Sik

Kjennetegn og forveksling: blank, tannløs og overbitt

Til forskjell fra laks, ørret og røye har siken tannløs munn, forholdsvis store skjell og en blank kropp uten flekker. Halefinnen er tydelig kløftet. Noen sik har lang snute og tydelig overbitt, men hos de fleste stikker overkjeven bare litt lenger frem enn underkjeven. Hvordan siken ser ut, avhenger av innsjøen og bestanden: noen er små og slanke, andre store og kraftige1.

Lagesild

Lagesild tilhører samme slekt som sik, og mange har problemer med å se forskjell4. Se på munnen: lagesilda har underbitt, siken overbitt4,5. Lagesilda blir i Norge sjelden lengre enn 25 centimeter, og siken er som oftest større5. Planktonspisende sik gjør saken vanskeligere, for noen steder går de under navnet siksild og minner mye om lagesild i både form og atferd1.

Harr

Ryggfinnen skiller sik og harr. Hos harren er ryggfinnen stor, blågrå og flekkete, og hannens finne er særlig høy og fargerik6. Siken har en mindre og kortere ryggfinne1. Harren gyter dessuten om våren, vanligvis i mai og juni, mens siken vanligvis gyter om høsten1,6.

Kjennetegn

Hvor stor blir en sik?

Størrelsen avhenger av hvilken bestand det gjelder1. Det er uvanlig at en sik veier mer enn ett kilo, men eksemplarer over seks kilo er kjent1,2. Hvor fort fisken vokser, varierer mye. I bestander som fiskes lite, kan siken nå en høy alder, gjerne over 30 år1.

I mange norske innsjøer er bestandene enten små planktonspisere eller store bunndyrspisere. Småvokste former finnes blant annet i Isteren (siksilda) og Krøderen (skadden)1.

Hvor i Norge finnes siken?

Siken forekommer naturlig i store deler av landet2. Rødlista beskriver siken som en laksefisk med østlig innvandring3. En europeisk DNA-studie fra 2005 fant tre store slektslinjer, som forskerne knytter til ulike tilholdssteder under istiden. Den sibirske linjen strekker seg fra Polhavet til Sørvest-Norge7. Rødlista gjengir et anslag fra 2000: det kan være rundt 700 sikbestander på landsbasis3.

Østlandet. Rødlista skriver at siken er vanlig i Glommavassdraget, og at den i Mjøsa finnes opp til Harpefossen i Gudbrandsdalslågen3. Store norske leksikon regner utbredelsen nordover til Femunden og Feragen og vestover til Krøderen, Sperillen, Randsfjorden og Mjøsa. Femunden alene har minst fem sikbestander1. En studie fra 2005 skilte fire former i innsjøen etter om fisken gyter på dypt vann, på grunt vann, i elv eller i en vik. Tilpasningene bak formene ser ut til å ha oppstått i selve innsjøen, selv om den kan ha blitt kolonisert fra mer enn én kilde8. Om Buskerud skriver NINA-rapporten fra 2016 at alle de store innsjøene har naturlige sikbestander (med henvisning til Huitfeldt-Kaas, 1918), men at siken også har spredt seg mye i flere deler av fylket9.

Sørlandet og Jæren. Leksikonet tar også med Jæren og Sørlandet fra Tovdalsvassdraget og østover1. Rødlista skriver at bestandene i Tovdalsvassdraget og noen steder på Jæren kan ha en naturlig innvandring3. For Aust-Agder oppgir NINA-rapporten fra 2016 nærmere 30 innsjøer med sik. At siken er nevnt i Tovdalsvassdraget alt i 1723, tyder ifølge rapporten på at forekomsten i fylket er naturlig. Rapporten skriver samtidig at fylket indirekte har fått sik fra utsettinger i Telemark via Nidelvvassdraget, og viser til at Huitfeldt-Kaas (1918) dokumenterer flere direkte og indirekte introduksjoner. I Rogaland oppgir rapporten 33 innsjøer med sik, fordelt på seks kommuner på Jæren. Noen av bestandene er innført, men det er ikke kjent hvor mange. Huitfeldt-Kaas tenkte seg at siken kan ha nådd Jæren og Sørlandet med kraftige brakkvannsstrømmer for rundt 8 000⁠–⁠9 000 år siden, slik NINA gjengir det9.

Nord i landet. Rødlista skriver at siken er spesielt vanlig i Alta- og Pasvikvassdraget i Finnmark3. I Trøndelag, Nordland og Troms kaller Store norske leksikon den spredt, og i Finnmark vanlig østover fra Alta–Kautokeinovassdraget1.

