Fjellrype

Kjennetegn: steingrå sommerdrakt og svart stripe hos steggen

Om sommeren er fjellrypa mer steingrå enn brun. Vinterdrakta er hvit, og steggen har da en svart stripe mellom nebb og øye1. Ifølge SNL er kjønnene hos lirypa like om vinteren, mens fjellrypas stegg og høne er ulike5.

Arten har mange navn, og de vanligste er skarv og fjellskarv1. På nordsamisk heter den giron6. Slektsnavnet Lagopus betyr «harefot» og peker på de fjærkledde føttene1.

Hvor stor er en fjellrype?

I Norge kan fjellrypestegger veie opptil cirka 670 gram om vinteren. Det er en øvre verdi for steggen om vinteren, ikke et gjennomsnitt for arten. Fjellrypa er litt mindre enn lirypa. Svalbardrypa kan bli tyngre enn 900 gram. Et tykt fettlag isolerer mot vinterkulda og fungerer som reserve når maten er knapp1.

Fjellrype eller lirype?

Om vinteren er begge artene nesten helhvite. Fjellrypesteggen har en svart stripe ved øyet som lirypesteggen mangler, men høna mangler den som oftest også. NINAs kunnskapsoversikt skriver derfor at høna er svært vanskelig å skille fra lirype bare på utseendet, men at artene kan skilles på nebbhøyden: 8⁠–⁠9 millimeter hos fjellrype mot 12⁠–⁠14 hos lirype7. SNL trekker skillet ved 1 centimeter: under hos fjellrype, over hos lirype. Lirypa er også noe større og i sommerdrakt brunere enn grå5.

Habitatet skiller artene. Lirypa hører mest hjemme i fjellskog og snaufjell. Den kan også hekke langt nede, på store myrer i barskogen5. Fjellrypa holder seg ovenfor vier- og dvergbjørkbeltet, og dermed i høyder der lirypa normalt ikke er8.

Kjennetegn

Hvor i Norge finnes fjellrypa?

Fjellrypa har en sirkumpolar, nordlig utbredelse1. Den finnes over hele landet der habitatet er egnet. I rødlistevurderingens fylkesinndeling per 1. januar 2018 er fjellrype oppført som kjent i alle fylker bortsett fra Vestfold, Oslo og Akershus og Østfold. De tre står med «ingen»2.

I høyden varierer det mye. På Dovrefjell er den påtruffet opp til 1650 meter over havet. Vanligst er fjellrypa på 1200⁠–⁠1400 meter i Sør-Norge, men på Vestlandet går den ned til cirka 400 meter. I fjellene langs kysten i Nord-Norge går den helt ned til 100 meter over havet1. Fjellrypa holder seg typisk i steinete mark, gjerne blokkmark og urer med innslag av tørre rabber8.

Mandeville og kolleger undersøkte hvordan lirype og fjellrype fordeler seg i høyden på fastlands-Norge. Artene overlapper, og lirypa holder vanligvis til litt lavere. I hekketida fant modellene tegn til at artene virker negativt inn på hverandre. Men utslaget var skjevt: lirypas øvre grense ble holdt nede, mens fjellrypa holdt seg til høyereliggende habitat nokså uavhengig av lirypa9. NINAs kunnskapsoversikt skriver at fjellrypesteggene ofte virker mer aggressive, og at lirypesteggene ofte trekker seg tilbake der hekkeområdene overlapper. Det bygger på upubliserte data7.

Jaktstatistikken peker mot nord. I 2024⁠–⁠2025 ble det felt flest i Nordland (11 390), Finnmark (11 340) og Troms (9 300), deretter i Trøndelag (4 110) og Vestland (4 090). For Oslo, Østfold, Akershus og Vestfold står det 03. I statistikken rundes tall av og holdes tilbake, så enkeltpersoner ikke kan identifiseres10. Fellingstall er likevel ingen telling. NINA skrev i 2021 at man for flere arter ikke vet hvor godt jaktstatistikken følger bestandsendringer over tid11.

