Kvinand

Kjennetegn: hvit flekk ved nebbrota og hvinende vinger

I flukt er de mørke vingeundersidene mot den hvite kroppen et godt kjennetegn. Kvinanda flyr fort, med lynraske vingeslag1. Vingene hviner, og lyden har gitt arten navnet1,2.

På vannet er kvinanda en and med stort og kantete hode, kort nebb, hvitt vingespeil og oransje bein. Øynene er gule hos voksne fugler og brune hos ungfugler2.

Hannen. I praktdrakt, under paringstiden, er hannen svart på oversiden og hvit på undersiden og halsen. Det grønnsvarte hodet har en hvit flekk ved nebbrota, og nebbet er gråsvart2.

Hunnen og ungfuglene. Kroppen er grålig og hodet brunt, og hunnen har hvit krage om halsen. Hos ungfuglene mangler kragen. Om vinteren har hunnen et gult bånd på det gråsvarte nebbet2.

Eklipsedrakt. Utenfor paringstiden ligner hannene hunnene, men har mer hvitt på vingene2.

Lyd. Under kurtisen lager hannen en kort og nasal lyd i to stavelser, «kha-kirrr». Hunnen skarrer «krrra-krrra-krrra», litt som en ravn2.

Kvinand eller toppand?

Kvinanda kan minne om toppanda, men hodeprofilen er helt annerledes. Toppanda har en tydelig nakketopp, og den har kvinanda ikke. Kvinandhannen har hvit flekk ved nebbrota og hvitt bryst, mens toppandhannen har svart bryst og ingen flekk. I tillegg er nebbet kortere og mørkere. Hunnene kjenner du på det korte, mørke nebbet, den hvite halsringen og en tydeligere kontrast mellom kropp og hode2.

Lappfiskanda kan ligne i kroppsbygning, men hannene skilles lett på fjærdrakten. Lappfiskandhunnen har en hvit flekk på strupen. Det har ikke kvinandhunnen2. Store norske leksikon nevner også bergand, der hannen som hos toppand har svart hals og bryst1.

Hvor stor er en kvinand?

Kvinanda er en mellomstor and, men tallene varierer litt etter hvem du spør. Artsdatabanken oppgir 42⁠–⁠50 centimeter og 600⁠–⁠1 250 gram2. Hunnen er betydelig mindre enn hannen, og i en norsk langtidsstudie ble hunnenes kroppsmasse oppgitt til omtrent 700 gram1,6.

Kjennetegn

Hvor i Norge finnes kvinanda?

Som hekkefugl er kvinanda vanlig i Sørøst- og Midt-Norge, ved skogsvann og stilleflytende elver2,3. På Vestlandet er den svært fåtallig. Lenger nord hekker den spredt, opp til Stabbursdalen og Pasvik i Finnmark3. Store norske leksikon beskriver en stort sett sammenhengende hekkeutbredelse helt til Øst-Finnmark, mens rødlista kaller hekkingen i nord spredt1,3.

Kvinanda kan hekke langt fra vann, ifølge Fuglevennen. Den velger likevel helst et hull nær ferskvann, siden ungene da slipper en farlig vandring på bakken etter klekking7.

Funn 2000⁠–⁠2025. Fra 2000 til 2025 er det registrert 507 730 funn av kvinand med åpen lisens i GBIF. De ligger innenfor et fylke og har en posisjonsusikkerhet på høyst fem kilometer. Flest kommer fra Trøndelag (107 177), Agder (75 361) og Akershus (43 879), færrest fra Troms (1 761) og Møre og Romsdal (6 799), regnet med fylkesgrensene fra 2024. Tallene viser hvor folk ser og registrerer kvinand, ikke hvor mange fugler det er. Siden Artsobservasjoner kom i 2008, er det registrert langt flere funn: 3 075 i 2000 og 29 226 i 20258.

Trekk og vinter. Kvinanda er delvis trekkfugl. En stor del av hekkebestanden drar om høsten til nordsjølandene eller Østersjøen, mens mange andre blir på kysten i Sør-Norge1. Rødlista nevner Danmark, Nederland, Storbritannia og Frankrike som overvintringsland3. Noen holder seg i elveoser og på innsjøer som ikke fryser, men de fleste ligger på grunt sjøvann om vinteren1. Funnene viser skillet. Av de daterte funnene i Vestland er nesten halvparten (49,8 prosent) fra uke 49⁠–⁠9, desember–februar, og bare 4,0 prosent fra uke 23⁠–⁠35, juni–august. I Agder og Rogaland er over 40 prosent fra vinteren. I Finnmark er det omvendt: 0,7 prosent fra vinteren og 56,9 prosent fra sommeren8. Artsdatabanken beskriver det samme for Vestlandet: kvinanda er vanlig der om vinteren, men hekker påfallende sparsomt2.

