Ørekyt

Kjennetegn: liten, slank og lik en ørretunge for et utrent øye

Ørekyta er slank som en ørret og har svært små skjell, og begge trekkene skiller den fra de andre karpefiskene1. Til vanlig har den mørke tverrstriper på en rygg som er brun til olivengrønn. Sidene varierer fra messinggult til hvitt, og buken er hvit eller har et messingskjær3. Hannene har sterkest farger i gytetida, fra våren og inn i forsommeren, og fargene varierer mye1. Da skimrer sidene metallgrønt, buken er rød, og bryst- og bukfinnene er røde3.

For et utrent øye kan ørekyt forveksles med ungfisk av ørret4. Havs- och vattenmyndigheten i Sverige påpeker at ørekyta mangler fettfinnen som laksefisk har, og at den bare har én ryggfinne5. I Finnmark finnes det eksempler på at den er satt ut, trolig fordi den ble tatt for ørretunger3. Andre navn er ørekyte, gåløye, gorkime, gorkyte og kime. Store norske leksikon plasserer arten i familien Leuciscidae, mens Artsdatabanken regner alle norske karpefisker til karpefamilien1.

Kjennetegn

Hvor stor blir en ørekyt?

Ørekyta er en liten fisk, og to kilder trekker grensa litt ulikt.

Alder er undersøkt i Øvre Heimdalsvatn. Der ble de fleste ørekyt kjønnsmodne ved 4⁠–⁠5 år. Overlevelsen var lav, men enkelte fisk ble opptil 13 år. Veksten var svak og modningen sen sammenlignet med en tidligere studie fra bestandens første år, og forskerne tolker det som tetthetsavhengige effekter6.

Hvor i Norge finnes ørekyta?

Sør i landet hører de naturlige bestandene i hovedsak hjemme i sørøst. Ifølge Fremmedartslista er den relativt vanlig i deler av Hedmark, Vestfold, Akershus og Østfold og i nedre deler av Oppland og Buskerud, blant annet ved Mjøsa og i nedre Lågen3. Store norske leksikon skriver at den er vanlig på Østlandet, helt nord til Dovre1. Lenger nord har Sør-Trøndelag noen naturlige bestander i Røros-området, mens Nord-Trøndelag bare har noen få lokaliteter med avrenning østover mot Sverige. Ørekyta kom inn i Finnmark fra sør og sørøst og er relativt vanlig i flere østlige vassdrag. I Troms finnes den i Målselv- og Barduvassdragene og lenger nord i Signaldal, Reisa og Kvænangen3. Der ørekyta er satt ut utenfor disse områdene, regnes den som regionalt fremmed: arten hører naturlig hjemme i deler av landet, men mennesker har spredt den videre3,7. Ørekyta er svært tilpasningsdyktig og etablerer seg lett3. Museth m.fl. (2007) mener at suksessen i krevende miljø viser økologisk plastisitet, og at det tyder på at utbredelsen i Norge opprinnelig var begrenset av innvandringshistorien og ikke av miljøet8.

Fremmedartslista viser til en oversikt fra 1997 om at ørekyt er satt ut og har etablert seg i åtte fylker der den opprinnelig ikke fantes. Med de gamle fylkesnavnene gjelder det Nordland, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark. Den har også slått seg ned høyt til fjells, i en innsjø i Lom i Jotunheimen, 1 403 meter over havet. Fremmedartslista nevner flere vann der arten er satt ut: Jølstravatnet i Sogn og Fjordane, Suldalsvatnet og Bjøreimsvannet i Rogaland, Røssvatnet i Hattfjelldal og tre innsjøer på Tromsøya3.

Hvor mange bestander finnes det? Fremmedartslista viser til beregninger fra slutten av 1990-tallet som ga rundt 2 300 bestander i Norge. Utbredelsen måles også som forekomstareal, summen av ruter på 2 × 2 kilometer der arten lever. Beste anslag for antatt forekomstareal i dag er 7 380 km² (lavt og høyt anslag 4 676 og 8 000)3.

Funn med åpen lisens i GBIF viser hvor folk har registrert ørekyt, ikke hvor den er vanligst. Av 2 114 analyserte funn fra 2000 til 2025 kom flest fra Innlandet (747, 35,3 prosent), Buskerud (377), Akershus (325) og Trøndelag (250). Så følger Østfold (116), Agder (84), Finnmark (49), Oslo (47), Telemark (44) og Vestfold (36), mens Møre og Romsdal har 16 og Troms 11. Færrest funn har Nordland og Rogaland (3 hver) og Vestland (6). Tallene viser hvor og når ørekyt er sett og meldt inn, ikke hvor mange fisk det finnes. En stor del kommer fra NINAs fiskeundersøkelser, så kart og kurver speiler også hvor de prosjektene har samlet inn data9.

