Kuklegg

Biter kukleggen mennesker?

Av og til. Kuklegghunnen kan stikke folk, skriver Store norske leksikon1. Om klegg som gruppe skriver FHI at de ikke sier nei til menneskeblod, selv om de vanlige vertene er store pattedyr, fra storfe og hest til hjort, rådyr og rein. Bare hunnene biter, og blodet trenger de for å utvikle eggene4.

Bittet gjør vondt, og derfor blir måltidet ofte avbrutt. Kleggen går da løs på samme vert igjen eller bytter til en ny. Munndelene er store og sagformede. Huden kan hovne kraftig opp og bli rød, og noen reagerer allergisk. For folk i Norge er blodsugingen hovedproblemet med klegg, ifølge FHI. Når det er mye klegg, kan plagen i perioder ødelegge for friluftsliv og turisme4.

Kan klegg overføre sykdom?

Svaret FHI gir, gjelder klegg som gruppe, ikke kuklegg alene. Når kleggen bytter vert med blod i munn og svelg, åpner det for at sykdommer som tularemi og miltbrann kan smitte til mennesker. FHIs skadedyrhåndbok (endret februar 2025) beskriver smitte til mennesker i Norge som mulig, men svært lite sannsynlig4. FHIs håndbok for helsepersonell (sist endret juni 2024) fører klegg opp blant blodsugerne som ikke overfører sykdom til mennesker her i landet5.

For dyr på beite er bildet et annet. På varme dager med sol kan kleggen stresse dem, og stikkene kan koste både vekt og melk. Bittsårene kan stå åpne en stund, og spyfluer kan legge egg i dem. Går husdyrene i flokk, kan kleggen bytte fra dyr til dyr, og ifølge FHI er det en viktig grunn til at virus, bakterier, protozoer og nematoder spres mer. Leskur med skygge, fluebarrierer og åpne bygninger kan begrense skaden, skriver FHI, siden kleggen holder seg i sola og sjelden flyr innendørs4.

Veterinærinstituttet nevner slekta Tabanus blant insektene som kan overføre parasitten bak surra, en dødelig sykdom hos hestedyr. Instituttet skriver (side oppdatert 11. juni 2026) at surra ikke er påvist i Norge og at Nord-Europa regnes som fritt. Mistanke skal straks meldes til Mattilsynet. Ifølge instituttet er import av smittede dyr den største faren for at surra når nye områder6.

Kjennetegn: stor og kraftig, med klare vinger

Kukleggen er en stor, kraftig flue. Ifølge Store norske leksikon har den gråsvart bryst og en mørk bakkropp som minner om en veps1. Hos slekta Tabanus er kroppen vanligvis kraftig og flat, og munndelene er korte4. Vingene holdes som et V over bakkroppen og har ikke flekker eller tegninger. Hos de europeiske artene er de klare eller litt røykfargede2,4. Hos storklegg generelt er grunnfargen svart, brun eller grå, og bakkroppen har ofte et mønster av flekker eller striper i blekt til oransje2. Noen Tabanus-arter har fargesprakende «kleggøyne»4. Øynene hos levende storklegg er grønne til svarte og uten hår, mens slekta Hybomitra har hår mellom fasettene2,4. Hos klegg generelt har øynene vanligvis markerte tverrgående tegninger, og FHI forklarer dem med at lyset brytes og reflekteres i fasettene4.

Hos alle klegg deler åren midt i vingen seg alltid i en tydelig Y nær spissen. Hodet er bredt, med store fasettøyne og antenner som peker framover. Hunnene har en stripe på pannen mellom øynene, og hos hannene møtes øynene4.

Hvor stor er kukleggen?

FHI nevner kuklegg som eksempel blant de store artene i Tabanus, med 25 millimeter kroppslengde og 50 millimeter vingespenn4. I en studie av omtrent 25 kuklegg som ble filmet nær en kuflokk, var kroppslengden 2,3 ± 0,3 centimeter7.

Kuklegg, kjempeklegg eller hestebrems?

FHI og Store norske leksikon påpeker begge at kuklegg ofte blir kalt «brems» eller «hestebrems». Det er feil: kuklegg er klegg, en helt annen fluefamilie enn bremsene8,9. Den ekte hestebremsen er en sjelden art i Norge i dag, etter en sterk tilbakegang i Nord-Europa. Som voksen verken stikker eller spiser den. Den blir 11⁠–⁠16 millimeter lang. Kroppen er brunsvart og håret gyllent, og fluen kan ligne på en bie9. Bremsenes larver vokser opp inne i levende pattedyr8.