Ut i sjøen. Noen sik vandrer ut i brakkvann, blant annet ved Øra ved Fredrikstad og i Iddefjorden1. Rødlista oppgir at noen få bestander skal være anadrome, for eksempel i Neiden, Drammenselva og Enningdalselva. Store norske leksikon har med Glomma i stedet for Enningdalselva, og skriver at det er lite kjent hvordan det står til med disse sjøvandrende bestandene1,3.

Funn med åpen lisens i GBIF viser hvor folk og prosjekter har registrert sik, ikke hvor den er vanligst. Av Buskeruds 457 funn fra 2000⁠–⁠2025 er 61 fra 2016⁠–⁠2025. Akershus har 320 funn fra 2000⁠–⁠2025, og 288 av dem er fra 2016⁠–⁠2025. Finnmark har 167 fra samme periode, og 122 av dem er fra 2016⁠–⁠2025. En fiskeskjellsamling ved Universitetet i Oslo (45,7 prosent av de analyserte funnene) og Miljødirektoratets Vannmiljø (30,7 prosent) utgjør en stor del av materialet, så tallene sier også noe om hvor datasettene har samlet inn data10.

Én art eller mange? Sik-systematikken

I Norge regnes siken som én art, Coregonus lavaretus, og lagesilda som en egen art i samme slekt. Det er gjengs syn ifølge Store norske leksikon, og Rødlista legger det samme til grunn: formene speiler bare ulikt levesett1,3. Ifølge leksikonet har slekten Coregonus vært blant de mest omdiskuterte blant europeiske fiskebiologer, og på 1930-tallet var over 100 europeiske arter i slekten beskrevet1.

Den svenske Artdatabanken er enig i at Sverige har én sikart, men kaller den Coregonus maraena, ifølge Store norske leksikon1. Rødlista skriver at det verden over er beskrevet mange sikarter eller sikformer, som ofte skilles fra hverandre etter antall gjellegitterstaver og utformingen av dem3. Store norske leksikon skriver at telling av gjellegitterstaver senere har vist seg å være et dårlig kriterium, og at siken er så plastisk at utseendet henger tett sammen med miljøet fisken vokser opp i1. I den europeiske DNA-studien fra 2005 passet antall gjellegitterstaver dårlig med de store slektslinjene, noe forskerne tolker som at variasjonen er av nyere dato. De mener at systematikken i sikkomplekset bør vurderes på nytt7. Ifølge leksikonet handler uenigheten delvis om hvordan en art skal defineres: mange forskere har beskrevet arter etter utseende, mens nyere kriterier også tar med arvestoff og utviklingshistorie1.

Fiskere på stedet kan kjenne igjen bestandene og navngi dem, for eksempel som grunnsik, strømsik og djupsik, etter om de gyter grunt, i elv eller på dypt vann1.

Utsatt sik: både hjemmehørende og regionalt fremmed

Siken er hjemmehørende i store deler av Norge, men mennesker har flyttet den utover den naturlige utbredelsen, mest i andre halvdel av 1800-tallet og noe tidlig på 1900-tallet2. Store norske leksikon peker særlig på årene 1850⁠–⁠1890, da en del sik ble satt ut. Siken er ofte i konkurranse med andre laksefisk, og etter hvert ble slike utsettinger regnet som uheldige, skriver leksikonet1. Spredningen av sik og lagesild har pågått i omtrent 150 år og er bedre dokumentert enn for mange andre arter, ifølge NINA. I Oppland var siken lite utbredt før midten av 1800-tallet, men siden har den spredt seg vidt i fylket. Et yngre eksempel er Lille Rensvikvatnet på Frei, der siken stammer fra en introduksjon på 1950-tallet9.

Fremmedartslista 2023 ser bare på områdene der siken er regionalt fremmed, altså der mennesker har flyttet den utenfor den naturlige utbredelsen. Kjent utbredelse av regionalt fremmed sik finnes i vannområdene Sira–Kvina, Mandal–Audna, Lygna og Gjerstad–Vegår i Agder. Listen tar også med Hallingdal, Ryfylke, Jæren, Dalane, Sunnhordland og Nordfjord, og Nea–Nidelva i Trøndelag. Det kjente forekomstarealet for regionalt fremmed sik er 432 km² for 1950⁠–⁠2021, regnet i ruter på 2 × 2 kilometer, og beste anslag for forekomstarealet om 50 år er 500 km²2.

Fremmedartslista regner det som relativt lite sannsynlig at sik introduseres til nye vassdrag i dag. Arten kan derimot spre seg selv i vassdrag den allerede er i, og utsetting for å skape fiskbare bestander kan ikke utelukkes. Fremmedartslista fører utsetting for fiske opp på to måter: som vei inn i norsk natur er den stanset, men kan komme tilbake, og som vei for videre spredning i naturen pågår den fortsatt2. Lakse- og innlandsfiskloven forbyr i dag å transportere levende fisk i og ved vassdrag uten tillatelse fra departementet. Forbudet gjelder ikke kommersiell transport av fisk på vei eller annen transportåre11. Siken ventes særlig å kunne spre seg vestover, og har trolig også spredt seg i Finnmark, men dataene der er usikre2.

