Mort

Kjennetegn: røde øyne og bukfinner under ryggfinnen

Morten kjennes ofte på de røde øynene1. Det er likevel ikke nok alene, for sørv kan også ha røde øyne. Fremmedartslista skriver at mort og sørv er de eneste norske karpefiskene med rød iris. Se heller på bukfinnene: hos mort sitter de rett under forkanten av ryggfinnen, hos sørv foran den1,4. Under gytingen får både hanner og hunner hvite gytevorter på hode og rygg4. Under gode forhold finnes det også mer høyryggede individer. Små fisk kan være vanskelige å skille fra mange andre karpefisker1.

Store norske leksikon plasserer morten i familien Leuciscidae, mens Artsdatabanken regner alle norske karpefisker til karpefamilien. Lokalt går den også under navn som flassrøye, raufjæring, raudmort og sørrenne1.

Sørv. Hos sørv sitter ryggfinnen tydelig bak bukfinnene. Litt større sørv får røde finner og messingfargede sider. Arten blir opptil 45 centimeter og 2 kilo. Mennesker har spredt sørv til vann både på Østlandet og langs Sørlandskysten, men naturlig lever den i Norge bare i lavereliggende deler av Østlandet5.

Laue. Laua er en liten karpefisk med sølvblanke sider, og den ligner en sild. Den er sjelden lengre enn rundt 15 centimeter. I Norge lever den i vassdrag i sørøst, mest øst for Oslofjorden6.

Kjennetegn

Hvor stor blir en mort?

Morten blir sjelden lengre enn 25⁠–⁠30 centimeter. Enkeltfisk passerer 50 centimeter og en kilo1. Den offisielle norske sportsfiskerekorden er 1,16 kilo. Fisken ble tatt i Haukvatnet i Trondheim, med brød som agn7.

Hvor i Norge finnes morten?

Ute i verden har morten stor utbredelse i Asia og Øst-Europa, og den er vanlig i Vest-Europa også. I Norge hører den naturlig hjemme på Østlandet1. Utenfor det naturlige utbredelsesområdet er den satt ut i Trøndelag, og nyere funn kommer fra Telemark og fra Frei ved Kristiansund4.

Rødlista beskriver mort som vanlig i de sørøstligste delene av landet, med tyngdepunkt i Enningdals-, Halden- og Glommavassdraget og oppover Glomma til Rendalen og Engerdal3. Fremmedartslista setter den naturlige utbredelsen til Østfold, Akershus og søndre deler av det gamle Hedmark fylke (i dag Innlandet). Vest for Oslofjorden har morten spredt seg naturlig til nedre deler av Drammensvassdraget og noen innsjøer i Vestfold4. NINA skrev i 2016 at morten i det gamle Oppland fylke (i dag Innlandet) naturlig bare finnes i Mjøsa og de nedre delene av Lågen8. Om sommeren søker morten ofte ut i brakkvann ved Glommas utløp og i Drammensfjorden, skriver SNL1.

Hvor mange mortvann finnes det? Rødlista 2021 anslår 500⁠–⁠1000 bestander, og Fremmedartslista 2023 rundt 750 innsjøer3,4. Begge henviser til Rask m.fl. (2000), så de er ikke to uavhengige anslag, og begge teller bestander eller innsjøer, ikke fisk. Rødlista skriver at forsuring (etter et arbeid fra 1999) har tatt rundt 80 bestander, og at få eller ingen er reetablert3.

Funn med åpen lisens i GBIF viser hvor folk har registrert mort. Av 1 073 analyserte funn fra 2000 til 2025 kom 679 fra Østfold (63,3 prosent), 196 fra Akershus og 114 fra Innlandet. Oslo (34), Buskerud (19), Vestfold (18) og Trøndelag (10) følger, mens Møre og Romsdal har 2 og Agder 1. Rogaland, Telemark, Vestland, Nordland, Troms og Finnmark har ingen funn i dette utvalget. Tallene forteller hvor og når mort er sett og meldt inn. De sier ikke hvor mange fisk det finnes. Enkeltår som 2004, med 172 funn mot rundt 29 i årene rundt, sier ikke noe om hvor vanlig arten var10. Telemark står med null, selv om NINA i 2022 omtalte forekomster i Tinnemyr og Grotbekktjønn9,10.

