Bisam

Kjennetegn: bever i miniatyr med skjellhale

Bisam er en ganske stor gnager, rund og butt i kroppen, litt som en liten bever1. Pelsen er brun og mørkest på ryggen, med lange, glinsende dekkhår, men ryggen kan også være svart eller sølvgrå1,3. Pelsen er vanntett, med tett underpels3. Halen har skjell og er flattrykt fra sidene. Hos gamle dyr er høyden omtrent tre ganger bredden. Ørene er svært korte, og de store bakføttene har svømmehud. Bisam kan gi fra seg en kort fløytelyd, og når den er opphisset, freser den omtrent som en lemen1. Bisam har en luktkjertel nær endetarmen, og moskussekretet blir særlig rikelig om våren, i paringstida3.

Hytter og spor. Bisamen bygger hytter som ligner små hauger av plantemateriale i grunt vann, med en åpning både nede i vannet og oppe i luften. Hyttene kan bli opptil 1,5 meter høye og 3 meter brede1,3. I Finnmark består de mest av elvesnelle, flaskestarr, mose, røtter og mudder. Bisamen graver også tunneler i elvebredden, med inngang under vann. Under en bjørnregistrering i mai 2017 ble det funnet flytende plantebiter og ganger i isen ved små isfrie flekker i Ruskebukta i Pasvik, merker etter bisamaktivitet1.

Hvor stor er en bisam?

Kroppen er 24⁠–⁠40 centimeter, halen kommer i tillegg med 19⁠–⁠28 centimeter, og vekten er 0,6⁠–⁠1,8 kilo1. Vekten er likevel sjelden over ett kilo ifølge Store norske leksikon (SNL), og NRK skrev i 2011 at en bisam gjerne veier rundt 600 gram3,6.

Bisam, bever, mink eller oter?

I størrelse ligger bisam mellom bever og vånd: mye mindre enn bever og betydelig større enn vånd7. Beveren blir opptil 90 centimeter lang, pluss en hale på opptil 30 centimeter, og veier vanligvis 15⁠–⁠20 kilo8. Beverens hale er flat som ei padleåre, mens bisamens hale er flattrykt fra sidene1,8.

Vånden er mye mindre, rundt 200 gram9,10. Den er kortbeint og kortsnutet, med ører som nesten forsvinner i pelsen, og har en kort, hårete hale9. Vånden legger vanligvis bolet under bakken9,10. Bisam svømmer godt og går sjelden langt bort fra vannet3.

Minken er i samme størrelsesklasse som bisam: kroppen er 30⁠–⁠47 centimeter, og en hann veier inntil 1,5 kilo1,11. Den er slank og vanligvis mørk sjokoladebrun til svart, nesten alltid med en hvit hakeflekk11. Oteren er mye tyngre, 4⁠–⁠11 kilo, og har en lang, kraftig hale som smalner av mot enden1,12,13.

Sumpbever, også kalt beverrotte eller nutria, er i Fremmedartslista 2023 en dørstokkart. Det betyr at arten ikke finnes i Norge, og at den kan komme hit innen 50 år2,14,15. Den ble innført til pelsfarmer fra 1931, og rundt ti dyr ble registrert i norsk natur fram til 1960-tallet. Den finnes muligens fortsatt i pelsfarmer, men frittlevende dyr er ikke meldt på flere tiår14.

Navnene kan lure deg. Bisam het tidligere bisamrotte, og vånd kalles ofte vannrotte eller jordrotte, men er ingen rotte1,9. Bisam og vånd hører begge til hamsterfamilien, mens bever hører til beverfamilien3,8,10.

Spor og kjennetegn

Hvor i Norge finnes bisamen?

