Sild

Kjennetegn: sølvblank kropp, underbitt munn og kløftet hale

Silda er sølvblank og har en stor, kløftet halefinne. Munnen er underbitt, og øynene er store. Kroppen er langstrakt og flat fra side til side, ryggen er ofte noe mørkere, og sidelinjen er vanskelig å se2. Silda går i tette stimer, og stimen beveger seg som én enhet1.

Sild, brisling eller ansjos?

Brisling er mindre enn sild: den blir opptil 19,5 cm og 54 gram ifølge HI9. Fra sild kan du skille den på undersiden: brislingen har en skarp kjøl under buken, og kanten er laget av skjellene10. Ansjos har en kjegleformet snute som rager ut over underkjeven, og munnen er overbitt. Ifølge Store norske leksikon forekommer ansjos regelmessig langs sør- og vestkysten, men bare i lite antall. Samme kilde nevner at HI i 2024 dokumenterte en relativt tallrik forekomst innerst i Oslofjorden. Navnet kan forvirre: den norske retten «ansjos» er laget av brisling11. Også «sardiner» kan være brisling: ifølge Store norske leksikon blir brisling på 9⁠–⁠11,5 cm lagt ned som sardiner10.

Kjennetegn

Hvor stor blir en sild?

Det kommer an på bestanden. Norsk vårgytende sild kan bli 40 cm og 500 gram, og HI oppgir 25 år som maksimal levetid1. Nordsjøsilda blir sjelden over 25 cm lang eller 0,4 kg tung, og sjelden eldre enn 15 år12.

Størrelsen varierer også med forholdene. I en tidsserie på 80 år fant HI-forskere at voksen norsk vårgytende sild vokser mindre når sjøen er varmere, men sammenhengen ble svakere jo lenger tilbake de så14. En studie av årsklasser fra 1921 til 2014 viste at maksimal lengde sank når tettheten av sild økte15. Ved gytetoktet i 2026 var femåringene fra 2021-årsklassen kortere og lettere enn femåringene året før, og toktrapporten peker på tregere, tetthetsavhengig vekst som en mulig årsak16.

Flere bestander: norsk vårgytende sild, nordsjøsild og fjordsild

Sild er ikke én bestand. Rødlistevurderingen fra 2021 nevner flere bestander ved siden av de to store. Det gjelder lokale fjordbestander og vestlig baltiske vårgytere i Skagerrak. Av de lokale er det bare Trondheimsfjordsilda som forvaltes med egne reguleringer3.

Norsk vårgytende sild. Store norske leksikon regner den som den største sildebestanden i nordeuropeiske farvann2. HI plasserer den i den atlantoskandiske sildestammen, der også islandsk sommergytende og islandsk vårgytende sild hører hjemme1.

Nordsjøsild. Den finnes i Nordsjøen, Skagerrak og Kattegat, og de høstgytende fiskene dominerer12.

Fjordsild og stillehavssild. Lokale bestander finnes blant annet i Lysefjorden, Beitstadfjorden og Trondheimsfjorden, ifølge Store norske leksikon2. I Porsangerfjorden forsvant den siste resten av en lokal sildestamme tidlig på 1990-tallet, skriver et HI-essay fra 2020. Silda i fjorden i dag kommer hovedsakelig fra norsk vårgytende sild17. I Balsfjorden og Rossfjordvatnet i Troms lever isolerte bestander av stillehavssild sammen med vanlig sild18. I Balsfjorden viste en genetisk studie fra 2023 at stillehavssilda er blitt en stabil hybridbestand etter genflyt fra atlantisk sild. Arven fra atlantisk sild er anslått til 25⁠–⁠26 prosent19.

Grensene er uskarpe. En genetisk studie fra 2024 delte sild fra nordeuropeiske hav i 12 populasjoner, og hvert forvaltningsområde rommet flere av dem. I enkelte prøver var halvparten av silda eller mer fra en annen populasjon enn området skulle tilsi, blant annet høstgytende nordsjøsild nord for 62° N (i snitt 19,2 prosent) og norsk vårgytende sild sør for 62° N (13,5 prosent). Forfatterne mener forvaltningsområdene bør justeres20. På et kystnært gyteområde blandet gytemodne vår- og høstgytere seg om våren, viste en studie fra 202321. Langs Skagerrak-kysten, der strandnottrekk har gitt tall siden 1919, hang mengden 0-gruppe sild sammen med rekrutteringen i nabobestanden vestlig baltisk vårgytende sild. Forfatterne mener at sild fra nabobestanden kan bruke kysten som oppvekstområde22.

Hvor i Norge finnes silda?