Fra et lite utbredelsesområde til alle fylker: slik ble ørekyta spredt

Ifølge Rødlista 2021 begynte spredningen på slutten av 1800-tallet, og den var spesielt omfattende i de siste 50⁠–⁠60 årene før vurderingen2. Fra omtrent 1950 til 1990 spredte ørekyta seg mye i de høyereliggende delene av Oppland, Buskerud og Telemark. Første utsetting i Nord-Trøndelag kom på 1930-tallet, til Verdal3. Etter at ørekyt ble innført til øvre Otravassdraget på 1980-tallet, rundt Hovden i Bykle, har den spredt seg til minst 25 innsjøer3,7. Kjent forekomstareal økte fra 12 km² i 1980 til 444 km² i 2000. For samme periode anslår Fremmedartslista ekspansjonshastigheten til 1 110⁠–⁠1 404 meter i året, avhengig av om mørketallet settes til 5 eller 8. Vurderingen skriver at spredningen har avtatt i senere tid og at hastigheten ventes å bli noe lavere enn dette, men at spredningen fremdeles er betydelig3.

Hovedveien er fiskere som bruker levende ørekyt som agn og slipper resten fri. Noen steder har den fulgt med utsatt ørret eller gått gjennom overføringstunneller i regulerte vassdrag. Den er også satt ut i den tro at den ville gi næring til storvokst ørret, og i noen tilfeller for å bekjempe insekter3. NINA anslår at utsetting av agnfisk som ørekyt og sørv utgjør rundt 20 prosent av de ulovlige spredningshendelsene med ferskvannsfisk i 2013⁠–⁠20217. Settes ørekyta ut i øvre del av et vassdrag, vandrer den etter hvert nedover og tar i bruk elver, bekker og innsjøer så langt den kommer. Den kan også ta seg opp mindre stryk3.

NINA registrerte 35 spredningshendelser med ørekyt i 2013⁠–⁠2021, flest i Telemark og i Møre og Romsdal. I Rauma kommune i Møre og Romsdal ble det i 2015 meldt ørekyt i sju små tjern som ikke hadde fisk fra før. Forekomsten viste seg å være oppdaget i 2000, så utsettingen skjedde trolig på 1990-tallet7.

NINA-rapporten fanger trolig bare en del av spredningen. Det har antagelig skjedd langt flere introduksjoner enn de som er registrert, og for små arter som ørekyt kan det gå flere år før en introduksjon blir oppdaget. Om utviklingen over tid skriver NINA at det er vanskelig å si noe sikkert. Antallet hendelser for alle ferskvannsfiskene i rapporten ser ut til å ha gått noe ned, men en grunn kan være at mange nylige hendelser ble meldt inn de første årene7.

Er det lov å bruke ørekyt som agn?

Som hovedregel nei. Lakse- og innlandsfiskeloven (sist endret 1. juli 2025) § 37 forbyr å bruke fisk som agn i vassdrag, med ett unntak: død fisk fra samme vassdrag som agnet brukes i. Uten tillatelse kan du heller ikke transportere levende fisk i og ved vassdrag. Kommersiell transport på vei eller annen transportåre er unntatt. Fisk du fanger og ikke setter ut igjen med en gang, skal avlives omgående, og organismer som ikke er av stedegen stamme, skal ikke settes ut igjen. Brudd på bestemmelsene i § 37 kan gi bøter eller fengsel inntil ett år, og grove brudd bot eller fengsel inntil fem år (§ 49)10.

Å fiske etter ørekyt er likevel lov, for arten står på listen over arter det er tillatt å fiske etter i innlandsfiskeforskriften. Statsforvalteren kan forby fiske etter arter for å hindre videre spredning11.

Å fjerne ørekyt: rotenon, sperrer og miljø-DNA

NINA skrev i 2016 at rotenon da var det eneste effektive tiltaket for å fjerne en uønsket fiskeart fra ferskvann, og at sperrer eller terskler kan hindre videre spredning der utrydding ikke er mulig12. Havs- och vattenmyndigheten viser til norske studier der ørekyta forserte hindringer opptil 30 centimeter høye5.

Ifølge NINA (2016) førte rotenonaksjonen i Lærdalsvassdraget i 1997 trolig til at ørekyta forsvant fra de nedre delene av vassdraget. Samme rapport skriver at ørekyta fantes i Lærdalselva og i minst seks innsjøer i Sogn og Fjordane12.