Fremmedartslista 2023 oppgir Finnmark som eneste kjente utbredelsesområde, og forekomstene utenfor Finnmark er trolig utdødd. Sør-Varanger har hatt bisam lenge, og trolig gjelder det også Karasjok og Kautokeino2. Kjernen er Pasvik, der arten har en fast bestand. Enkeltdyr sprer seg derfra omtrent hvert år, men det fører ikke alltid til nye bestander2,3. Meldingene folk har lagt inn, peker samme vei. Av funnene med åpen lisens i GBIF er 197 fra 2016⁠–⁠2025 og har en posisjon som er sikker innen 5 kilometer. Alle 197 ligger i Finnmark. Det er registreringer, ikke en telling av dyr, og registreringene har blitt flere siden Artsobservasjoner kom i 200816. Det kjente forekomstarealet var 208 kvadratkilometer, målt som 2 × 2 kilometer store ruter med funn i 2015⁠–⁠2021. Beste anslag er 224 og høyeste anslag 560 kvadratkilometer2.

Artsbeskrivelsen fra 2017 sier noe annet om Karasjok og Kautokeino: de nyetablerte koloniene der forsvant midt på 1990-tallet1. De to kildene er altså ikke enige. Fra Tana og Lebesby ble det i 2010 meldt om beitespor og andre sportegn, men arten kan ha forsvunnet derfra igjen. Fra Karasjok og Kautokeino ligger noen få meldinger i Artsobservasjoner, datert mellom 2008 og 20232.

Utenfor Finnmark er det bare enkeltfunn. Fra Nordland og Nord-Trøndelag finnes et fåtall registreringer fra 2001⁠–⁠20052. Fra 2004 foreligger to funn i Nord-Trøndelag: ett dyr i garn i Kvesjøen og en voksen bisam med unger ved Kingsjøen1. Våren 2005 ble tre bisam skutt i Hattfjelldal4. Funnene lå nær riksgrensa og den svenske spredningsfronten, men ser ikke ut til å ha ført til etablering. Etter 2005 kjenner Fremmedartslista 2023 ingen dokumenterte meldinger fra andre fylker enn Finnmark2. Artsbeskrivelsen fra 2017 nevner likevel relativt sikre observasjoner fra Rana kommune i årene like før 20171. Fra Troms finnes ifølge Fremmedartslista 2023 bare udokumenterte meldinger: Målselv og Bardu omkring 1970 (artsbeskrivelsen fra 2017 har 1960-tallet), og ett dyr i Skibotndalen tidlig på 1980-tallet1,2.

Fra Böhmen til Pasvik: slik kom bisamen

I en gjennomgang fra 2022 av 16 fremmede pattedyr på EUs liste over invasive arter var bisam en av tre som hadde invadert flest land, minst 27 hver17. Den ble innført som pelsdyr i Böhmen i dagens Tsjekkia i 1905, og rømninger fra pelsfarmer og direkte utsettinger har spredt den videre2. Til Finland kom den fra 1919, og dyr ble satt ut på 293 steder. Til Kola-halvøya kom den i 19312,18. Vieraslajit.fi har et annet årstall, 1922, for de første dyrene i Finland, som kom fra Tsjekkoslovakia7. Dyrene som kom til Finnmark, kom fra Russland og/eller Finland2,18.

Til Sverige kom bisamen fra Finland omkring 19501,19. Spredningen gikk med omtrent 5 kilometer i året i 1963⁠–⁠1974 og 11 kilometer i året i 1974⁠–⁠1994, og i 1996 lå fronten omtrent på høyde med Trondheim, ved Örnsköldsvik1,4. Per januar 2025 finnes hovedbestanden ved den sørlige fronten i Västernorrland19. Arten står på EUs liste over invasive fremmede arter, også i Finland, og i Sverige har Svenska jägareförbundet oppdrag om å bekjempe den sør for Höga Kusten7,19.

Første bølge. Bisam kom trolig til landet på slutten av 1950-tallet. Gårdshunder i Grense Jakobselv bar da hjem rottelignende dyr fra vannkanten, men funnene ble ikke rapportert, og dyrene ble ikke sikkert artsbestemt. Ifølge Fremmedartslista var det første dokumenterte funnet et dyr som ble tatt levende i Tana i 19691,2. Store norske leksikon regner i stedet et dyr skutt i Sør-Varanger i 1970 som det første. Et dyr skutt i Jarfjord samme år var det første som ble undersøkt ved en vitenskapelig institusjon2,3. Arten ble påvist i Kautokeino i 1971⁠–⁠1972 og i Karasjok i 19782. Mot slutten av 1970-tallet var den trolig borte igjen1.