Fra Hamar til Trondheim: slik ble morten spredt

Tidlig på 1880-tallet ble mort satt ut i Bymarka i Trondheim, i minst ett vann. Det er de tidligste utsettingene som er kjent. Fremmedartslista skriver at det offentlige sto bak, og at utsettingen var bevisst4. NINA skriver at fiskene kom fra Svartelva ved Hamar8. Sandodden m.fl. (2022) mener at bestanden fra 1881 i Ila-vassdraget, og senere de andre vannene i Trondheim, trolig er opphavet til alle utsettinger av mort i Midt-Norge11. I 1887 ble det satt ut mort i Nittedal. På 1990-tallet kom den til Randsfjorden og videre til Tyrifjorden og Steinsfjorden. I Tyrifjorden dominerer den nå i strandsonen, ifølge Fremmedartslista4.

Senere spredning skyldes mest sannsynlig fiskere som brukte mort som agn og satte ut restene, trolig både ved stangfiske, dorging og isfiske. Morten er lett å fange og flytte4. NINA skriver at mort og abbor trolig også settes ut som fôrfisk for blant annet gjedde9. Fremmedartslista skriver at dumping av akvariefisk trolig også kan forekomme4. Morten svømmer dårlig mot strømmen, så uten hjelp fra mennesker sprer den seg normalt bare nedover i vassdraget2,4.

NINA registrerte 14 spredningshendelser med mort i 2013⁠–⁠2021, ifølge en rapport fra august 20224,9. Til sammen ble 287 hendelser med fremmed ferskvannsfisk meldt i perioden. Samme rapport nevner fire innsjøer i Trysil, der det de siste årene var tatt noen få mort der arten ikke var kjent fra før. Fisken var trolig brukt som levende agn, og NINA skrev at det ikke var kjent at den hadde etablert seg. I Telemark fikk Tinnemyr og Grotbekktjønn innført mort på slutten av 2000-tallet, og NINA mener den trolig spredte seg til Heddalsvatnet etter en flom9.

Er det lov å bruke mort som agn?

Levende mort kan du som hovedregel ikke bruke som agn i vassdrag. Lakse- og innlandsfiskloven § 37 forbyr fisk som agn i vassdrag, unntatt død fisk fra det samme vassdraget. Du kan heller ikke frakte levende fisk i og ved vassdrag uten tillatelse. Kommersiell transport på vei eller annen transportåre er unntatt. Fisk du fanger og ikke slipper ut igjen med en gang, skal avlives straks. Organismer som ikke er av stedegen stamme, skal ikke slippes ut igjen, men avlives straks. Kravet om å avlive fisk som ikke slippes ut med en gang, gjelder ikke fangst av edelkreps eller fiske med tillatelse etter § 13 eller naturmangfoldloven § 18. Den som forsettlig eller uaktsomt bryter disse reglene i § 37, kan straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år, og grove brudd med bot eller fengsel i inntil fem år (§ 49)12. Utsettingsforskriften forbyr dessuten å sette ut fisk i vassdrag for kultiveringsformål uten særskilt tillatelse13.

