Moskusfe

Kjennetegn: lang pels, brede horn og kort hals

Det første du legger merke til, er pelsen. Den er mørkebrun, svært tett og så lang at den ofte kan sope ned i bakken. Ytterst ligger lange, krusete dekkhår, og under dem fine ullhår. Pelsen skifter med årstiden: den er tykkest om vinteren, og om våren felles underulla. Deler av den kan bli sittende igjen som store flak. Store norske leksikon skriver at ulla etter sigende er verdens varmeste, 7⁠–⁠8 ganger varmere enn saueull1. Femundsmarka nasjonalpark oppgir åtte ganger10.

Under pelsen har dyret korte, kraftige bein og en kort, tykk hals, og hodet er smalt og høyt. Hornene er brede, og både kuer og okser har dem. Hornet bøyer først nedover langs hodet, så ut til siden og til slutt oppover mot spissen. Ved roten danner hornene flate plater som dekker det meste av pannen. Moskusfeet står nærmere sau og geit enn storfe i slektskap1. Navnet er moskusfe på bokmål og nynorsk og musgus på nordsamisk11.

Hvor stor er et moskusfe?

Det kommer an på om du tenker på ville dyr eller dyr i fangenskap. Ville moskus er om lag 165 centimeter over skuldrene og veier 350⁠–⁠450 kilo. Kroppen kan bli opptil 2,5 meter lang. Kuene er betraktelig mindre enn oksene. Kalven veier cirka ti kilo ved fødselen1.

I fangenskap kan moskus veie opptil 650 kilo, ifølge Store norske leksikon1. Forskerne bak en norsk studie fra 2011 synes det er lite troverdig at okser skulle bli så tunge, og antyder at slike tall bygger på anslag og ikke på veiing. I flokken deres i halvfangenskap ved Tromsø veide modne okser i snitt 305 kilo om høsten, og fire modne kuer 220 kilo12. Når nasjonalparkstyret og Statsforvalteren forklarer sikkerhetsavstanden, bruker de 450 kilo for en fullvoksen okse, uten å si om det er snitt eller toppvekt7,9.

Spor og kjennetegn

Hvor i Norge finnes moskusen?

Moskusen lever på Dovrefjell, i kommunene Oppdal, Dovre og Lesja3–6. Forvaltningen har satt av et kjerneområde på 340 kvadratkilometer, fordelt på 174 i Oppdal, 147 i Dovre og 19 i Lesja4,6. Der skal moskusen få utvikle seg mest mulig naturlig, og dyrene har de siste tiårene brukt hele området6. Kjerneområdet ligger i to fylker: Oppdal hører til Trøndelag, Dovre og Lesja til Innlandet4,6,13,14. Moskusen er likevel kjent fra flere fylker. I Fremmedartslista 2023 er kjent utbredelse ført opp i det som i listen heter Hedmark, Oppland, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag5.

Moskusen bruker et større område enn kjerneområdet. Det beste anslaget er omtrent 1 500 kvadratkilometer, målt som 2 × 2 kilometer store ruter, mens det kjente arealet for 2001⁠–⁠2021 er 1 488 kvadratkilometer5. Når bestanden er stor, søker flere dyr ut av kjerneområdet, og dagens forvaltningsplan godtar slike sesongvandringer. Blir et dyr værende utenfor, avlives det. Det samme skjer med utvandrede dyr som dukker opp ved veier eller i tettbygde strøk4.

Uten forvaltningstiltak kunne moskusen dekke rundt 5 000 kvadratkilometer om 50 år, anslo Artsdatabanken i 2023. Anslaget er svært usikkert, og det er ikke realistisk at tiltakene uteblir. Artsdatabanken regner det som lite sannsynlig at moskusen med dagens forvaltning slår seg ned utenfor området den forvaltes i5.

Noen dyr har også krysset grensen til Sverige. I 1971 gikk fem dyr fra den norske bestanden over grensen til Sverige og la grunnlaget for en ny, naturlig bestand i Härjedalen. En telling sommeren 2024 fant åtte dyr der, blant dem en kalv og et ungdyr15. Dyrene holder seg mest på svensk side, men går i deler av året inn i Femundsmarka1. Det kan tenkes at streifdyr fra Sverige kommer over til norsk side5.

Moskusåret: brunst, kalving og vinter

Brunst. I august–september er det brunst, og oksene lukter sterkt av et sekret fra kjertler ved øynene1. I en flokk i halvfangenskap ved Tromsø, altså ikke ville dyr, kom brunsttoppen omkring midten av september12. Når oksene kjemper om kuene, kan de løpe mot hverandre i full fart og smelle pannene sammen. Det går sjelden alvorlig, men noen okser har dødd av skallebrudd1. Oksene kan ta fart fra 30 meter10. Okser som fikk konkurranse fra yngre okser i Tromsø-flokken, mistet haremet sitt mellom 5 og 8 års alder12.