På grensa mellom Buskerud (Nore og Uvdal) og Hordaland (Eidfjord) ble det i 1995 bygd en jordvoll i et forsøk på å hindre spredning vestover. I 1999 fikk to greiner av vassdraget hver sin oppgangssperre, på vei ned mot fylkesgrensa. Strekningen ovenfor sperrene ble rotenonbehandlet i både 1999 og 200012. Ifølge Veterinærinstituttets rapport fra 2017 ble to risikoområder på Hardangervidda, ved Stigstuv og Hætjørn, rotenonbehandlet i 2013, og sperrer var bygd for å hindre videre spredning. Rapporten beskriver ørekyta som introdusert på de østre delene av Hardangervidda, flere steder helt opp til vannskillet. Nye etableringer ble regnet som en av de største truslene mot fiskebestandene der13.

NINA peker på ørekyt på Hardangervidda som eksempel på en art som står på terskelen til videre spredning, og på miljø-DNA som viktig redskap for å oppdage slike forekomster tidlig7.

I 2023 ble det meldt ørekyt i en kunstig dam i Ullensvang kommune, med forbindelse til Opovassdraget. Statsforvalteren i Vestland ville med rotenonmidlet CFT-Legumin hindre at ørekyta spredte seg videre mot Sandvinvatnet og den delen av vassdraget der laksen går14. Veterinærinstituttet gjennomførte aksjonen 10.–11. oktober 2024, etter tillatelse fra Miljødirektoratet. Etterpå ble rundt ti ørret og rundt hundre ørekyt tatt opp av dammen, og Veterinærinstituttet mener det mest sannsynlig døde all fisk i dammen og i bekken ut av den. Instituttet skriver likevel at ørekyt funnet nedstrøms dammen viser at noen kan ha rukket å vandre ned bekken før aksjonen, og i så fall er spredningen ikke stanset15.

Ørekytåret: gyting, stim og vinter i stille vann

Gyting. Gytingen foregår i juni og juli, men tidspunktet avhenger av høyde over havet og breddegrad. Vårgytingen og den korte klekketida gjør at ørekyta får levedyktige bestander også i reguleringsmagasiner3. I Øvre Heimdalsvatn varte gytingen omtrent tre uker, og ørretens predasjon på ørekyt var størst like etter isløsningen i slutten av juni 1999, samtidig med gytingen. Da hadde 9 prosent av ørretene på 16⁠–⁠29,9 centimeter og 20 prosent av dem på 30 centimeter eller mer ørekyt i magen. Resten av sommeren ble ørekyt bare sjelden funnet16.

Stim og strandsone. Ørekyta lever i stim og holder seg i innsjøer helst nær land3. I bekker og elver finner du den mest der strømmen er svak1. I Øvre Heimdalsvatn holdt den seg til strandsona og områdene nær bunnen, og fiskespisende ørret hindret den trolig i å bruke flere habitater6. NINA beskrev i 2016 arten som bundet til strandsona og bekkene som renner inn, og uten registrert virkning på vannkvaliteten4.

Vinter. I rennende vann holder ørekyta seg til stille partier som kulper og bakevjer, særlig om vinteren3.

Hva spiser ørekyta?

Ørekyta lever mest av larver av insekter og småkreps fra bunnen1,3. Dietten kan også omfatte alger og detritus4. Fremmedartslista nevner plantemateriale, men Lien (1981) fant at ørekyta i Øvre Heimdalsvatn ikke åt planter3,17. Tidlig i etableringen, i 1975⁠–⁠1977, utgjorde dyreplankton og store bunndyr en større del enn senere, da små bunndyr ble viktigere18.

Ørekyt og ørret: hva skjer i fjellvannet?

Ørekyta får spesielt tette bestander i grunne, ofte vegetasjonsrike innsjøer, men ikke i dype innsjøer med bratt strandsone og sterk konkurranse fra andre fisk3. I vann med mange fiskearter klarer den seg dårlig, og Store norske leksikon kaller den konkurransesvak1. Problemet oppstår der den kommer til vann med få arter, for eksempel innsjøer der ørret er eneste fisk. De tette bestandene der ser ut til å ha ført til dårligere rekruttering og vekst hos ørret. I snitt var mengden ørret 35 prosent lavere i innsjøer med innført ørekyt8. Fremmedartslista gjengir tallet som en nedgang i garnfangstene på rundt 35 prosent. Ørekyta kan også spise nyklekt ørretyngel. Fremmedartslista skriver at ørekyta generelt ser ut til å ha liten verdi som mat for ørret, trolig fordi stimlivet gir god beskyttelse mot rovfisk, og at ørret sjelden blir fiskespiser før den er 25 centimeter3. I Øvre Heimdalsvatn sto ørrets forbruk likevel for rundt 60 prosent av det årlige biomassetapet hos kjønnsmoden ørekyt16.