Å fjerne mort med rotenon

Mort er fjernet flere steder i Trøndelag4,9. Den ble påvist i Ålmotjønna i Rissa i 2007 og utryddet med rotenon. Høsten 2016 ble mort fanget i Geittjønna ved Røros, og året etter fikk tjernet rotenon4. I Bymarka planla Veterinærinstituttet å fjerne mort fra sju vann høsten 2016, for å hindre spredning til Jonsvatnet, drikkevannskilden for Trondheim og Malvik14. Ifølge Sandodden m.fl. vurderte Trondheim kommune det som svært sannsynlig at morten ville spre seg videre til drikkevannskilder. Et forsøk fra 2004 på å fjerne mort ved delvis tapping og kalking mislyktes, ifølge Sandodden m.fl. (2022)11. NINA beskrev i 2016 også et forsøk med rotenon i 2003 i Kobberdammen og Baklidammen, som ikke lyktes8. Allerede på 1990-tallet var mort satt ut i Midtdammen ved Jonsvatnet. NINA skrev i 2016 at morten der ble tatt ut med rotenon høsten 19983,4,8. I 2013 ble det funnet en tett mortbestand i Vikerauntjønna, bare 250 meter fra drikkevannskilden, og høsten 2014 fikk tjernet rotenon14. Kildene teller sju eller seks vann i Bymarka, og Rødlista sier at bestanden i Baklidammen var gått tapt før rotenonaksjonen3,4,11.

Rotenonen var først brutt ned under påvisningsgrensen etter flere måneder og en høstsirkulasjon11. I Trøndelag ble det brukt rotenon mot regionalt fremmede fiskearter i 20 tjern i 2014⁠–⁠2018. Gjedde ble utryddet i 19 innsjøer og mort i åtte9. Noen få fisk som overlever en rotenonaksjon, kan gi svært mange ungfisk ved første gyting2.

Fremmedartslista 2023 skriver at de sju innførte bestandene i Bymarka nå er utryddet4. Sandodden m.fl. (2022) gjengir oppfølgingsundersøkelser fra 2019 (Kjærstad m.fl. 2020) i vannene som fikk rotenon. Dyreplanktonet var godt reetablert. I de fleste av vannene hadde vannlopper tatt over etter hoppekreps som dominerende gruppe, og lyset nådde dypere ned enn før. I de tre vannene Sandodden m.fl. beskriver, er ørreten tilbake, og gytesuksess er dokumentert i 2019 og 2020. eDNA-prøver fra Lianvatnet og Haukvatnet i 2017 fant ikke DNA fra mort. Da artikkelen kom, hadde Trondheim kommune heller ikke fått meldinger om mort etter rotenonaksjonene. Selv om vannene er lite overvåket, mener forfatterne det er svært sannsynlig at morten er borte fra de tre vannene studien beskriver11.

Mort og sik: hva skjer i innsjøen?

Ifølge NINA spiser morten dyreplankton så effektivt at sik og røye kan bli utkonkurrert2. Dyreplanktonet i Haukvatnet (Sør-Trøndelag, fylket før 2018) endret seg radikalt innen åtte år etter at mort kom til. Før det var sik eneste planktonspisende fisk i innsjøen. Ifølge Fremmedartslista førte konkurransen om mat til at sikbestanden gikk ned og til slutt døde ut4. Verken prøvefiske i 2001 og 2015 eller rotenonaksjonen i 2016 (2017 ifølge Sandodden m.fl.) ga noen sik i Haukvatnet. NINA beskriver samme utvikling i Lianvatnet2,11.

Nyere funn kommer fra Osensjøen i Sørøst-Norge. Der gikk sikbestanden ned samtidig som mortbestanden økte i 2010⁠–⁠2021, og sik og lagesild ble mer og mer dominert av små individer. Sik og mort delte mye av næringsnisjen, og forfatterne tolker utviklingen som trolig knyttet til sterk konkurranse om ressurser med varmekjære karpefisk og abborfisk15. I Windermere i England har innført mort etablert en tett bestand samtidig som den stedegne røya har gått markert tilbake4. NINA skriver at introdusert mort ser ut til å kunne etablere svært tette bestander i strandsonen2.