Siken gjennom året: høstgyting, vinter og sommer

Gyting. Rennende vann er et vanlig gytested, men svært mange bestander gyter i selve innsjøen, der fisken samles på egne gytegrunner. Siken graver ikke ned eggene slik laks og ørret gjør. De gytes vanligvis fritt i vannet og synker til bunns. Sik gyter vanligvis om høsten, oftest i oktober og november, men det finnes også vinter- og vårgytere. Tidspunktet kan dessuten være ulikt både mellom vassdrag og mellom bestander i samme vassdrag1. Elvegytende sik kan ha fått det verre av vassdragsregulering, og Rødlista er usikker på om mer sediment i vannet i seinere år har svekket rekrutteringen deres3.

Sommer. I Osensjøen i Sørøst-Norge tydet statistiske modeller på en sammenheng mellom lufttemperaturen i juli og august og styrken på årskullene av sik: varme somre gikk sammen med sterkere årskull. Forskerne tolker det slik at stigende sommertemperaturer gagner rekrutteringen hos både sik og lagesild. Lav vannstand og tidlig isgang kan derimot skade rekrutteringen hos sik. Det nye reguleringsregimet i Osensjøen fra 1981 har også slått negativt ut for den12.

Vinter. I tre subarktiske bestander levde den allsidige formen bare av bunndyr om vinteren, og kondisjon, fettinnhold og mageinnhold sank moderat fra sommeren. Den pelagiske formen, som lever ute i de frie vannmassene, holdt seg der også om vinteren. Da byttedyrene der ble sjeldne, falt kondisjonen kraftig, og fisken var tilsynelatende nær sult13.

Temperatur og lys. Isotoper i øresteinene viste at gjennomsnittlig temperaturbruk hos sik og lagesild i Pasvikvassdraget lå mellom 7,5 og 11,2 °C gjennom vekstsesongen14. En foreløpig studie av fire sikformer i en dyp, lagdelt subarktisk innsjø tyder på at formene brukte ulike temperaturnisjer, og at ungfisk levde i varmere vann enn voksne15. I grunne innsjøer har ekkolodd på bunnen vist at sik gjerne trekker helt opp mot overflaten ved fullmåne og klarvær, melder NIVA og NINA16.

Hva spiser siken? Plankton, bunn og dyp

Yngelen spiser dyreplankton, mens eldre sik oftest tar ulike bunndyr som insekter, snegler, muslinger og krepsdyr. Noen bestander har spesialisert seg på dyreplankton1. I Norsjø i Sør-Norge tydet isotopsignaturen på at siken fant mat både i strandsonen og i de frie vannmassene. Parasittene den bar på, var for det meste hakeormer og båndormer17.

Nordlige innsjøer i Fennoskandia har opptil tre sikformer, knyttet til strandsone, frie vannmasser og dypvann18. I Stuorajávri er det tre økologisk og genetisk ulike former16. En studie i tre innsjøer viste at bunnlevende sik delte seg i spesialister på strandsone og dypvann, både med mageinnhold og med stabile isotoper. Forskjellen mellom bunnlevende og pelagisk sik var klar og robust, mens forskjellen mellom strandsone og dypvann var mindre tydelig19. En annen studie, også i tre innsjøer, fant at dypvanns- og strandsonesiken skilte seg i form på samme måte i alle tre innsjøene, selv om hver innsjø også hadde sine egne trekk. Det tyder på at naturlig utvalg knyttet til ulik føde driver fram forskjellen, holder den ved like eller begge deler20.

En modellstudie fra 2020 peker på hva som må til for at pelagiske former og dypvannsformer skal oppstå i innsjøer der strandsoneformen kom først. Blant annet trengs nok genetisk variasjon, at fisken parer seg med fisk fra samme habitat og av samme størrelse, nok bæreevne i den nye nisjen og sterk predasjon i den opprinnelige18.

Sik i endrede fiskesamfunn: lagesild, gjedde og abbor

Siken er konkurransesterk overfor andre fisk som lever i frie vannmasser, for eksempel røye3. Fremmedartslista beskriver tilbakegang for siken i noen vannforekomster, på grunn av konkurranse fra andre introduserte arter, og ser det som usikkert om arealet i Norge totalt vil øke2.

