Sørhare

Kjennetegn: brun hare uten hvit vinterdrakt

Vinterdrakten skiller sørhare fra hare: haren blir snøkvit, mens sørharens vinterpels er omtrent som sommerpelsen og kan være litt lysere6,7. Halen er svart på oversiden og hvit på undersiden, og de grå ørene har en svart flekk på baksiden, helt ute ved spissen. Pelsen er gulgrå med grått på ryggen, rust langs sidene og nesten hvit buk. Ungene kan ha en hvit stripe i pannen7.

Hos sørhare i Sverige beskriver Svenska Jägareförbundet pelsen som rødbrun året rundt, ofte med gråaktige lår om vinteren. Potene har tynnere pels om vinteren enn hos haren, og ifølge Jägareförbundet synker sørharen derfor dypere i løs snø8.

Hvor stor er en sørhare?

Størrelsen oppgis ulikt fra kilde til kilde. Store norske leksikon oppgir en kroppslengde på inntil 68 centimeter, pluss 14 centimeter hale. Ørene (inntil 14 centimeter) og bakføttene (19) er litt lengre enn hos haren7. Sørharen er noe større enn haren, som kan veie 2⁠–⁠5 kilo og bli opptil 60 centimeter lang6,7.

Sørhare, hare eller kanin?

Om sommeren er både hare og sørhare brune, og de kan forveksles. Sørharen har lengre ører, lengre og slankere bein og en mer høyreist kropp, skrev NINA i 2012. Hodet er mer langstrakt, med mer markante øyehuler9. Haren er snøkvit om vinteren. På Jæren og enkelte andre steder på Vestlandet får den i stedet blågrå vinterpels og kalles jærhare6. Halen er 14 centimeter hos sørhare mot 5⁠–⁠9 hos hare6,7.

Kaninen er 38⁠–⁠50 centimeter lang og veier 1,5⁠–⁠3 kilo. Den er gråbrun med lysere buk, og ørene og bakbena er kortere enn hos hare. Kaninen graver ganger i bakken10. NINA skrev i 2021 at forvillet kanin er sporadisk observert i Sør-Norge11. Også kaninen står på Fremmedartslista med svært høy risiko12.

Spor og kjennetegn

Hvor i Norge finnes sørharen?

Sørharen finnes i dag i Østfold, særlig rundt Halden og Sarpsborg, og sporadisk i Akershus. Fremmedartslista 2023 nevner også Oslo som kjent utbredelse og antar at den finnes i Hedmark (i dag en del av Innlandet)2. Funn med åpen lisens i GBIF fra 2000 til 2025 er flest i Østfold (898), deretter i Akershus (49), med ett funn hver i Oslo og Innlandet. Antallet funn per år steg fra 17 i 2015 til 111 i 2019, og lå mellom 88 og 111 i hvert år fra 2019 til 202513. Funnene viser hvor og hvor mye folk har registrert sørhare, ikke hvor vanlig den er.

Fremmedartslista 2023 skriver at det ikke foregår noen bestandsovervåking av sørhare i Norge2.

NINA skrev i 2021 at lokale harejegere i tidligere Østfold mener sørharen blir stadig flere. Observasjoner i Artskart tyder ifølge NINA på at den ble sett oftere og lenger nord i 2011⁠–⁠2021 enn tiåret før, men om bestanden faktisk har økt de siste fem årene, er vanskelig å si11. Store norske leksikon kaller det uklart om utbredelsen vokser og om bestanden øker7.

Fremmedartslista 2023 beregner kjent forekomstareal (arealet av ruter på 2 × 2 km der arten lever) til 88 km² i 2011 og 572 km² i 2021, basert på data fra 1980 til 2021. Ut fra økningen anslår den en spredning på 820 meter i året, men sier at et eksakt tall er vanskelig å gi og at 820 meter kan være et underestimat. Sørharen hører mer hjemme i åpne, kulturpåvirkede områder enn haren. Listen beskriver den som mer tilpasset snøfrie og snøfattige områder enn haren, og venter at et mildere klima med mindre snø gjør det lettere for den å overleve, formere seg og spre seg i Norge. For de neste 50 årene antar listen at sørharen også finnes i Hedmark og Oppland (begge i dag en del av Innlandet), Buskerud og Vestfold. Forekomstarealet antas da å bli 4 000⁠–⁠11 000 km², med 9 000 som beste anslag2.

Fra Sverige: utsettinger og innvandring

Sørhare har aldri vært naturlig i Norge3. Utsettinger i Sør-Norge sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet førte ikke til varig etablering. Dyrene som ble satt ut i 1878 på Kalvøya (Stavanger) og Fredøya (Kristiansund), døde raskt ut. Dyrene fra utsettingene i Asker (Osterøya, 1901) og på Hankø (1904) økte raskt i antall og spredte seg, men også disse bestandene døde ut etter en del år2.