Mort beiter ned de største og mest effektive algespisende dyreplanktonartene, noe som kan gi mer algevekst og dårligere vannkvalitet4. Hvor stor effekten er, varierer trolig med innsjøtype og næringsrikdom. I svært næringsfattige innsjøer er nedbeitingen trolig begrenset. Sannsynligvis blir innsjøen likevel mer sårbar for næringssalter når mort er der, selv ved moderate tilførsler2. En undersøkelse fra 1990 fant mort som dominerende fisk i de frie vannmassene i Gjersjøen i Akershus, en næringsrik innsjø. Der kunne fosfor fra fisken i løpet av sommeren tilsvare tilførselen fra nedbørfeltet, mens bidraget var svært lite i en grunn finsk innsjø4. En undersøkelse av nordiske innsjøer i 1995⁠–⁠1997 viste omtrent 3 300 innsjøer med høyt fosfor og karpefiskdominans i Øst-Fennoskandia, særlig i Sørvest-Finland. Tallet gjelder karpefisk generelt, ikke mort alene16.

I Skasen i Sørøst-Norge sto røya dypt, mens mort og abbor holdt seg langs land og i de øvre vannlagene. Alle tre spiste de samme vannloppene. Røya vokste dårlig, og forfatterne tolker det som matmangel, trolig fordi konkurranse og rovdyrunngåelse har presset den ned i dypet. Abbor dominerte fangstene, med mort på andreplass17. I fire boreale innsjøer var abborens årsklassestyrke knyttet til sommertemperaturen. For mort, som ble undersøkt i to av dem, var virkningen ikke statistisk sikker. Samspillet går begge veier. I én innsjø hadde sterke årsklasser av ettårig abbor en negativ virkning på årsklassene av mort, og abbor tok oftere mort og artsfrender i år med mange ettåringer18. Mort er viktig mat for gjedde og stor abbor1.

Morten kan også gå hardt utover amfibier, både fordi den spiser larvene og fordi den konkurrerer med dem om maten. I 2009 fikk tjern i Nittedal rotenon for å redde storsalamander4.

Mortåret: gyting og hjemtrekk

Gyting. Gytingen foregår i april–juni, når vannet har nådd 10⁠–⁠12 grader. I innsjøer gyter morten plaskende i grunne partier nær land. Den kan også gyte i bekker og elver med sterk strøm. Eggene klistrer seg til planter og stein. De klekker etter fire–ti døgn, alt etter hvor varmt vannet er. Formeringsevnen er svært stor, og allerede noen få gytemodne fisk gir høy rekruttering4.

Hjemtrekk. I april–juli 1980 undersøkte forskere næringsvandringen til mort i en liten tilløpselv til Årungen i Sørøst-Norge. Merkeforsøk tydet på at fisken har en tendens til å bruke den samme tilløpselva både til gyting og til næringssøk. I elva fant morten også bedre beite enn ute i innsjøen, og der slapp den lettere unna rovdyr. Fisk som gikk opp sent i juni og i juli, var i gjennomsnitt større enn de som hadde gytt én til to måneder før, trolig fordi vannføringen var høyere i juli. Forfatterne mener at merkeforsøket tyder på to vandringer med hver sin årsak19.

Generasjonstid og alder. Fremmedartslista setter generasjonstiden til tre år4. Volta og Jepsen skrev i 2008 at resultatene tyder på at mort etablerte en levedyktig bestand i Lago Maggiore i Italia for under ti år siden. I fangstene deres fra 2006 var ingen av de 779 fiskene eldre enn åtte år, og de vokste svært raskt. Det sier noe om fangsten i én innsjø, ikke om hvor gammel en mort kan bli20.

Atferd: strandsone, åpent vann og døgnrytme

Morten hører mest til i strandsonen. Er bestanden tett eller innsjøen næringsrik, går den også ut i de frie vannmassene4. Ellers lever den i innsjøer og elver med stille strøm, gjerne der det vokser mye planter1. Lyset ser ut til å styre hvor den står. En dansk undersøkelse fant at mort brukte åpent vann hele døgnet i en innsjø med dårlig sikt, men bare i skumringen morgen og kveld i en klarvannssjø. Det er unge og små fisk som beveger seg ut i vannmassene. De større og eldre holder seg nær land2.