Funnene med åpen lisens i GBIF viser en annen fordeling. I 2000⁠–⁠2025 er Trøndelag øverst med 3 748 funn (23,6 prosent), foran Finnmark (2 444) og Vestland (2 324). Det finnes også funn i Vestfold (1), Østfold (6), Akershus (7) og Oslo (63), der rødlistevurderingen har «ingen»12. Men GBIF-tallene følger fylkesinndelingen fra 2024, rødlistevurderingen den fra 2018, der Oslo og Akershus er én oppføring2,12. Tallene viser hvor fjellrype er registrert av dem som har vært ute, ikke hvor tallrik arten er12.

Fjellrypeåret: vinter, vårflytting, hekking og drakt

Vinter. Norske fjellryper er standfugler1. Ifølge NINAs kunnskapsoversikt fra 2012 går fjellrypene seint på høsten og om vinteren ofte i flokker på 3⁠–⁠5 til 20⁠–⁠30 fugler. Etter gode produksjonsår kan en flokk telle 400⁠–⁠500, og meldinger om flokker på mer enn 1000 er heller ikke sjeldne7. I en toårig studie i det sentrale Skandinavia ble 84 fjellryper fanget om vinteren og utstyrt med radiosender. Forskerne anslo at litt over halvparten (0,55) overlevde fra midtvinters til sensommeren, uten tydelig forskjell mellom unge og voksne, mellom kjønnene eller mellom de to årene13.

Vår. Før hekketida flyttet de radiomerkede fuglene seg ut fra vinterområdene: den lengste flyttingen var 79,5 kilometer, og fuglene som fortsatt ble fulgt i mai–juli, holdt til i snitt 20,3 kilometer fra fangststedet13.

Hekking. Ifølge NINAs kunnskapsoversikt fra 2012 tar steggene territorium fra begynnelsen av mai, og parene dannes etter det. I juni legger høna vanligvis 7⁠–⁠11 egg, og de ruges i 21⁠–⁠23 døgn. Det blir bare ett kull, men enkelte høner kan legge på nytt hvis eggene blir tatt. NINA skriver at reiret alltid står på bakken. Noen ganger ligger det helt åpent, andre ganger i lyng, under en busk eller ved eller under en stein. Så snart ungene er klekket, forlater steggen territoriet og kan danne småflokker med andre stegger. Oversikten kaller selv kunnskapen om fjellrypas generelle biologi fragmentarisk og lite forskningsbasert7. Ifølge SNL har høna hele ansvaret for rugingen og oppfostringen. Ungene blir selvstendige etter 10⁠–⁠12 uker1.

Drakt. Under fjærskiftet er fjellrypa ganske sky. Den kan holde til i lyse steinurer så lenge snøen uteblir, ved snøbreer eller høyere opp der snøen kom tidlig. Den roer seg igjen når den har fått både vinterdrakt og snødekke8.

Funn gjennom året. Blant funn med åpen lisens i GBIF, summert over 2000⁠–⁠2025, ligger flest i ukene 24⁠–⁠26, med 1 044⁠–⁠1 060 funn per uke. Ukene 31⁠–⁠33 har også mange funn, men færre. Ukene sier noe om når fjellrypa blir registrert, ikke om hvor mange fugler som finnes12.

Alder. Rødlistevurderingen setter generasjonstida, som er gjennomsnittsalderen til fuglene som får unger, til 3 år2. EURINGs liste over europeiske alderrekorder fra 2023 har ett gjenfunn av fjellrype: 6 år og 1 måned, fra Island. Lista tar bare med gjenfunn etter minst fem år14.

Hva spiser fjellrypa?

Føden består hovedsakelig av plantemateriale2. Fjellrypa beiter der plantene er i sin mest næringsrike vekstfase8. Når snøen går om våren, beiter fuglene mye på små vierarter, og utover forsommeren øker andelen urter. Kyllingene lever mest av insekter og edderkoppdyr den første uka og går så over til plantekost7. Der snøen går sent, kommer veksten av musøre sent i gang, og fuglene finner ungt, friskt beite også tidlig i jakttida. Om høsten kan fjellrypa trekke mot områder med bærlyng og blåbærplanter. Når snøen dekker lyngen, finner den mat der vinden har blåst rabbene bare, med krekling og grepplyng8. Grønne deler av krekling utgjør 30⁠–⁠50 prosent av vinternæringen, ifølge NINA, og fuglene tar også rakler og skudd av bjørk og vier7.