Ved gytetoktet i februar 2026 sto 64 prosent av biomassen av norsk vårgytende sild vest for Lofoten, og HI skriver at fordelingen samsvarer med de siste årene. Det norske fisket vinteren 2025/2026 foregikk i og rundt overvintringsområdet i Kvænangen og Altafjord16. Nordsjøsilda har hovedgyteområdet i den nordvestlige Nordsjøen, og larvene driver til oppvekstområder i den sørøstlige Nordsjøen og i Skagerrak og Kattegat12.

Rødlistevurderingen regner med kjent forekomst i Grønlandshavet, Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen3. Sørgrensen for arten går ved Biscaya og Cape Cod. I nord finnes den helt til Barentshavet, Island, Vestgrønland og Newfoundland, og ved Jan Mayen, skriver Store norske leksikon2.

Med fylkesgrensene fra 2024 har Finnmark flest funn med åpen lisens i GBIF i 2000⁠–⁠2025 (1 521, 24,9 prosent av funnene innenfor fylkene), foran Nordland (1 014) og Troms (889). I Oslo og Buskerud er det bare 10 og 6. Tallene viser hvor det er samlet inn data, ikke hvor det er mest sild. Av funnene innenfor fylkene kommer 96 prosent fra tokt og overvåking, og ett datasett fra HIs forsknings- og leiefartøy står for 92,9 prosent av dem. I tillegg ligger 38 079 funn utenfor fylkesgrensene og er ikke med i fylketallene23.

Sildeåret: gyting, beitevandring og overvintring

Gyting. Hovedgytingen hos norsk vårgytende sild skjer i februar–mars utenfor Møre, men en del av silda gyter også lenger nord, ved Nordland og Vesterålen. Eggene legges på bunnen og klekkes etter omtrent tre uker1. Gytingen skjer som regel på bunn av fjell, stein eller sand, på 10⁠–⁠150 meters dyp, og eggene kleber seg fast2. Om vinteren er omtrent 20 prosent av vekten rogn og melke1. I 2026 tyder tallene på at gytingen kom senere enn vanlig: ved toktet i februar var bare omtrent 12 prosent av silda gytende eller gytemoden, den laveste andelen som er målt i toktene fra 2017 til 202616. Nordsjøsilda gyter fra august til februar12.

Larver og oppvekst. Larvene driver nordover langs kysten og kommer til oppvekstområdene i Barentshavet tidlig på sommeren, der de blir til småsild1. Først lever de av plommesekken, så av små planktonkreps, og de begynner å gå i stim når de er 3⁠–⁠4 cm lange2. En analyse av data fra 1948 til 2010 fant at årene med høy rekruttering sammenfalt med sørvestlige vinder og svak oppstrømning om våren og sommeren, og dermed en sterkere nordgående kyststrøm24. Andre forklaringer har fått dårligere støtte: en gjennomgang fra 2021 fant støtte for bare to hypoteser, at makrell spiser sildelarver og at temperatur påvirker rekrutteringen. Den siste ble tvetydig da de nyeste årene kom med, fordi sammenhengen da skiftet fra positiv til negativ25. Ved 3⁠–⁠4 års alder går ungsilda sørover og vestover langs kysten og blir en del av gytebestanden1. Årsklassene kan variere enormt: forskjellen mellom en sterk og en svak kan være 1:100, og etter flere svake år på rad er det lite fisk å høste, ifølge Store norske leksikon2. Store årsklasser blir gjerne kjønnsmodne et år senere, skriver HI-forskerne26,27. Nordsjøsild begynner å bli kjønnsmoden ved 2⁠–⁠3 år12.

Beitevandring. Når gytingen er over, trekker de voksne fiskene ut i Norskehavet for å beite. Raudåte er maten gjennom sommeren. Silda beiter i Norskehavet, mest midt i og vest i havet, der kaldt arktisk vann møter atlanterhavsvann1. Etter 2005 har silda beitet lenger sørvest og kommet senere tilbake mot nord, viser en studie fra 2022. Den la også på seg mer, mest fordi den beitet lenger ut på høsten28.

Overvintring. Om høsten, i september–oktober, samler silda seg utenfor Troms og Finnmark for å overvintre. I januar går ferden sørover langs kysten mot gytefeltene1. Overvintringen skjer gjerne inne i en fjord, skriver Store norske leksikon, men hvor den skjer varierer sterkt fra år til år2.

Hva spiser silda, og hvem spiser den?

Plankton er hovedføden, og norsk vårgytende sild beiter særlig på raudåte (Calanus finmarchicus)1,2. En studie fra 2022 fant at magene hos sild i den sørvestlige delen av Norskehavet var fullere i mai 2017⁠–⁠2020 enn i mai 2007⁠–⁠2011. Den første perioden hadde større innstrømning av vann som fører copepoder inn i Norskehavet, og i 2020 hadde silda spist mer av den store og næringsrike arten Calanus hyperboreus29.