Fellingstall per fylke. I jaktåret 2024⁠–⁠2025 ble det felt 1 060 kvinender i hele landet, med tall avrundet til tiere. Blant fylkene med publiserte tall hadde Østfold flest (300), foran Agder (170) og Vestfold (140). Østfold, Agder og Vestfold sto til sammen for 610 av de 1 060 fuglene. Oslo står med 0 etter avrunding, og for Møre og Romsdal og Troms har SSB ikke publisert tall9,10. Tallene bygger på rapporter fra jegerne om felte fugler, så de sier noe om hvor det felles kvinand, ikke hvor mange fugler det er10.

Kvinandåret: pardannelse, egg og unger

Tidlig ute. Åpner isen seg bare i en smal råk, er kvinanda ofte allerede på vannet. Ifølge Store norske leksikon er den gjerne først av artene på plass1. En finsk studie av 37 små innsjøer fant at isen gikk i snitt 9,8 dager tidligere i 1991⁠–⁠2020, og at hekkende kvinand tok i bruk innsjøer med sen isløsning senere11. Over hele landet er det flest funn i uke 13⁠–⁠17, med topp i uke 15 i april. Nesten ett av fem daterte funn, 19,0 prosent, er gjort i disse fem ukene. I flere fylker kommer toppen i uke 14 i Oslo, Østfold og Telemark, i uke 18 i Trøndelag og Nordland, i uke 21 i Troms og først i uke 25 i Finnmark8. I et norsk studieområde i Hedmark og Oppland er kvinendene borte fra omtrent september til april6.

Parring. Parene dannes i løpet av vinteren eller tidlig på våren1,2. I spillet kaster hannen hodet bakover mot ryggen og strekker så halsen ut og holder hodet skrått opp. Det foregår gjerne i en gruppe av hanner og hunner på vannet1.

Egg og ruging. Som regel legges eggene fra sent i april og gjennom mai, vanligvis 8⁠–⁠12 i kullet1,2. Hunnen ruger i 28⁠–⁠32 dager, og hannen forlater henne når ruginga er i gang. Begge kjønn begynner som regel å hekke når de er to år2.

Ungene. Fra klekking til flygedyktig alder går det 57⁠–⁠66 dager. Store norske leksikon oppgir omkring 60 dager. Før det må ungene ut av reirhullet, og det skjer etter 24⁠–⁠36 timer. Da finner de maten selv, mens hunnen fører dem til nærmeste vann1,2. Veien dit er som regel kort, men kan av og til være flere hundre meter1. De to–tre første ukene holder hunnen ungene varme, både om natten og når været er dårlig, og rundt 50 dager gamle klarer de seg selv2. På vannet plukker de først insekter fra overflaten, og etter et par dager dykker de også1. Hannen er ikke med på å velge reirplass og tar seg ikke av ungene, og oppvekstvannet kan ligge langt fra reiret. Det har tidligere studier vist, skriver forskerne bak den norske kassestudien fra Hedmark og Oppland6.

Alder. På EURING-listen over lengstlevende ringmerkede fugler (versjon 1. september 2023) er den eldste kvinanda oppført med 20 år og 11 måneder. Den ble merket i Sverige og skutt. Alderen regnes fra merkingen, så for fugler som var voksne da de ble merket, er den et minimum. Nest eldst var en finsk fugl på 16 år og 11 måneder12.

Reirhull, kasser og egg i andres reir

Kvinanda bygger ikke reir selv7. Den bruker hull som andre har laget, helst gamle reirhull etter svartspett, og tar gjerne i bruk store reirkasser. Store norske leksikon antar at flatehogst har virket negativt på bestanden, mens utsatte reirholker nok har kompensert for en del av det1.

Fuglevennen oppgir disse målene for kassetypen som blant andre passer for kvinand, laksand og lappfiskand: innflygingshull på 11,5 centimeter, innvendig bunnmål på 25⁠–⁠30 centimeter, høyde på 60 centimeter og taklengde på 40 centimeter13. Endene sjekker mulige hekkeplasser alt høsten før, så kassa bør henge ute lenge før våren. Fuglevennen anbefaler litt flis i bunnen av kassa. Hunnen napper dun fra brystet og dekker eggene med det7.