Kjempeklegg (Tabanus sudeticus) kan forveksles med kuklegg. Begge er blant åtte storkleggarter som er registrert i Norge2. Ifølge en kroatisk studie fra 2022 ligner artene hverandre så mye at de ofte bestemmes feil, særlig av ikke-spesialister. Forskerne brukte DNA-strekkoding for å skille dem sikkert. Da de sammenlignet med den offentlige DNA-databasen BOLD, stemte kukleggen deres med en sekvens lagret som kjempeklegg, og kjempekleggen deres med en lagret som kuklegg. Forfatterne mener at eksemplarene bak de lagrede sekvensene trolig var feilbestemt. I databasens lukkede poster fant de treff under de riktige navnene10.

Regnklegg (Haematopota) er mindre, grå til gråbrune, med flekkete vinger, og de kan plage også i overskyet vær. Blindinger (Chrysops) har gull- eller grønnskinnende mønster i øynene og brede, mørke tverrbånd i vingene. Norge har seks kleggslekter og mer enn 40 registrerte arter, ifølge FHI4. Store norske leksikon teller 45 arter i Norge og rundt 4 500 i verden1.

Hvor i Norge finnes kukleggen?

Rødlista fra 2021 regner forekomsten som kjent i Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Vestfold, Buskerud, Oppland, Oslo og Akershus og Østfold. I Finnmark, Sogn og Fjordane, Aust-Agder, Telemark og Hedmark er forekomsten antatt. «Antatt» står for en mulig forekomst som bygger på eldre funn eller biogeografiske antakelser, mens «kjent» betyr at forekomsten er kjent eller sannsynlig i dag. Vurderingen bruker fylkene slik de var 1. januar 2018. Rødlista regner en art som forekommende i et fylke når vesentlige deler av livssyklusen skjer der3. FHI skriver at klegg som gruppe finnes over hele landet der habitatet passer, helst i fuktig og myrlendt skog4. Ifølge Store norske leksikon ser tilknytningen til skog ut til å være sterkere hos storklegg enn hos andre klegg2. Leksikonet skriver at kukleggen særlig suger blod nær skog1. En modellstudie fra 2020 av seks vanlige europeiske kleggarter fant at kuklegg unngår tett eviggrønn skog, men er den eneste av de seks som ikke unngår sparsom vegetasjon11.

Funn med åpen lisens i GBIF fra 2000 til 2025 viser hvor kuklegg er registrert, ikke hvor vanlig den er. Her gjelder fylkene slik de er i dag (grensene fra 2024). Flest er det fra Østfold (31), Akershus (14) og Trøndelag (11), deretter Buskerud (7), Rogaland (5) og Vestfold (5). Fra Møre og Romsdal er det 4, fra Nordland, Innlandet og Agder 3 hver, og ett hver fra Oslo, Telemark, Vestland og Troms12. Artsobservasjoner kom i 2008, så funn per år og periode kan ikke leses som en utvikling i bestanden13.

I samme modellstudie stemte de registrerte funnene av kuklegg tett med den modellerte nisjen. For de fleste av de andre artene gjorde de ikke det, trolig fordi de er for dårlig overvåket. Flest forekomster lå i områder med fem eller seks frostfrie måneder, men arten ble også funnet i små antall der det bare er to. Alle seks artene har vid utbredelse i Eurasia og bred klimanisje, og kjente funn dekker bare en del av området modellen regner som egnet. De opptrer også langt oftere enn forventet i bebygde områder. Forfatterne mener det mest sannsynlig skyldes at det er tamdyr og folk i nærheten, men peker også på skjevhet i hvor det er samlet data11.

Kuklegg gjennom året: larver i fuktig jord, flyging om sommeren

Egg og larver. FHI beskriver livsløpet for klegg som gruppe. Vanligvis blir det én generasjon i året, men de største artene kan bruke 2⁠–⁠3 år. En hunn kan legge fra 100 til 800 egg. Størrelsen på blodmåltidet styrer mest hvor mange. Eggene legges i klaser på planter ved stillestående vann4. Artsdatabanken fører ferskvann som levested for kuklegg14. Modellstudien fra 2020 peker på at Tabanus ikke trenger stillestående vann, men fuktig jord til egglegging og larveutvikling11. FHI skriver at klegglarvene overvintrer, og at forpuppingen om våren skjer på tørrere steder4.