Atferd: stille på bakken, lyder og flukt

Artsepitetet muta betyr «stum», men Store norske leksikon kaller det en noe misvisende betegnelse. Lirypa er mer høylytt, men fjellrypa har også flere ulike lyder, blant dem lokkelyder og låter som markerer territoriet1.

Fjellrypa trykker bare unntaksvis for hund, og derfor jaktes den nesten bare som støkkjakt, altså ved at jegeren selv får fuglen til å lette. Har den først lettet, regner den seg som trygg og kan snu mot jegeren som støkket den. Flukten kan være så kort som 150 meter, rundt den nærmeste haugen, men etter gjentatte støkk tar fuglen av på stadig lengre avstand. Når været er fint og fuglen har god kontroll på jegeren, kan den i stedet løpe stille unna mellom steinene8.

Jegeren er ikke fjellrypas eneste fiende: ifølge NINAs kunnskapsoversikt fra 2012 tas voksne fugler mest av kongeørn og jaktfalk, mens fjellrev og rødrev tar fjellrype i alle utviklingsstadier. Røyskatt, snømus og kråkefugler er viktige predatorer på egg og kyllinger7.

I 2022 og 2023 brukte Kjønsberg og kolleger GPS-merkede fjellryper til å teste forutsetningene for linjetaksering med hund. Alle fuglene innenfor 30 meter fra linja ble oppdaget, og de fleste (74 prosent) lå i ro da taksøren kom nær. Sannsynligheten for å oppdage fuglene var lavere midt på dagen enn om morgenen og kvelden, og forskerne tror det kan komme av at fuglene er mer aktive da15.

Fjellrypejakt: 47 950 felte i 2024⁠–⁠2025

Samme jaktår ble det felt 93 340 lirype. Neste statistikk var planlagt 28. august 2026, men SSB har utsatt den uten ny dato, så 2024⁠–⁠2025 er siste publiserte jaktår10.

Serien ligger i to tabeller, med brudd i 1993⁠–⁠94, 1999⁠–⁠2000, 2001⁠–⁠02 og 2023⁠–⁠24 på grunn av endret beregningsrutine. SSB legger til grunn at de to bruddene i 1999⁠–⁠2000 og 2001⁠–⁠02 bare har hatt marginale utslag. Vi sammenligner likevel bare innenfor strekninger uten brudd. Fra 2001⁠–⁠02 til 2022⁠–⁠23 er det ingen brudd10. Innenfor denne strekningen lå fellingen høyest i 2001⁠–⁠02, med 202 936, og lavest i 2012⁠–⁠13, med 42 400. I 2022⁠–⁠23, siste året i den gamle tabellen, ble det felt 47 80016. I den nye tabellen er tallene 39 320 for 2023⁠–⁠24 og 47 950 for 2024⁠–⁠253.

Fjellrypejegere bruker oftest hagle, og seint på høsten og vinteren også finkalibret rifle8. Noen steder finnes det en tradisjon for å fange rype i snare, og ifølge SNL kan mange fjellryper bli fanget på den måten1.

Jakttida for lirype og fjellrype er 10. september til 28. februar (29. februar i skuddår) over hele landet. I Finnmark, Troms, Narvik, Evenes og den delen av Hamarøy som ligger nord for Tysfjorden/Hellemofjorden varer den til 15. mars. Snarefangst er tillatt fra 1. november til jakttidas slutt i oppgitte kommuner, og snarene må ses til minst annenhver dag. Kommunene ligger i Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Innlandet, Møre og Romsdal, Vestland, Rogaland, Agder og Telemark17.