I Nordsjøen spiser silda hoppekreps og blir selv spist av andre fisk, sjøfugl og sjøpattedyr12. Norsk vårgytende sild er viktig mat for torsk, sei og annen bunnfisk, og for hval. Store flokker av spekkhoggere følger den på vandringene1.

Er silda truet? Rødlista og rådene fra ICES

Ikke ifølge rødlista. Ekspertkomiteen for fisker vurderte sild som livskraftig (LC) i Norsk rødliste for arter 2021, publisert 24. november 2021. Vurderingen skiller mellom bestandene. For norsk vårgytende sild viste den til en gytebestand på 3,184 millioner tonn i 2020, lavere enn før, men fortsatt over føre-var-nivået. Vurderingen knyttet nedgangen mest til naturlige svingninger, fordi rekrutteringen etter 2004 hadde vært svært lav3. ICES' vurdering fra 2026 gir 2,67 millioner tonn for samme år, og ICES skriver at gytebestanden for 2020 og 2021 er revidert nedover fordi modenhet etter alder er regnet om for årsklassene 2016 og 20175. Rødlistevurderingen oppgir også at snittet for gytebestanden de siste par årene til og med 2020 lå omtrent 26 prosent under nivået tre generasjoner (21 år) tidligere for norsk vårgytende sild og omtrent 24 prosent under for nordsjøsild3.

Norsk vårgytende sild. I ICES' siste vurdering (30. september 2026) er fiskepresset under FMSY, nivået som gir størst varig utbytte. Gytebestanden ligger under føre-var-nivået Bpa, som her er det samme som utløserpunktet MSY Btrigger, men over det kritiske nivået Blim4,5. Gytebestanden er anslått til 2 930 910 tonn i 2026, mot 7 641 221 tonn i 2007. Føre-var-nivået er 3,177 millioner tonn, og Blim på 2,286 millioner tonn tilsvarer gytebestanden i 1991. Rådet for 2027 er høyere enn for 2026 fordi årsklassene fra 2021 og 2022, som begge er sterkere enn gjennomsnittet, kommer inn i gytebestanden. ICES venter 3,223 millioner tonn i 2027 og regner 4,1 prosent sjanse for at bestanden faller under Blim i 2028 hvis rådet følges. Siden 2013 har fangstene konsekvent ligget over ICES' råd, skriver ICES5. Referansepunktene ble endret i 2025 etter en metoderevisjon, som ifølge HI ga mindre justeringer av trenden men ikke av selve bestandsnivået4.

Gytetoktet i februar 2026 målte en bestand 33 prosent lavere enn året før. Året før var nedgangen 23 prosent. HI påpeker at toktet ikke er hele sannheten, men én av flere kilder til kunnskap om bestanden16,26. Årsklassene fra 2016 og 2021 sto for 64 prosent av antallet og 66 prosent av biomassen i toktet16.

Vurderingen bygger ikke på én telling. ICES kombinerer fangst etter alder med fire tokt- og merkeindekser, blant annet gytetoktet i februar–mars og økosystemtoktet i Nordiske hav, og en merkeserie med RFID fra 20175. Gytetoktet har gått siden 1988 med flere opphold, og siden 2015 med innleide fiskefartøy16. Etter metoderevisjonen i 2025 er toktserien delt i to deler, 1988⁠–⁠2008 og 2015 og utover, fordi toktdesignet er endret4.

Nordsjøsild. ICES' råd fra 30. april 2026 viser fiskepress under FMSY og en gytebestand over alle referansepunktene, anslått til 1 505 176 tonn for 2026. Rådet for 2027 er 38 prosent høyere enn for 2026, fordi bestandsanslaget ble justert opp7. HI skriver likevel at bestanden har vært i en lavproduktiv fase siden 2002, at rekrutteringen i 2026 ligger under snittet for ti år, og at fiskepresset på ungsild i 2025 var det høyeste i den perioden8. Fisket tar også vestlig baltisk vårgytende sild, en bestand under Blim, og ICES råder til nullfangst av den7.

Fra 16 millioner tonn til under 50 000: kollaps og gjenreising

En forskningsartikkel fra 2000 av Toresen og Østvedt rekonstruerte gytebestanden av norsk vårgytende sild for 1907⁠–⁠98. Den vokste til omtrent 14 millioner tonn rundt 1930, sank til omtrent 10 millioner tonn rundt 1940, nådde rekordhøye 16 millioner tonn rundt 1945 og falt deretter i omtrent 20 år til under 50 000 tonn mot slutten av 1960-årene. Langtidssvingningene i gytebestanden henger tett sammen med temperaturen i innstrømmende atlanterhavsvann, skriver de30. Ifølge HI vokste fisket i tiårene etter andre verdenskrig, og i 1965 kollapset bestanden13. Fangsten var størst i 1956, da det ble fisket 12,3 millioner hektoliter, oppgir Store norske leksikon2. Et HI-essay fra 2020 oppgir at fangstnivåene lå på opptil 2 millioner tonn i 1950⁠–⁠1968, mot noen få tonn i 1969. Tallene gjelder gytemoden sild som overvintret i Norskehavet17. HI peker på overfiske og dårlig rekruttering som årsaker14.