Hva spiser morten?

Store norske leksikon nevner insektlarver, dyreplankton og alger som hovedføden, og sier at morten tar muslinger og snegler der de finnes1. Fremmedartslista beskriver føden som for det meste insektlarver og ulike vannplanter, med krepsdyr, snegler og muslinger som tillegg. Maten skifter med alderen: ungfisken tar oftest dyreplankton, og eldre mort går over til bunndyr, detritus og plantemateriale4.

Menyen skifter også med årstiden. I en studie fra 1985 av to næringsrike innsjøer i Sørøst-Norge var detritus hovedmaten i mai, dyreplankton favoritten om sommeren og blågrønnalger det som dominerte i september–oktober. Laua tok overflateinsekter i mai og delte da ingen mat med morten. Overlappet i kosten økte gjennom sommeren og var høyt om høsten21. I Lago Maggiore var dyreplankton hovedmaten om sommeren. Ellers levde mort der mest av bunndyr og detritus, med alger tidlig på våren20. Er det lite mat i innsjøen, kan mort også leve av organisk materiale i sedimentet på bunnen, skriver SNL1.

NINA kaller mort den sterkeste generalisten blant karpefiskene den vurderte. Den utnytter de fleste fødetypene i en innsjø og virker mer konkurransesterk enn sørv2.

Mattilsynets råd om kvikksølv i ferskvannsfisk

SNL beskriver mort som en viktig matfisk i Øst-Europa og Asia. I Vest-Europa regnes den nesten bare som sportsfisk1. Mattilsynet gir landsdekkende, generelle råd om kvikksølv i ferskvannsfisk, fordi kunnskapen ikke strekker til for detaljerte råd22.

Status og forvaltning

Mort er livskraftig (LC) i Norsk rødliste for arter 2021. I dag er det mange livskraftige bestander, og arten er i ekspansjon på grunn av spredning med mennesker3. I Mjøsa har morten blitt mindre vanlig i fangstene noen steder. I Ringsakerfjorden utgjorde den 11 prosent av bunngarnfangstene i 1979 og under 2 prosent i 2018, og i Furnesfjorden var den også mindre vanlig i 2018. Garnene sto på de samme stasjonene til samme årstid, men det er bare to målinger med nesten 40 års mellomrom23.

I Fremmedartslista 2023, utført av ekspertkomiteen for fisker, er mort vurdert til høy risiko der den er regionalt fremmed (Norge uten Svalbard), med usikkerhet mot svært høy risiko. Invasjonspotensialet er moderat og den økologiske effekten middels, samme kategori som i 2018. Fremmedartslista regner forekomstareal som antallet ruter på 2 × 2 kilometer der arten lever. I områdene der morten er regionalt fremmed, er kjent forekomstareal 72 km² (1950⁠–⁠2021), mens beste anslag er 3 388 km² i dag og 3 728 km² om 50 år. Det lave anslaget for i dag er 80 km² og det høye 38 416 km². Fremmedartslista anslår også at morten utvider utbredelsen med rundt 112 meter i året (lavt anslag 60, høyt 254), beregnet ut fra tid- og stedfestede funn. Hvis morten fortsetter å bli spredt like ofte som i 2013⁠–⁠2021, anslår Fremmedartslista at forekomstarealet øker med 10 prosent på 50 år. Det er et anslag, ikke en observert utvikling. Fremmedartslista peker på Sør-Trøndelag (fylket før 2018), Nordmøre og nye vassdrag på Østlandet som de mest sannsynlige stedene for videre spredning, og mener funnet i Telemark øker faren for spredning vestover4.

Mort står på listen over arter det er tillatt å fiske etter i innlandsfiskeforskriften. Statsforvalteren eller fylkeskommunen kan fastsette regler om fisketid, redskap, fangstmetoder og bifangst. Statsforvalteren kan dessuten forby fiske etter arter for å hindre videre spredning24.