Voksne. Funn med åpen lisens i GBIF fra 2000 til 2025 er gjort mellom uke 22 og uke 3612. Klegg er som regel bare aktive når sola skinner, og temperaturen styrer mye av aktiviteten, skriver FHI4. Storklegg er sjelden aktive under rundt 17 °C. Hos storklegg velger hunnene make blant hanner som svermer. Svermingen skjer når sola skinner, ofte på åpne partier i skogen2.

Rask flyger, og slik finner klegg verten

En studie fra 2004 målte farten til kuklegg: av 111 raske passeringer som kunne analyseres, var snittfarten for de raskeste flygningene 5,71 ± 1,90 meter i sekundet, eller 20,56 ± 6,84 kilometer i timen. Forfatteren, Werner Nachtigall, regner kuklegg blant de raskeste flygerne, i hvert fall blant insektene i området. Vingene slo 110 ± 10 ganger i sekundet, og i de raske flygningene kom fluen 5,34 centimeter, 2,2 kroppslengder, fram per slag. Opptakene var av omtrent 25 fluer ved en kuflokk i 29⁠–⁠32 °C7.

Kleggplager er ofte lokale, skriver FHI. De voksne holder seg normalt nær stedet der de klekket, siden larvene er avhengige av fuktig mark og livssyklusen er knyttet til den. Fluene er gode flygere, men om de faktisk flyr langt, er mer usikkert4. En storklegg som leter etter et dyr å bite, kan fly et godt stykke, ifølge Store norske leksikon2.

Klegg finner verten med lukt på lang avstand og med syn på kort. Store, mørke ting som beveger seg, tar kleggen for et pattedyr, og de virker særlig fristende. FHI nevner CO₂, oktenol, ammoniakk og fenoler som luktstoffer4. Klegg lander ofte på hodet eller like ved, ifølge leksikonet. Leksikonet skriver også at en mørk vert i én farge later til å friste mest, og at kleggforskere kan lokke til seg mange klegg på kort tid med en mørk bil på tomgang når de samler inn1.

Sommeren 2019 var fangsten av klegg i et ungarsk feltforsøk størst på vannrette, blanke svarte flater og minst når flaten hellet 75 grader. Ifølge forfatterne tar hunner som leter etter blod, et blankt, svart mål over bakken for et vertsdyr, mens vannrett polarisert lys betyr vann for vannsøkende klegg av begge kjønn. Loddrette flater tiltrakk seg også mange, men bare hunner. Forfatterne skriver også at klegg liker varmere verter bedre enn kaldere og som regel angriper i sol15. I et annet ungarsk forsøk var en mørkebrun modell av en menneskekropp 10 ganger så attraktiv for klegg som en brun modell med hvite striper16.

I en ungarsk beitemark steg antallet vannsøkende klegg, alle arter samlet, fram til klokka 12⁠–⁠13, falt og fikk en ny topp rundt klokka 17. Undersøkelsen med feller pågikk i tre sommermåneder, og kuklegg var en av seks arter som til sammen utgjorde 89,4 prosent av fangstene17.

Føde hos klegg og storklegg

For kukleggen nevner Store norske leksikon hest og storfe som blodkilder1. Hos klegg generelt er det bare hunnene som trenger blod, til eggene, mens både hanner og hunner henter nektar og ofte sitter i blomster4.

Mange kleggarter er kannibaler som larver, skriver FHI. Larvene holder til i fuktig jord og råtnende stubber, der de fleste jakter på insektlarver. Noen arter lever i stedet av planterester og slam i grunne dammer4. Leksikonet beskriver storkleggenes larver som glupske rovdyr på andre virvelløse dyr. De er halvt vannlevende og holder til i fuktig jord og myr eller langs bredden av tjern, dammer og bekker2. Leksikonet skriver også at larven hos noen Tabanus-arter kan bli 46 millimeter lang, og at klegglarver ofte er større enn de voksne kleggene. Giften fra en kanal i kjevene lammer byttet1.

Status og forvaltning

Kuklegg er livskraftig (LC) i Norsk rødliste for arter 2021. Vurderingen ble publisert 24. november 2021 av Artsdatabankens ekspertkomité for Tovinger. Arten er med i vurderingen fordi den regnes som etablert i Norge, altså med en fast, reproduserende bestand som ikke stammer fra introduserte dyr. Kategorien var LC også i 2015 og 20103. To av de åtte norske storkleggartene står på rødlista, ifølge Store norske leksikon2.