Andre bølge. En ny innvandring begynte i 1987, på bred front fra sørøst. I løpet av kort tid oppsto det faste bestander både i Øst-Finnmark og i nabotraktene i Finland og Russland, og i 1993 hadde bisamen spredt seg til alle vassdrag og vann i Sør-Varanger. Midt på 1990-tallet stoppet spredningen i Finnmark. Da forsvant koloniene i Karasjok, Kautokeino og Porsanger1. Første selvstendige reproduksjon er datert til 1987 og etableringen til 19972.

Hvor mange bisam er det i Norge?

Ingen vet sikkert. Fremmedartslista 2023 regner med 1 000 dyr i hele Norge, ned fra 1 500 i 2018, men kaller selv anslagene høyst usikre2,4. Jakta gir et annet mål: SSB oppgir rundt 10 felte bisam i jaktåret 2023⁠–⁠2024, alle i Sør-Varanger. Tallet for 2024⁠–⁠2025 er ikke publisert, og fellingstall er ingen telling20,21.

I Pasvik naturreservat økte tettheten fra 4 dyr per kilometer strandlinje i 1994 til 9,2 i 1997 og sank til 1,8 i 2001. I 2006 ble den beregnet til 3,5, det høyeste siden bestandskrakket i 1998. For hele grenseelva Pasvik gir beregningene mellom 2 000 og 10 000 dyr i 1994⁠–⁠2011, med toppen i 19971,22. Hustellinger i Pasvik fra 1994 til 2007 ga en topp i 1997, og bestanden var vesentlig lavere deretter2.

Høsten 2016 og 2017 ble det ikke funnet bisamhus på den faste ruta langs Fjærvannet. Likevel var bisamen ikke helt borte: i mai 2017 ble det funnet spor etter den i Ruskebukta, og bestanden gikk litt fram i 2017 etter bunnåret 20161.

Går bisamen tilbake i Sverige og Finland?

I Sverige var bisam relativt vanlig i nord til slutten av 1990-tallet, og bestanden har siden gått kraftig ned19. Årsaken er trolig sykdom ifølge Naturvårdsverket, mens Fremmedartslista kaller den uvisst og nevner parasitter som en mulighet2,19. I Finland var bisamen tallrik til 1980-tallet og stedvis til tidlig på 1990-tallet. Så falt bestanden bratt av ukjent grunn, men de siste årene har den tatt seg litt opp7. I Nord-Amerika har jaktutbyttet gått tilbake de siste 50 årene, og en studie fra 2026 melder om tilbakegang i flere tiår uten identifisert årsak2,23.

Hvorfor høy risiko når bestanden ser ut til å gå tilbake?

Risikovurderingen bygger blant annet på en modell for hvor lenge arten kan holde seg i Norge og hvor fort den kan spre seg. Modellen regner med at bisamen kan holde seg her i minst 650 år og spre seg minst 500 meter i året. Om 50 år kan forekomstarealet ha vokst fra 224 til 15 000 kvadratkilometer, med et spenn fra 7 500 til 25 000. Bisam har vist at den kan dukke opp langt fra de etablerte bestandene, men den har slitt med å få stabile bestander der2. I 2018 het det at arten ikke ser ut til å klare å etablere seg andre steder i Norge, selv om invasjonspotensialet er høyt4. Et mildere klima vil gjøre det lettere for arten å overleve og spre seg, og forekomsten i Norge ligger allerede på grensen av hva den tåler2.

Bisamåret: kull, hytter og vinter

Paring og kull. Forplantningssesongen i Norge er mars til september, og bisam blir kjønnsmoden etter tre til fem måneder1,2. Hunnen er drektig i 28 dager, og ungene er blinde og nakne ved fødselen. I Norden ser ett kull ut til å være vanligst, men to og tre er registrert. I Mellom- og Sør-Europa er det vanlig med to–tre kull i året og fem unger i snitt1. Bisam blir sjelden over fire år1,2.