Hvor dagens dyr kommer fra, beskrives ulikt. Fremmedartslista 2023 mener at forekomstene i Oslofjordområdet med stor sannsynlighet skyldes innvandring fra Sverige2. Rødlista 2021 forklarer forekomsten i sørøst med både lokale utsettinger og sannsynlig innvandring3. I Sverige ble arten satt ut som jaktvilt første gang i 1858, og har siden bredt seg nordover helt til grensetraktene mot Norge2,7. Når arten ble etablert i Norge, er usikkert: Fremmedartslista 2023 oppgir 1950, med usikkerhet på mer enn fem år, og det første funnet i Artsobservasjoner etter 1902 stammer fra 19802.

I Finland kom sørharen ifølge Fremmedartslista naturlig fra sørøst på 1800-tallet, og den har flyttet utbredelsen 300 kilometer nordover i løpet av de siste 30 årene, sannsynligvis med god hjelp fra et varmere klima2. Nordgrensen for sørhare i Sverige har flyttet seg nordover, mens utbredelsen av hare har minket, ifølge Svenska Jägareförbundet (2024) og basert på rapportert avskyting15. Ellers er sørharen utbredt fra det nordøstligste Spania gjennom Europa til det sentrale Russland7.

Sørharens år: parring, kull og unger

Formeringstiden er lang, og toppen kommer om våren. I Sør-Sverige er de første kullene født alt i februar7. Drektigheten varer 40⁠–⁠46 dager, eller 45 døgn etter Jägareförbundet7,8. Med tre kull, som er snittet, får en hunn omtrent ti unger i året, og spennet går fra ett til fem kull7. Ifølge Svenska Jägareförbundet parer hunnen seg på nytt rett etter fødselen og rekker som regel tre kull per sesong, med opptil fem unger i hvert8.

En brunstig hunn får flere hanner rundt seg og prøver å «bokse» dem unna. Ungene får melk én gang i døgnet. Måltidet varer noen få minutter og kommer omtrent en time etter solnedgang7. Fremmedartslista regner med en generasjonstid på to år2.

Nattaktiv på åkeren

Sørharen er stort sett nattaktiv7,8. I en GPS-studie i et halvurbant område i Øst-Finland hadde 12 sørharer et hjemmeområde på median 111 hektar, med kjerneområder på 5 hektar. For 12 harer var tallene 105 og 3 hektar, og områdene til de to artene overlappet. Samspillet mellom artene ser ut til å være hyppig i parringstiden, noe som også gjør krysning mulig16.

I svenske byer fant en studie av publikumsobservasjoner at sørhare og kanin ser ut til å klare seg bedre som bykolonister enn hare, og at begge oftest valgte grønne byområder17. Et foredragssammendrag fra 2025, basert på sju år med kamerafeller i Norge og Sørvest-Sverige, melder at både hare og sørhare ble mer nattaktive og mindre dagaktive når drakten ikke passet til omgivelsene, og at sørharen ble markert mer nattaktiv18.

Svenska Jägareförbundet nevner rev, gaupe, mår, hønsehauk, kongeørn og hubro blant dyrene som tar voksne sørharer. Bestandstettheten økte samtidig med at rødreven i Sør-Sverige fikk skabb på 1980-tallet8.

Hva spiser sørharen?

Sørharen beiter på de fleste slags planter, men gras og blomsterplanter er viktigst7. Om vinteren trenger sørharen i større grad enn haren å komme til gras og urter på bakken. Den tar også knopper og bark, gjerne av unge frukttrær. Ellers er den tettere knyttet til åkrene enn haren, med kløvereng og nyspirt korn som viktige beiter, skriver Svenska Jägareförbundet8. Ifølge SNL lever den særlig i kulturlandskapet, men blir borte når jordbruket drives for intensivt7.

Sørhare og hare: konkurranse og krysning

Ifølge Fremmedartslista 2023 konkurrerer sørharen med haren om mat, plass og reproduksjonsmuligheter. Den peker også på krysning, som regnes som negativ for haren og er funnet både i Sverige og Finland, og på at sørharen bærer flere sykdommer og parasitter som også rammer haren. Vurderingen av fortrengning bygger på skriftlig dokumentasjon fra utlandet2.

Forskere har undersøkt krysningen i Fennoskandia. En analyse av 6 833 genetiske markører fant at artene kan få fruktbare unger sammen, og at genstrømmen hovedsakelig går fra hare til sørhare. Forfatterne (Levänen mfl., 2018) mener krysningen neppe får store følger for haren i Fennoskandia, men at direkte konkurranse kan få det19. Det er en annen vurdering enn Fremmedartslistas, som regner krysningen som negativ for haren2. I en finsk studie fra 2021 viste genstrømmen fra hare seg å være en viktig kilde til funksjonell variasjon hos sørhare. Noen av variantene kan være en fordel for sørharen20. I en svensk undersøkelse av prøver fra 2003⁠–⁠2005 hadde 11 av 70 sørharer (16 prosent) fra sør-sentrale deler av landet mitokondrie-DNA fra hare, mot 9 av 12 i nord, der bestandene stort sett er de nyeste21.