Jakta styres også lokalt. Mange steder settes det en kvote per dag eller uke etter tellinger med hund i august, skriver SNL8. I Statskogs jakttilbud er grensen 4 ryper per dag, med mindre annet er opplyst for det enkelte tilbudet18. NINA skrev i 2021 at det er innført restriksjoner for alle skogshønsartene, blant dem fjellrype, og at effekten er ukjent11. Statskog skriver at opp mot 50 000 jegere oppgir rypejakt hvert år, lirype og fjellrype under ett18. I studien i det sentrale Skandinavia ble dødeligheten fra vinterjakta i februar anslått til 9 prosent13.

Hvor mange fjellrype er det, og går det nedover?

Anslaget fra 2015 på 200 000⁠–⁠400 000 individer kommer fra rapporten «Bestandsestimater for norske hekkefugler», og bestanden ble da vurdert som i nedgang. Bestanden varierer mye. Som lirypa svinger fjellrypa naturlig i antall kyllinger og i hekkebestand, og toppene kommer gjerne med 3⁠–⁠4 års mellomrom2.

Rødlistevurderingen skriver at hekkefugltakseringene i overvåkingsprogrammet TOV viser store sprang mellom år og en økning i 2010⁠–⁠20192. NINA oppgir at det landsdekkende nettverket ble etablert i 2005⁠–⁠2010, mens Miljødirektoratet oppgir 2005⁠–⁠2011. Økningen de første årene kan derfor skyldes at flere ruter kom med, og vi bruker bare NINAs indeks fra 2012, da nettverket sto ferdig19,20. Fra 2012 til 2025 ligger verdiene i indeksen for fjellrype mellom 0,34 (2013, usikkerhet 0,27⁠–⁠0,42) og 0,68 (2025, usikkerhet 0,56⁠–⁠0,80)21. Vi leser ikke indeksen som en jevn trend.

NINA pekte i 2012 på behov for bedre kunnskap om bestandsstatus7. Ni år seinere anbefalte NINA å øke takseringene av fjellrype og ta dem inn i de årlige hønsefugltakseringene11. Kjønsberg og kolleger foreslår å flytte takseringslinjene for lirype høyere opp i terrenget for å nå fjellrypas habitat, og fant at metoden ikke bryter sentrale forutsetninger når den brukes på fjellrype15. Rødlistevurderingen fra 2021 viser til at BirdLife International i 2015 og 2017 vurderte arten som nær truet (NT) på den europeiske rødlista, på grunn av negative bestandstrender2.

Status og forvaltning. Fjellrypa var livskraftig (LC) på rødlista i 2010, nær truet (NT) i 2015 og igjen livskraftig i 2021, og ifølge Artsdatabanken skyldes skiftet en reell endring i bestanden2. Landbruksdirektoratet har hatt ansvaret for de høstbare viltartene, blant annet jaktutøvelsen, siden 1. januar 2025, og Miljødirektoratet skrev i januar 2025 at de fortsatt skal sette jakttidene22. Jakttidsforskriften gjelder til 31. mars 2028 og ble sist endret med virkning fra 1. juli 202617. Viltressursloven trådte i kraft 1. juli 2026 og opphevet viltloven fra 198123.

Mulige årsaker: klima og rovdyr

Ifølge SNL er årsaken til tilbakegangen uavklart, men klima, jakt, rovdyr og forstyrrelser, enkeltvis eller sammen, er trolig viktige1. Rødlistevurderingen peker på klimaendringer for fugler som hekker i fjellet, og på rødrev og andre mesopredatorer, særlig når det er få smågnagere2. Oversiktsartikkelen fra 2017 nevner dempede smågnagersykluser og mesopredatorer som flytter høyere opp og lenger nord som mulige årsaker til at rypebestander har gått ned24. Nilsen og kolleger skriver at alpine arter kan være ekstra sårbare for klimaendringer, blant annet fordi de har mindre mulighet til å flytte til nye egnede områder13.

Bly i hagl: Mattilsynets råd om viltkjøtt

Mattilsynets råd fra 16. august 2023 gjelder småvilt skutt med blyhagl25. Fjellrypa er småvilt i SSBs jaktstatistikk, og hagle er det vanligste våpenet på fjellrypejakt8,10. Forbudet mot blyhagl i utøvelsesforskriften gjelder jakt i våtmark26.