Lagesild som konkurrent. Fremmedartslista beskriver lagesild som en effektiv planktonspiser og en sterk næringskonkurrent til sik og røye. Fra utsettinger på finsk side spredte lagesilda seg til Pasvikvassdraget på 1980- og 1990-tallet, og den har siden etablert seg i samtlige av de ti innsjøene på norsk side. Ifølge Fremmedartslista taper planktonsiken konkurransen mot lagesilda5. Etter at lagesild kom til den subarktiske innsjøen Skrukkebukta i 1993, flyttet sikformen med tette gjellegitterstaver fra de frie vannmassene til bunnen. Femten år senere, i 2008, tydet genetikk og antall gjellegitterstaver på at to sikformer var smeltet sammen til én bestand21. I et nordnorsk innsjøsystem var pelagisk sik mindre avhengig av frie vannmasser der lagesild var til stede, og større bunnlevende sik fikk smalere nisje22. I nedre del av Pasvikvassdraget, der det var flere sik, skilte temperatur- og matbruk sikformene fra lagesilda. I øvre del dominerte lagesilda, og der var det ingen slik forskjell mellom formene og artene14.

Over tid. En tidsserie over 20 år fra første forekomst av lagesild viser at den pelagiske sikformen først skiftet habitat, så gikk ned i bestand på grunn av økt dødelighet, og til slutt havnet i en ny, stabil tilstand med lavere tetthet. Den bunnlevende formen ble mye mindre påvirket23. I Osensjøen økte lagesild i antall mellom 1998 og 2009, mens den relative tettheten av sik i frie vannmasser sank. Veksten og størrelsen hos siken var uendret12. Fremmedartslista 2023 skriver, med henvisning til Sandlund m.fl. (2013), at siken i Osensjøen fremdeles har en livskraftig bestand5.

Gjedde i Krøderen. Gjedde ble introdusert i Krøderen på 1990-tallet. Etter at den etablerte seg, ga bunngarna mindre fisk: i prøvefisket i 2006 og 2018 lå fangst per innsats 58 prosent lavere for sik, 98 prosent lavere for ørret og 43 prosent lavere for abbor enn i 1971, 1978 og 1989. Garnserien var en annen i 2006 enn i 2018. I 2018 var trålfangsten likevel nesten helt dominert av sik, med 98 prosent av fangsten16.

Abbor i Stuorajávri og krøkle i Mjøsa. I Stuorajávri utgjorde sik 88 prosent av bunngarnfangstene i 1981, 40 prosent i 1984, 62 prosent i 2009 og 29 prosent i 2018, mens abbor gikk fra 4 prosent i 1981 til 54 prosent i 2018. Tallene er fra enkeltår. Ifølge rapporten tyder tallene på at abbor i bunngarnfangstene har gått fra vanlig til dominerende. Rapporten skriver at også mange andre norske innsjøer har fått mer abbor de siste tiårene, men at slike tidsserier ennå ikke er systematisert. Et forsøk på å fiske ut siken her, for å få en mer salgbar fisk, ble ikke fulgt opp, og bestanden er tilbake til strukturen den hadde før, med sterk parasittering. I Mjøsa utgjorde sik 9 prosent av bunngarnfangstene i 2018 og lagesild 6 prosent, mens krøkle var helt dominerende i trålfangsten, med nær 99 prosent av antall fisk16.

Å fiske sik: kommersielt fiske, regler og fiskekort

Fremmedartslista skriver at sik fiskes og selges kommersielt, for eksempel røkt, men i så liten skala at det regnes som et nisjeprodukt2. Sik står på lista over arter det er tillatt å fiske etter i innlandsfiskeforskriften. Kommunen kan forby fiske etter en art på lista dersom arten lokalt eller regionalt er truet, og Statsforvalteren kan forby fiske etter arter som ellers er tillatt, for å hindre videre spredning. Statsforvalteren eller fylkeskommunen kan også fastsette regler om fisketid, redskap, fangstmetoder og bifangst, og kan gi regler om fangstrapportering24.

Fiskekort kjøper du av grunneieren. Med det kan du fiske innlandsfisk i utmark, både fra land og fra båt, og barn under 16 år trenger ikke kort. For dem er innlandsfisket gratis mellom 1. januar og 20. august, men ikke i vassdrag der det går laks, sjøørret eller sjørøye25.

Status og forvaltning

Rødlista 2021 setter siken i kategorien livskraftig (LC) for Norge. Vurderingen er gjort av ekspertkomiteen for fisker og ble publisert 24. november 2021. Ekspertkomiteen konkluderer med at siken i dag har levedyktige bestander der den finnes3.

Fremmedartslista 2023 vurderer siken for seg, for områdene der den er regionalt fremmed. Det var første gang arten ble risikovurdert. Resultatet er lav risiko (LO), med usikkerhet opp mot høy risiko (HI), og både invasjonspotensialet og den økologiske effekten har skår 2. Der siken settes ut, kan den konkurrere med stedegne arter, og Fremmedartslista antar at effekten er liten til middels. Listen antar et begrenset til moderat invasjonspotensial, på grunn av tilbakegang i eksisterende bestander2.