Familie. Bisam lever i familiegrupper. En hytte i Pasvik rommer i november anslagsvis fire dyr i snitt1,2.

Vinter. Så snart isen har lagt seg, er bisamene å finne nær hyttene eller hulene sine under bakken2. I Finnmark graver rein opp hyttene om høsten og tidlig på vinteren og spiser byggematerialet1. Rødrev og mink er de viktigste fiendene. Mildere vintre gjør at hyttene fryser mindre hardt, slik at reven lettere kommer inn1,3.

Døgn og bevegelse. Aktiviteten er størst i skumringen og om natten1,3. Særlig om våren kan den også være ute om dagen7. Dyrene treffes sjelden langt fra stedene der de finner mat1,3. De er flinke svømmere som bruker bakbeina og halen, og kan svømme 1,5⁠–⁠5 kilometer i timen, også baklengs1,19. Ører og neseåpninger har klaffer som kan lukkes mot vannet3.

Hvor den bor. Bisam lever ved elver, bekker og innsjøer, også ved kysten og på øyer, og trives helst i grunne, næringsrike vann1.

Hva spiser bisamen?

Bisam lever mest av vannplanter: den spiser stilker, blad og røtter fra blant annet sneller og takrør. I tillegg tar den krepsdyr og nå og da fisk1. Muslinger og andre smådyr står bare i liten grad på menyen3. Maten tar den gjerne med seg opp på land eller isen, og så spiser den i vannkanten1,3.

Til menyen hører også sivaks, dunkjevler, vannliljer og nøkkeroser, og om sommeren er beitetrykket spredt over et stort område. Om vinteren beiter bisamen hardt på et lite område, og der kan det åpne seg hull i tett vegetasjon. Undervannsplanter som tusenblad, tjernaks og småpiggknopp kommer inn, særlig etter at bisamen har forlatt stedet2. I Finland er elvesnelle og sivaks favorittene. Elvesnella har nylig gått sterkt tilbake i mange finske innsjøer, og det er drøftet om bisamen har bidratt til det7.

Muslinger. Utenlandske erfaringer tilsier at bisam kan ta alle de fire muslingartene i Norge, også elvemusling, som lever i samme område som bisam. Ifølge Fremmedartslista 2023 er det ikke dokumentert at bisam har tatt elvemusling i Norge eller Sverige. Effekten på elvemusling er vurdert som svak og begrenset i omfang. Forskerne er ikke enige om trusselen: Henrikson og von Proschwitz (2006) regner bisam som en trussel mot muslinger bare unntaksvis og lokalt, mens Gethöffer og Siebert (2020) mener den kan være en sterk trussel mot sjeldne muslinger på små områder2.

Skader: diker i Nederland, vannplanter i nord

Det store skadebildet kommer fra Mellom-Europa. I Nederland brukes det 35 millioner euro i året på å bekjempe bisam, og 400 heltidsansatte fanger rundt 90 000 dyr2. Programmet kom i gang fordi graving kan svekke dikene og dermed true sikkerheten24. Fangsten ser ut til å virke: der den pågikk, holdt bisamindeksen seg lav, og der den hadde vært stanset i tre år, steg den igjen25.

I nord er bildet et annet. Graving og hyttebygging kan undergrave demninger, veifyllinger og strandskråninger19. I Mellom-Europa har bisam også gravd seg inn i jernbanefyllinger og kanter av fiskedammer, mens Finland ikke har sett stor skade7. SNL vurderer det som lite sannsynlig at bestanden vokser kraftig eller gjør stor skade i Norge, og bisam kan også holde vassdrag åpne3. Fremmedartslista 2023 venter derimot at forekomstarealet kan bli mange ganger større, men setter den økologiske effekten som liten2.