Gjenreisingen gikk sakte. Bestanden tok seg gradvis opp gjennom 1970- og 1980-årene, og etter sterke årsklasser i 1983 og 1990⁠–⁠1992 var gytebestanden tilbake på omtrent 10 millioner tonn, ifølge Toresen og Østvedt30. HI knytter oppgangen til en periode med fiskeforbud og en kraftig årsklasse fra 1982/8313. ICES' fangsttall viser resultatet: 86 411 tonn i 1990, 1 426 507 i 1997 og 1 687 371 i 20095. Toresen og Østvedt brukte virtuell populasjonsanalyse, en annen metode enn ICES' modell, som begynner i 19885,30.

Nordsjøsilda gikk samme vei. Kraftblokk tidlig på 1960-tallet mangedoblet utbyttet, bestanden kollapset på 1970-tallet og fisket ble stengt i 1977. I 1980-årene økte bestanden og fangstene igjen til en ny topp i 1988, skriver HI12.

Fisket: kvoter, minstemål og fritidsfiske

Norsk vårgytende sild. Forskriften for 2026 forbyr norske fartøy å fiske og lande arten, men gir fartøy med adgang til å delta en totalkvote på 342 666 tonn nord for 62° N, ved Jan Mayen og i internasjonalt farvann. Gruppekvotene er 157 172 tonn for ringnot, 28 499 tonn for trål og 155 155 tonn for kystfartøy i lukket gruppe31. Norske fartøy tar mest sild på gytefeltene og i overvintringsområdet, og mest med ringnot. Om sommeren, mens silda er på beitevandring, er kvaliteten dårligere enn om vinteren, og norske fartøy tar lite av den da1. ICES anslo den samlede fangsten i 2025 til 419 205 tonn, 55 prosent med ringnot og 45 prosent med pelagisk trål, og Norge tok 258 254 tonn5.

Nordsjøsild. Den avtalte totalkvoten (TAC) for 2026 er 328 566 tonn, mens ICES' råd var 287 772 tonn8. Forskriften, sist endret 16. september 2026, gir norske fartøy inntil 89 260 tonn sild i norsk sone i Nordsjøen. Av dette kan inntil 26 078 tonn fiskes i britisk sone og inntil 2 700 tonn i EU-sonen, men fisket i EU-sonen stoppes fra og med 27. juli 2026. I tillegg kommer inntil 250 tonn i Skagerrak33. Etter haustingsforskriften er det forbudt for fartøy på 21 meter eller mer å fiske sild i et avgrenset område i Nordsjøen fra 15. mai til 31. juli34.

Minstemål. Etter haustingsforskriften § 47, i versjonen sist endret 2. oktober 2026, er det forbudt å fiske sild under 25 cm nord for 62° N, under 20 cm sør for det og under 23 cm for Trondheimsfjordsild34. HI oppgir 25 cm, altså grensen nord for 62° N, og skriver at fisket derfor mest tar voksen fisk1,34. Ved fiske etter norsk vårgytende sild kan inntil 20 prosent av fangsten, regnet i antall, være under minstemål34.

Fritidsfiske. Minstemålene gjelder alle som fisker i sjøen, også fritidsfiskere, skriver Fiskeridirektoratet35. Samlet garnlengde kan være inntil 210 meter, og 165 meter hvis du fisker torsk36. Etter haustingsforskriften § 19 er minste maskevidde 126 mm for bunnsatte garn sør for 62° N, men kravet gjelder ikke sildegarn av multifilament (polyamid) med maskevidde under 64 mm34,36.

Sild som mat: kveis, miljøgifter og kostråd

Helsedirektoratets kostråd til befolkningen er 300⁠–⁠450 gram fisk i uken. Av dette bør minst 200 gram være fet fisk, for eksempel laks, ørret, makrell eller sild37.

Den vanligste kveisarten i norske farvann, Anisakis simplex, kalles også sildemark. I mer enn 20 år har HI fulgt med på kveis i sild, makrell og torsk. Hos sild og makrell virker situasjonen stabil. For torsk fra det sørlige Barentshavet tyder HIs data på at forekomsten av sildemark har økt38.

I Mattilsynets kontrollprogram for villfisk i 2025 var det bare to prøver av sild, begge norsk vårgytende sild fra Norskehavet. Gjennomsnittet for dioksiner og dioksinlignende PCB var 0,460 ng TE/kg våtvekt, mot en grenseverdi på 6,539.