NINA har vurdert hvordan dette kan gjelde Norge. Rapporten fra 2012 sier at hybridisering i vill tilstand er mulig, men at det er usikkert om den er et genetisk problem for haren, siden hybrider kanskje ikke kan krysse seg tilbake med hare. Hvert hybridkull betyr et tapt harekull, og sørharehannene er mer aggressive og vokter hunnene. Dette var ikke aktuelt i Norge den gang, men kunne bli det i et klima som fremmer sørharen. Rapporten viste også til flere studier som skylder nedgangen i antall skutte harer i Sverige på sørhare. NINA påpekte likevel at fellingen av hare i Norge og Sverige hadde fulgt hverandre tett, selv om det nesten ikke fantes sørhare i Norge, og at også andre forhold derfor må ha bidratt til nedgangen for haren i Skandinavia9.

En svensk analyse av jaktdata har sett på hva som skjer der artene lever side om side. Fellingen av både hare og sørhare har gått ned, mest for haren, særlig i den sørlige halvdelen av landet. Ifølge forfatterne ser sørharen ut til å utkonkurrere haren der de to forekommer sammen, men få studier har undersøkt det22. Svenska Jägareförbundet peker i en artikkel fra 2024 på endrede jaktvaner som en del av forklaringen på at det skytes færre av begge artene. Færre jegere ser ut til å holde seg med harehund15. En fagoversikt fra 2003 pekte på konkurranse og krysning, og kanskje smittsomme sykdommer formidlet av sørhare, som en rimelig forklaring på at haren muligens kan forsvinne for godt fra Europa23.

I Norge er haren nær truet (NT) i Norsk rødliste for arter 2021. Ifølge Rødlista er konkurransen med sørhare i Norge hovedsakelig begrenset til Østfold, mens den svenske vurderingen av haren bygger blant annet på konkurranse og krysning med sørhare24. En doktoravhandling fra 2024 plasserer sørharen i det sørøstlige hjørnet av Norge og forventer at egnet habitat for sørhare øker, noe som sannsynligvis gir mer konkurranse mellom artene25. Mildere vintre med mindre snø vil kunne påvirke haren sterkere enn i dag, ifølge Fremmedartslista2.

Jakt: 220 felte sørhare i 2024⁠–⁠2025

Sørhare kan jaktes i hele landet fra 10. september til og med 28. februar, i skuddår til 29. februar. Viltlevende kanin har samme jakttid1,4. I jaktåret 2024⁠–⁠2025 ble det felt 220 sørhare, mot 370 året før. SSB fører alle 220 under Østfold5. Tabellen har bare disse to jaktårene, og SSB bruker avrunding og undertrykking for å hindre at enkeltopplysninger avsløres5,26. Med så kort serie sier tallene lite om utviklingen, og de viser hvor mange som ble skutt og rapportert, ikke hvor mange sørhare som finnes.

Jaktstatistikken for sørhare er ung. Jegerne ble første gang bedt om å føre opp skutt sørhare ved rapporteringen for jaktsesongen 2020/21, og før det fantes ingen jaktstatistikk for arten. NINA mente i 2021 at de fleste sørharene trolig skytes i sørøstre deler av Viken, det vil si tidligere Østfold, og at sørhare sannsynligvis også ligger i tallene for hare i fylket11.

Status og forvaltning. Fremmedartslista 2023 plasserer sørharen i kategorien svært høy risiko (SE), slik som i 20182. I Norsk rødliste for arter 2021 er den «ikke egnet» (NA), fordi den er en fremmed art3. Jakttiden står i jakttidsforskriften fra 21. januar 2022, som gjelder til og med 31. mars 2028 og fra 1. juli 2026 også har hjemmel i viltressursloven4,27. Landbruksdirektoratet har det overordnede ansvaret for de høstbare viltressursene, ifølge Miljødirektoratet (oppdatert 1. april 2025)1. NINA skrev i 2021 at forvaltningen kan ta en mer aggressiv holdning til sørhare, på linje med den som brukes for villsvin, og at manglende bestandsdata er en stor utfordring for forvaltningen av fremmede pattedyr11.

Døde harer og harepest

Harepest, eller tularemi, skyldes en bakterie og rammer vanligvis viltlevende dyr, først og fremst hare og smågnagere28. Den kan også smitte til mennesker29. Ifølge Veterinærinstituttet påvises tularemi i Norge oftest hos hare, mest på ettersommeren og høsten30. FHI melder at harepest påvises hos harer hvert år, særlig på Østlandet31. Rådene under gjelder døde harer og smågnagere i alminnelighet29.