Mår i kassene. I en norsk langtidsstudie i Hedmark og Oppland (1972⁠–⁠2020) tok måren rundt ett av tre kvinandreir (sannsynlighet 0,34, 509 reir). Risikoen økte med hvor mange sesonger kassa hadde hengt oppe, og sank med avstanden fra skog. Den hang ikke sammen med hvor mange smågnagere det var. Trolig husker måren hvor hullene er, mener forskerne6.

Samme kasse igjen. En hunn som har hekket vellykket, bruker gjerne samme kasse igjen. I et forsøk gjorde hun det uavhengig av om kassa var fylt med gammelt reirmateriale eller nye spon, og forfatteren mener rengjøring derfor ikke påvirker gjenbruket14. I en kassebestand i Maaninka i Finland, fulgt fra 1984 til 2021, ble hunnene dristigere med alderen, og sjenerte hunner ble sjeldnere i møte med en mulig fare ved reiret15.

Gir kassene flere kvinender? I et forsøk i Sør-Finland økte antall hekkende par per innsjø etter at det kom opp kasser, men antall kull og flygedyktige unger økte ikke tydelig16,17. Studien tyder på at mangel på hull begrenser antallet par, mens tetthetsavhengige forhold holder produksjonen av unger nede16. I Lillehammer-området har det hengt kasser siden 2005. En masteroppgave fra NMBU fant at det ble klekket kull i kassene og at ungene ble flygedyktige, men materialet var bare fire hunner med kull18.

Egg i andres reir. Kvinandhunner legger egg i hverandres reir. Fuglevennen kaller det velkjent og forklarer at eggene da spres på flere hull, noe som lønner seg når måren tar mange kull. For mange hunner i samme hull kan derimot ende med at ingen ruger19. En finsk viltforsker publiserte i 1999 et eksperimentelt oppsett der slike reir var vanligere i hull som ikke var tatt av rovdyr ved forrige hekkeforsøk20. I Maaninka regnet forskerne kull på 13 egg eller flere som parasitterte, altså med egg fra flere hunner15,19.

Hva spiser kvinanda?

Kvinanda dykker etter maten. Artsdatabanken nevner akvatiske insekter og skjell, og at fisk og litt planteføde av og til står på menyen2. Rødlista tar med amfibier3. Store norske leksikon beskriver kosten som for det meste virvelløse dyr på bunnen, blant dem børstemark, snegler og muslinger, og at kvinanda helst søker på forholdsvis grunt vann1.

Som hekkested velger kvinanda helst skog, særlig barskog, med innsjøer eller rolige elver, og gjerne næringsfattige vann der det ikke er fisk2. En masteroppgave viser til andre studier som peker på at fisk konkurrerer med ungene om maten, noe som kan telle når hunnen velger oppvekstvann. I oppgavens eget materiale, med bare fire kull, fant forfatteren ingen slik sammenheng18.

Hvor mange kvinender er det?

Rundt 15 000⁠–⁠20 000 par hekker i Norge, ifølge et landsanslag fra 20151,4,5. Rødlista gjengir det samme anslaget som 30 000⁠–⁠40 000 individer, og regner den norske bestanden som 1⁠–⁠5 prosent av den europeiske2,3.

Rødlista og vintertellingene. Rødlista 2021 vurderer kvinand som livskraftig (LC) fordi den ikke ser noen indikasjoner på bestandsnedgang. Den anslår dessuten at bestanden i dag er over 90 prosent av det høyeste nivået etter år 1900. Samtidig mangler den dekkende kvantitativ kunnskap om endringer i hekkebestanden3. NINA skrev i 2021 at det mangler overvåkingsdata fra hekkesesongen, men at overvintrende fugl er talt i flere områder5. Norsk hekkefuglovervåking (TOV-E) registrerer likevel kvinand på noen av rutene hvert år. Andelen ruter med arten var 7,7 prosent både i 2009⁠–⁠2013 og i 2021⁠–⁠2025, men antallet talte ruter økte fra i snitt 220 til 392 i året, og andelen er vår egen enkle beregning, ikke NINAs bestandsindeks21. Vintertellingene viser i snitt 0,8 prosent nedgang i året fra 1980 til 2020 (41 tellingsår) og 4,8 prosent i året fra 2010 til 2020 (11 tellingsår). For 2015⁠–⁠2020 er anslaget 8,7 prosent i året, men det bygger på bare seks tellingsår og er det mest usikre av de tre5. Til sammenligning skriver rødlista at bestanden i Sverige (178 000 individer i 2012) viser indikasjoner på nedgang, mens den i Finland (340 000⁠–⁠440 000 individer i 2011) og i Europa samlet vurderes som stabil3.