Kalving. Store norske leksikon oppgir at kuene blir brunstige første gang som treåringer, oksene som femåringer. Kalvingen kommer i mai–juni, etter 8⁠–⁠9 måneders drektighet, og kua får én kalv1. I en studie av flokken i halvfangenskap ved Tromsø ble 10 av 36 kuer drektige første gang som toåringer og 11 som treåringer. Kildene forklarer ikke hvorfor alderen er lavere i studien. Midtpunktet for kalvingen der var 17. mai, og seks kalver som ble veid ved fødselen, veide i snitt 9,3 kilo12. Kalven dier i ett år, og som ettåring har den fått et første horn, men det er spinkelt1.

Hvor gammel blir moskusen? Norske tall for levealder finnes fra flokken i halvfangenskap utenfor Tromsø, ikke fra ville dyr på Dovrefjell. Der døde fire kuer av alderdom, 21 til 28 år gamle. Den eldste oksen ble 18 år. En alfaokse som døde av alderdom i flokken, ble 1712.

Sommer. Moskusen er et kuldetilpasset dyr som ikke tåler for mye varme. Varmere og våtere somre gir flere insekter som stresser dyrene, skrev Statsforvalteren i Trøndelag i 201816. Om sommeren er det ikke uvanlig å se både gamle og unge dyr gå alene1.

Vinter. Om vinteren søker moskusen opp på snaublåste rabber med tynt snødekke. Mot våren trekker den ned i bjørkeskogen og blir der til juni1.

Hva spiser moskusen?

Sommermaten er gras, urter, vier og dvergbjørk, som moskusen finner i frodige daler etter at den har forlatt bjørkeskogen i juni1. Tidlig på sommeren kan det likevel stå moskus nede i bjørkeskogen17. Vinterbeitet er ulike starr- og grasarter1. Mer is og hardere snø i mildere vintre gjør det vanskeligere å nå beitet, skrev Statsforvalteren i 201816. Hele årsrunden foregår innenfor et ganske avgrenset område1.

Flokk og forsvar

Ifølge Store norske leksikon ledes flokken av en fullvoksen okse, med 3⁠–⁠4 andre voksne dyr rundt seg. Resten er ungdyr1. I den lille flokken i grensefjellene ved Femundsmarka var det en ku, Sofie, som ledet10. For arten generelt, ikke bare på Dovrefjell, er flokkene vanligvis på 8⁠–⁠10 dyr. Flokker på 20⁠–⁠30 er ikke uvanlig, og de største kan telle opptil 1001.

Moskusen beveger seg fort og klatrer godt1. En okse kan løpe 60 kilometer i timen7,9.

Flokken forsvarer seg samlet. I arktisk Canada, der ulv angriper moskus, stiller dyrene seg i en ring med kalvene innenfor. I storm danner de en halvsirkel med bakendene vendt mot uværet, og kan stå urørlige i flere dager1. Kommer du for nær, kan flokken slutte å beite og stille seg med fronten mot deg9.

Hvordan kom moskusen til Dovrefjell?

For 30 000⁠–⁠100 000 år siden fantes moskus i Skandinavia, men den kom seg ikke gjennom siste istid4. Et hodeskallefragment fra Jämtland i Sverige er datert til omtrent 46 000⁠–⁠49 000 år og viser at arten hørte til svensk fauna i midtre Weichsel18. Det første sporet av moskus i området kom i 1913, da to ryggvirvler fra en stor moskusokse ble funnet ni meter nede i bakken i en jernbaneskjæring på Innset nord for Oppdal. Funnstedet ligger rundt 50 kilometer nordøst for der moskusen lever på Dovrefjell i dag19. Funnet ga de første ideene om å sette ut moskus på Dovrefjell1.

Første forsøk. Ti dyr fra Grønland, tre hanner og syv hunner, ble satt ut vest for Hjerkinn stasjon 7. oktober 1932. I april 1934 tok snøskred to okser og tre kuer i Hesthågåhø, og i 1938 kom to dyr til. Nasjonalparken skriver at det ikke stemmer at tyske soldater jaktet på moskusen. Tyskerne skjøt to okser, men tapet av resten skyldtes nordmenn og ulykker. Flokken hadde formert seg, men da krigen var over, var det ingen dyr igjen19.

Andre forsøk. Etter sykdom og uhell var trolig bare ti dyr i live i august 1953, og noen av dem er stamdyr for dagens bestand. Dyrene kom fra Grønland i 1947⁠–⁠1953: 24 kalver og tre fjorårskalver. Elleve ble sluppet ut med en gang, mens de 16 andre sto i en innhegning på Dombås19.