Øvre Heimdalsvatn. Mye av kunnskapen kommer fra Øvre Heimdalsvatn, der ørret var eneste fisk helt til ørekyt ble registrert i 196919. I juni 1999 ble ørekyt over 55 millimeter der anslått til 4,7 kilo per hektar (120 000 fisk), og i juni 2000 til 2,1 kilo per hektar (63 000 fisk)6. Rekrutteringen av ørret falt fra i snitt 3 746 individer i årsklasse 4 i 1958⁠–⁠1966 til 1 668 i 1993⁠–⁠2006. Ørretbiomassen lå på samme nivå, men veksten per fisk gikk markert ned. Sommerdietten skiftet fra store krepsdyr (Lepidurus arcticus og Gammarus lacustris) til mye ørekyt. Endringene henger mest sannsynlig sammen med at ørekyt kom til. Ørreten ble også hardt beskattet i 1958⁠–⁠1969, og det førte til færre eldre fisk og raskere vekst20. Tidlig i etableringen dokumenterte Lien (1981) bare begrenset næringskonkurranse og predasjon, men regnet med økende konkurranse ved en større bestand17. En kostundersøkelse viste betydelig overlapp mellom ørekyt og ørretunger, og fjærmygglarver utgjorde en stor del av dietten til begge. Den ga ikke et endelig svar på hvor sterk konkurransen er, men sammen med andre funn gjør den konkurranse sannsynlig18.

Bunndyrene endret seg også. Fra 1972 til 2000 ble fjærmygglarver og fåbørstemark mer dominerende i strandsona, mens krepsdyret Gammarus lacustris gikk tilbake21. Mange ørekyt kan ha økt næringsgrunnlaget for fiskespisende fugler, hovedsakelig sagender og storlom, som nå regelmessig fisker i innsjøen22. Bendelmarken Dibothriocephalus ditremus var nesten fraværende hos ørret i 1969⁠–⁠1972, men hadde høy forekomst i prøvene fra 2013. Forskerne tror ørekyta indirekte kan ha forårsaket dette, via flere sluttverter blant fuglene19.

Skjerja. I Skjerja på Hardangervidda var det årlige ørretutbyttet i snitt 3,35 kilo per hektar i 1973⁠–⁠1985. Ørekyta etablerte en tett bestand på midten av 1980-tallet, og utbyttet er nå 1,07 kilo per hektar, 32 prosent av tidligere fangster. Qvenild m.fl. (2024) skriver at konkurranse om mat og lengre næringskjeder har påvirket ørretproduksjonen sterkt negativt. Samtidig har fisk som mat gitt flere store ørret med toppvekter over fire kilo, og nesten 200 store ørreter landes fortsatt hvert år. Siden 1994 er det tatt opp 5 304 kilo ørekyt med agnede feller. Den utfiskede biomassen av begge arter tilsvarer 65 prosent av ørretutbyttet før ørekyta kom23.

Ørekyt, ørret og kvikksølv

Mattilsynet skriver at fisk som spiser fisk får mer kvikksølv enn fisk som spiser små byttedyr som insekter, muslinger, snegler og krepsdyr24. I åtte innsjøer på Hardangervidda, 1 031⁠–⁠1 244 meter over havet, var kvikksølvnivået i ørret høyest i den ene innsjøen som også hadde ørekyt (opptil rundt 0,4 mg per kilo våtvekt). Ørreten der sto høyere i næringskjeden, sannsynligvis fordi den spiser ørekyt, og forskerne mener at utsetting av ørekyt kan øke kvikksølvnivået i ørret25.

Selve ørekyta er også undersøkt. I Øvre Heimdalsvatn lå kvikksølvnivået i ørekyt mellom 0,014 og 0,16 mg per kilo våtvekt, og ørekyta hadde høyere nivå enn ørreten i samme innsjø (Jenssen m.fl. 2010). Forskerne mener det mest sannsynlig skyldes at ørekyta har høyt stoffskifte, med mer energi brukt på vedlikehold enn på vekst26. For fisk som selges, gjelder en grense på 0,5 mg kvikksølv per kilo, og fisk over grensen kan ikke omsettes. Ifølge Mattilsynet har du som fisker til eget bruk selv ansvaret for at fisken er trygg å spise, og rådene under er laget som hjelp24.

Status og forvaltning

I Fremmedartslista bestemmes risikokategorien av invasjonspotensial og økologisk effekt, og ørekyt får høyeste skår, 4 av 4, på begge. Det gir svært høy risiko (SE), samme kategori som i 2018. Vurderingen kom 11. august 2023 og dekker de delene av Norge, bortsett fra Svalbard, der ørekyt er regionalt fremmed. Der den er fremmed, regnes den som etablert3. I Norsk rødliste for arter 2021, publisert 24. november 2021, er ørekyt livskraftig (LC), slik den også var i 2015 og 20102.

Statsforvalteren eller fylkeskommunen kan fastsette regler om fisketid, redskap, fangstmetoder og bifangst11. Ifølge NINAs rapport fra 2022 pågår den bevisste spredningen av ferskvannsfisk fortsatt, og skadene på det biologiske mangfoldet er irreversible7.