Felte kvinender. Fellingstallene fra SSB viser hvor mange jegerne rapporterer som felt, ikke hvor mange fugler det finnes. SSB oppgir flere brudd i tidsserien, så vi sammenligner bare år innenfor samme serie10. Fra 2001⁠–⁠2002 til 2022⁠–⁠2023 gikk tallet fra 4 202 til 1 310, med 2 810 i 2010⁠–⁠2011 på veien22. NINA skrev i 2021 at tallet var nær halvert på ti år, fra 2 810 til rundt 1 500, og at det gikk ned i alle fylker5. Fra 2023⁠–⁠2024 gjelder en ny SSB-tabell med tall avrundet til tiere: 1 040 i 2023⁠–⁠2024 og 1 060 i 2024⁠–⁠20259. Mellom 2022⁠–⁠2023 og 2023⁠–⁠2024 er det et seriebrudd, så fallet fra 1 310 til 1 040 kan ikke uten videre leses som en reell nedgang9,10,22. SSB har utsatt neste publisering på ubestemt tid, så 2024⁠–⁠2025 er siste publiserte jaktår10.

Jakt, eggsanking og rødliste

Jakt. Jakttiden for kvinand er 10. september til 23. desember i hele landet1,23,24. Jakttidsforskriften fra Miljødirektoratet gjelder til og med 31. mars 2028, og direktoratet kan i særlige tilfeller gjøre unntak23. Landbruksdirektoratet har siden 1. januar 2025 hatt det overordnede ansvaret for høstbart vilt24,25. Ved utbrudd av fugleinfluensa kan det bli vurdert jaktforbud i utvalgte områder, skriver Mattilsynet26.

Egg. Det er grunneieren eller brukeren som kan sanke egg av kvinand. Fristen er 20. mai, og 14. juni i Finnmark, Troms og Nordland23. Viltressursloven erstattet viltloven 1. juli 2026. Etter den har grunneieren enerett til å sanke fugleegg fra viltarter, med mindre annet følger av lov27.

Rødliste. Kvinand er livskraftig (LC) i Norsk rødliste for arter 2021. Vurderingsperioden er 21 år, fordi generasjonslengden er 7 år3. NINAs statusrapport fra 2021 viser at arten også er livskraftig i Sverige og Finland og sårbar (VU) i Danmark5.

Miljøgifter i kvinandegg

To norske studier har fulgt kvinandegg fra Midt-Norge i 21 år, fra 1999 til 2019, for å måle hvor mye organoklorer og PFAS fuglene er utsatt for28,29. Kvinanda veksler mellom hav og ferskvann, og forskerne mener den er følsom for klima, særlig for isforhold som kan påvirke maten. Flere gamle stoffer, blant dem DDT, gikk ned. Ellers beskriver studiene trendene litt ulikt. I den ene var DDE og persistente PCB stabile, mens HCB økte28. Den andre sammenlignet med kattugle i samme område. Der gikk HCB, DDE og persistente PCB ned i kattugleegg, men så ut til å øke i kvinandegg, og HCB-økningen var tydelig. PFAS lå 2⁠–⁠12 ganger høyere i kvinandegg enn i kattugleegg, mens organoklorene lå omtrent likt, og de fleste PFAS-stoffene var stabile hos kvinanda. Forskerne mener forskjellene trolig henger sammen med føde og klima, langtransport og lokale utslipp29.

Møte med kvinand: avstand, fugleinfluensa og jakt

Båter kan forstyrre. I en studie i Telemark nærmet forskerne seg ti arter vannfugl med motorbåt, på elver og innsjøer i november–desember og april–mai. Fuglene flyktet i snitt 145 meter fra båten, men avstanden varierte mye. Den var større på innsjøer enn på elver og økte med flokkstørrelsen. For kvinand og stokkand økte avstanden med startavstanden på elver, men ikke på innsjøer. Forskerne mener fuglene på innsjøer sannsynligvis har tid til å vurdere det som nærmer seg, og tar av på lang avstand30.

Veterinærinstituttet skriver (oppdatert 20. august 2026) at det vinteren 2025/2026 var svært mye høypatogen fugleinfluensa (H5N1) hos europeiske villfugler. Andefugler, særlig svaner, var spesielt utsatt, og våren og sommeren 2026 ble det påvist enkelttilfeller i flere fylker i Norge, de fleste hos andefugler. En smittet fugl kan ha problemer med å fly, virke slapp og være mindre redd for mennesker enn vanlig. Ikke alle smittede fugler viser tegn på sykdom31.