Svalbard og andre forsøk. Moskus ble også satt ut andre steder: ni dyr på øyer utenfor Møre og Romsdal i 1925 og 1926 og åtte ved Bardufoss i 1948. Ingen av disse forsøkene lyktes1. På Svalbard ble innfangede kalver overført fra Grønland i 192920. Store norske leksikon oppgir 17 dyr, rundt 50 i 1959 og en bestand som døde ut i 1980-årene1. Moskusen klarte likevel ikke å etablere en levedyktig bestand der20.

Hvor mange moskus er det?

Vintertellingen i 2026 fant 220 moskus, hvorav 32 kalver og 188 eldre dyr. Det er over taket på 200 vinterdyr i forvaltningsplanen4,6. Dyrene telles hvert år, både sommer og vinter, og i 2024 ledet Statens naturoppsyn vintertellingen, med hjelp fra Oppdal Bygdeallmenning og fjellstyrene i Dovre og Lesja6,23.

Bestanden har vært mye mindre. I 1978 var det 51 dyr, men etter lynnedslag, forgiftninger og togpåkjørsler var det anslagsvis 36 igjen i 198321. Statsforvalterens vintertellinger viser hvordan det gikk etterpå. I 2000 ble det talt 95 dyr, og toppen kom i 2011 med 28324. Sommeren 2012 døde trolig omtrent 130 dyr av lungebetennelse16. Vintertellingen falt fra 279 i 2012 til 206 i 2013. For 2014 har Statsforvalterens figur ingen søyle og ikke noe tall24. Vinteren 2017 var bestanden igjen oppe i minst 249, og fram til 2020 sank den til 2126,25. Fra november 2017 til februar 2020 tok Statens naturoppsyn og lokale fjellstyrer og allmenninger ut 64 dyr, mens fylkesmennene i de tre fylkene Trøndelag, Innlandet og Møre og Romsdal hadde rådet til 67. Målet med å redusere bestanden var ifølge Statsforvalteren færre konflikter mellom folk og moskus, mindre smittespredning og en bedre fordeling på kjønn og alder25. Både i 2022 og i 2023 ga tellingen 214 dyr. I februar 2024 var tallet 203, med 21 kalver, og i 2025 ble det talt 20023,24.

Kalvetallet falt kraftig. I 2023 døde svært mange kalver av lungebetennelse etter en svært våt sommer, noen også av munnskurv. Mellom september 2023 og februar 2024 gikk antallet kalver fra 43 til 21. Flere kalver døde etter selve tellingen. Bestanden var da kommet under 200, og målrettet uttak var ikke aktuelt den vinteren23.

Reproduksjonen er forholdsvis god, men høy dødelighet og utvandring holder veksten nede, og siden 2004 har sykdommer redusert tilveksten4,6. Til sammenligning finnes det omtrent 170 000 moskus i verden, fordelt på 55 bestander, anslår en oversikt fra 202026.

Status og forvaltning. Moskusfe er «ikke egnet» (NA) i Norsk rødliste for arter 2021, fordi bestanden regnes som fremmed, selv om den har en egen forvaltningsplan2. I Fremmedartslista 2023 er den vurdert til potensielt høy risiko (PH), opp fra lav risiko (LO) i 2018 etter en endret tolkning av retningslinjene5.

Hvorfor fjernes den ikke? Miljødirektoratet skriver at målet er en levedyktig moskusbestand i Norge, forvaltet slik at beitene ikke blir nedbeitet og konfliktene med folk og villrein blir minst mulig4. Forvaltningsplanen fra 2017 setter taket ved 200 vinterdyr4,6. Statsforvalteren i Trøndelag skriver, på en side publisert i 2018 og sist endret i 2025, at forskere har regnet ut at bestanden trenger minst 400 voksne dyr for ikke å dø ut på lang sikt, flere enn kjerneområdet har plass til16,27. Tallene måler ikke det samme: 400 gjelder voksne dyr, mens vintertellingen på 220 i 2026 også tok med 32 kalver4,6,27.

Miljødirektoratet har det faglige hovedansvaret, Statens naturoppsyn gjennomfører tiltakene, og Statsforvalteren i Trøndelag har det daglige ansvaret4. Miljødirektoratet bestemmer hvor mange dyr som skal felles, etter råd fra statsforvalterne6. Etter viltforskriften kan statsforvalteren selv sette i gang uttak av enkeltdyr som kommer inn i tettbygde områder og kan skade folk eller skape farlige trafikksituasjoner28. Kjøtt, skinn og kranier fra felte dyr selges til inntekt for viltfondet4.

Sykdom: lungebetennelse, munnskurv og klima

Dyrene fra Grønland hadde trolig møtt få sykdommer og parasitter fra før. Derfor sto de svakt mot smitte fra husdyr og hjortevilt, ifølge Statsforvalteren i Trøndelag. Sommeren 2004 fikk årskalvene munnskurv, og 15 kalver og et ungdyr ble avlivet. I 2006 døde omtrent 80 dyr av lungebetennelse, og i 2012 trolig omtrent 130, særlig unge dyr16.