Når bisam kommer til et nytt område, når den som regel et høyt bestandsnivå med sterkt beitetrykk i løpet av få år. Så bryter bestanden sammen, og vegetasjonen kommer tilbake. I næringsfattige områder kan sumpplanter få en varig nedgang. Hyttene brukes som skjul og hekkested av andre virveldyr. En mosaikk av små åpne områder og tett sumpvegetasjon gagner som regel vannfugl, men der sumpplantene blir varig redusert, påvirkes vannfuglbestanden negativt. Ifølge Danell (1996) er bisam en nøkkelart i mange våtmarker: ved gjennomsnittlige bestandsnivåer øker den både variasjonen i habitatstruktur og antallet plantearter. Fremmedartslista viser derimot til Gethöffer og Siebert (2020), som nevner studier fra Argentina, Nederland og Nord-Amerika der bisam settes i sammenheng med lavere plantediversitet. Trolig henger det sammen med høyere bestandstettheter der enn i Fennoskandia2.

Bisam kan også føre puumala-hantavirus videre til stedegne arter, men viruset finnes allerede hos norske gnagere. Ifølge Fremmedartslista 2023 kan bisam være mellomvert for dvergbendelorm, som da ennå ikke var påvist i Norge eller Finland, men et fåtall ganger i Sør-Sverige2.

Er bisam farlig?

Bisam kan bite hardt, ifølge forskeren Paul Aspholm ved Bioforsk Svanhovd. Han advarte i en NRK-artikkel i 2011 mot å kose med dyret: «Den har lange tenner, og setter den gjennom hele fingeren din»6.

Fremmedartslista 2023 nevner harepest (tularemi) blant sykdommene bisam kan føre videre til stedegne arter. Den finnes allerede hos norske harer og gnagere2. FHIs side om harepest nevner ikke bisam26.

Jakt og fangst: jakttid hele året

Bisam har jakttid fra 1. april til 31. mars i hele landet, altså hele året3,5. Forskriften gjelder for jaktsesongene fram til 31. mars 2028 og er sist endret med virkning fra 1. juli 20265. Den som jakter eller fanger, må som hovedregel ha bestått jegerprøven og betalt jegeravgift for jaktåret, som går fra 1. april til 31. mars. Det følger av viltressursloven, som gjelder fra 1. juli 202627. Slagfeller til bisamrotte skal stå under vann, og forskriften om utøvelse av jakt, felling og fangst lister opp hvilke fellemodeller som er tillatt28. Siden 1. januar 2025 har Landbruksdirektoratet overtatt ansvaret for hvordan jakt og fangst utøves, mens Miljødirektoratet fortsatt setter jakt- og fangsttidene29.

Status og forvaltning

Status. Fremmedartslista 2023 vurderer bisam til høy risiko (HI), med invasjonspotensial 4 (stort) og økologisk effekt 2 (liten). Vurderingen ble publisert 11. august 2023 og gjelder Fastlands-Norge med havområder. Kategorien var potensielt høy risiko (PH) i 2018 og svært høy risiko (SE) i 2012. Endringen fra 2018 skyldes ny tolkning av tidligere data og ny kunnskap2. Arten regnes som etablert i Norge, ikke som dørstokkart2,15. Den økologiske effekten settes lavt fordi virkningene på arter og naturtyper er begrensede. Hvor mye bisam påvirker vånd, er uvisst2.

Ikke et forbud. Høy risiko betyr ikke at arten er forbudt: Fremmedartslista er et faglig kunnskapsgrunnlag, ikke en regelsamling. Forbudslista er et eget vedlegg til forskriften om fremmede organismer. Fra 1. januar 2021 omfattet den 30 karplanter og amerikansk hummer15.

Har du sett en bisam?

Meld funnet i Artsobservasjoner, som også har en mobilversjon. Det er stedet for funn av fremmede arter30. Det gjelder også funn utenfor Finnmark, der Fremmedartslista 2023 ikke kjenner dokumenterte meldinger etter 20052. Se etter bisamhytter: små hauger av plantemateriale i grunt vann1,3.