom 1950 og 2021 er 280 km². Usikkerheten er stor: anslagene for i dag spenner fra 400 til 1 500 km², og for om 50 år fra 1 000 til 5 000 km²4.

Vurderingen regner også ut hvor fort arten sprer seg. Beste anslag er 185 meter i året, ut fra forventet økning i forekomstarealet. Spennet er 160 til 499 meter, men usikkerheten går helt ned til 50⁠–⁠159 meter i året. Likevel vurderes arten, med henvisning til Brown og kolleger (2008), å ha en høy spredningshastighet, mer enn 30 kilometer i året4. I Slovakia, der arten kom i 2008, gikk spredningen østover med rundt 200 kilometer i året, omtrent som i Europa samlet, ifølge en studie fra 201424.

Status og forvaltning

Fremmedartslista 2023. Harlekinmarihøna står i kategorien svært høy risiko (SE), med stort invasjonspotensial og stor økologisk effekt, samme kategori som i 20184,6. Allerede Svartelista fra 2007 regnet den blant artene som truer miljøet, ifølge Staverløkk og kolleger (2007)2. Ut fra forekomstarealet gir vurderingen et forenklet anslag på minst 650 år for hvor lenge arten vil bestå i Norge (median levetid). Arten ventes å kolonisere under 5 prosent av plener, parker og liknende, og med et varmere klima ventes den å spre seg fortere og til flere områder4.

Rødlista. Norsk rødliste for arter 2021 plasserer arten i kategorien «ikke egnet» (NA). Begrunnelsen er at den ikke har en fast populasjon som formerer seg her, og at mindre enn 2 prosent av verdensbestanden jevnlig er innenfor vurderingsområdet25. Fremmedartslista 2023 sier derimot at arten er etablert3,4.