En studie av den norske moskusbestanden fant dødelighet på 25⁠–⁠30 prosent i begge utbruddene. Bakterien Mycoplasma ovipneumoniae ble påvist i alle 19 lunger med lungebetennelse som ble undersøkt. Forskerne mente funnene tydet på at smitten kom inn to ganger, i 2006 og 2012, fra sau på beite i moskusområdet. Salt som sau og moskus delte, kunne være en smittevei29.

Sensommeren 2014 fikk dyr puss rundt øynene, og hos ett avlivet dyr fant forskerne Mycoplasma conjunctivae30. Prøver fra 2004⁠–⁠2011 viste antistoffer mot malignt katarralfeber-virus hos 90 prosent av dyrene som ble testet. Det var første gang viruset ble påvist hos frittlevende moskus utenfor Nord-Amerika31. I 167 avføringsprøver fra 2012 fant forskere larver av lungeorm fra to grupper, Protostrongylidae og Dictyocaulus. Tarmparasittene fantes stort sett i små mengder. Forfatterne mener likevel at mange parasitter på en gang ikke bør overses i en bestand som lever i ytterkanten av klimaområdet sitt, og de spør om Cryptosporidium, Giardia og M. capillaris kan komme fra sau og rein22.

For moskusbestander i hele verden peker en oversikt fra 2020 på klima, sykdom og menneskeskapte endringer som trolige hoveddrivere bak endringene i bestandene26.

Hvor kan du se moskus?

Nasjonalparken anbefaler å gå Moskusstien eller bli med på guidet tur. Da er sjansen god for å se moskus uten å forstyrre villreinen3. Stien åpnet sommeren 2017. Du kan velge rundturer på mellom 4,5 og 15 kilometer, med start og slutt på Kongsvoll eller Grønbakken, og ta en avstikker opp til Høgsnyta, 1 320 meter over havet. Vest for E6 kan du treffe moskus langs hele stien, og fra Høgsnyta er det særlig vanlig å se dem. På østsida går stien langs Pilegrimsleden, og der finnes ingen moskus. Dyrene på vestsida av E6 kan likevel ofte ses med kikkert17. Guidede moskussafarier går fra Hjerkinn, Grønbakken og Kongsvoll, og nasjonalparken skriver at guiden sørger for at sikkerheten er ivaretatt3.

Moskus og villrein

Moskusen lever i områder der den truede villreinen har trekkrutene sine3. Miljødirektoratet kaller moskusturismen en stor utfordring for villreinen på Dovrefjell, fordi reinen er svært sky og skremmes unna av mye ferdsel4. Nasjonalparken skriver at det er viktig å få ned trafikken innover i Stroplsjødalen, der villreinen vandrer17. Mye folk i fjellet kan også stresse moskusen16.

Artsdatabanken plasserer moskusen i kategorien «ingen kjent økologisk effekt». På Dovrefjell ser den ut til å påvirke stedegne planter og dyr lite, men det avhenger av hvor tett bestanden er5. Erfaringene fra 60⁠–⁠70 år viser at moskusen ikke truer økosystemet eller andre arter på Dovrefjell, skriver Statsforvalteren i Trøndelag. Ferdselen den drar med seg er derimot et problem for villreinen27.

Møte med moskus: kan den angripe?

Ja, moskusen kan angripe. Miljødirektoratet skriver at moskusen kan være farlig når vi kommer for nær, men sjelden skaper problemer for den som holder avstand og går rolig unna4. Statsforvalteren i Trøndelag beskriver den som en fredelig planteeter som ikke bryr seg om mennesker så lenge den får være i fred. Den kan virke både uredd og tam når du passerer, men du bør ikke la deg lure9.

Kommer du for nær, kan den se på deg som en inntrenger. Det gjelder spesielt når du har hund med, eller når du går nær en ku med kalv9. Før et angrep gir moskusen som regel flere advarsler1. Hvis moskusen slenger hodet, stamper eller stanger i tuer og busker, bør du raskt trekke deg unna, skriver Statsforvalteren. Oftest er svaret et skinnangrep som skal skremme deg bort, men Statsforvalteren skriver at moskus flere ganger har skadet eller drept folk som kom for nær9. På Dovrefjell døde en mann etter å ha blitt stanget av en moskus i 19641.

Skulle moskusen stå i stien, tar du en stor bue utenom. Har du uforvarende kommet for nær, går du raskt tilbake samme vei som du kom. Er en moskus en fare for folk, kan statsforvalteren vedta at den skal avlives. I akutte situasjoner kan politiet selv avgjøre at dyret er farlig og sette i gang øyeblikkelig felling, og noen ganger kan jaging være et alternativ9.