Svalbardrypa

På Svalbard lever fjellrypa som underarten svalbardrype4. Den er den eneste stedegne planteetende fuglearten som er der hele året, og den finnes bare på Svalbard og Frans Josefs land, så Norge har et særlig forvaltningsansvar27. Tettheten er lav, og det finnes lite av de gode hekkehabitatene4. En habitatmodell anslår at bare cirka 3,9 prosent av det vegetasjonsdekte landarealet på Spitsbergen er høyt egnet28. Svalbardrypa hekker på det meste av øygruppen, men ikke helt i nordøst. Ingen hekking er påvist på Bjørnøya, Hopen, Kvitøya eller Kongs Karls Land4.

Rødlistevurderingen for Svalbard har ikke noe bestandsestimat for hekkebestanden4. MOSJ skriver at overvåkingen av territoriale hanner begynte i 2000. Tettheten lå på 1⁠–⁠3 hanner per kvadratkilometer i 2000⁠–⁠2013, har steget siden 2014 og har i den siste perioden vært 3⁠–⁠5 hanner per kvadratkilometer. Hannene telles i april fra faste lyttepunkt, i et overvåkingsområde på cirka 1200 kvadratkilometer på Nordenskiöld Land27.

MOSJ oppgir at det hvert år deles ut 190⁠–⁠340 jaktlisenser for svalbardrype, og antallet skutte ryper svinger mellom 500 og 2000 fra år til år. Jakttida er 10. september–23. desember29. Fastboende kan skyte inntil 10 ryper per dag og tilreisende inntil 5 per sesong. Fastboende fangstfolk med jakt som næring er unntatt kvoten for fastboende30. Jakttrykket i sentrale deler av Spitsbergen påvirker ikke bestanden nevneverdig, konkluderer MOSJ29. Rødlista 2021 setter svalbardrypa til livskraftig (LC), begrunnet med at bestanden er forholdsvis stor og antas å være stabil eller i vekst. Arten var også LC i 2010 og 20154.

Satellittsendere ble satt på 21 svalbardryper i mai, men bare fire ga data om flytting etter hekketida. Tre av dem var høner, og de forlot hekkeområdet 17.–27. september. Flyttingene var på 30⁠–⁠149 kilometer. Alle fire ble i vinterområdet til de døde, før vårtrekket31.

En modellstudie fra 2021, basert på tellinger fra 2005 til 2019, knyttet veksten i svalbardrypebestanden til store endringer i vinterklimaet. I den perioden veide de varmere vintrene opp for negative effekter av andre utslag av klimaendringer, og bestanden kunne ifølge modellen kompensere for jakta slik den var da32. MOSJ forklarer svingningene med vinterklimaet: når mildvær gir regn og vegetasjonen islegges, øker dødeligheten, og færre unger vokser opp fordi det er mindre mat. Det rammer svalbardrype, svalbardrein og østmarkmus i takt27,33. Sykliske svingninger som hos rypene på fastlands-Norge er ikke påvist, og MOSJ knytter det til at Svalbard ikke har naturlig forekommende smågnagere eller spesialiserte rovdyr som vandrefalk29.

Svalbardrypas kyllinger har fra første dag et svært spesialisert kosthold: yngleknoppene til harerug33. Harerug er også den viktigste fødeplanta om sommeren og tidlig høst, mens ulike rapp- og fjellbunkearter er viktige seint på høsten og tidlig vinter. Rødsildre og tuesildre er viktige fra november til februar. Fra mars–april og utover våren blir det mer polarvier i kosten4.

Svalbardrypa skifter fra gråbrun sommerdrakt til hvit vinterdrakt. Hos svalbardrypa har vinterdrakta tettere fjær, særlig på hode og føtter, der fjærene også er tyngre, lengre og dunetere34. I en undersøkelse av ti svalbardryper fanget i 2015 ble det funnet fem parasittarter, og forfatterne beskriver parasittfaunaen som utarmet sammenlignet med Island og Grønland35.