Kinaullhåndskrabbe

Kjennetegn: pels på klosaksene og et nesten rundt skjold

Voksne krabber har pels på klosaksene, og det er derfra navnet kommer1,2. Klosaksene er hvite ytterst, og resten av krabben er brun. Ryggskjoldet er nærmest sirkelrundt. Fremmedartslista beskriver fire svake forhøyninger bak øynene, i tillegg til fire tagger mellom øynene og fire langs hver side1. NIVA-forskeren Markus Lindholm skrev i 2011 at den bakerste av sidetaggene kan være svakt utviklet6. Store norske leksikon oppgir tre par tenner på sidekantene7. Mellom øynene går det en markert kløft med to pigger på hver side. Klørne er jevnstore og har lyse spisser. Fargen ligger mellom brun-orange og grønnlig6. Hunnene har bredere bakkropp, og klosaksene har vanligvis mindre hår1.

Kinaullhåndskrabbe eller strandkrabbe?

Krabben ligner overfladisk på strandkrabben i utseende og størrelse1,6. Lindholm skrev i 2011 at kinaullhåndskrabben er den eneste krabben du kan møte i ferskvann i Norge, men at strandkrabber også kan gå et stykke opp i elvemunninger6. Strandkrabben har tre små tagger mellom øynene og fem skarpe langs hver side, og den blir høyst 80 mm bred, oppgir HI8.

VKM skriver at japansk og kinesisk ullhåndskrabbe kan være vanskelige å skille på utseende, og at det finnes tegn til hybridisering. Den japanske arten hører hjemme i Stillehavet rundt Japan, den østlige og sørlige delen av Korea-halvøya og Vladivostok og blir 7 til 8 cm bred9. Det første tegnet på japansk ullhåndskrabbe i Europa kom fra en genetisk gjennomgang i 2019: fem sekvenser fra europeiske krabber som ut fra utseendet var bestemt som kinesisk ullhåndskrabbe, hørte til den japanske arten10. I en studie fra 2022 ble alle undersøkte voksne krabber bestemt som kinesisk ut fra utseendet, men blant krabbene fra Belgia bar 33 til 65 prosent en japansk haplotype (en DNA-variant)11.

Kjennetegn

Hvor stor er en kinaullhåndskrabbe?

Ryggskjoldet blir opptil 8 cm i diameter hos kjønnsmodne krabber, ifølge Fremmedartslista 2023, og Store norske leksikon oppgir også åtte centimeter1,7. Beina er omtrent dobbelt så lange som skjoldet, skrev Lindholm i 20116.

Hvor i Norge er kinaullhåndskrabben funnet?

Funnene er få og ligger i Østfold og i Drammensfjorden1,12. Lindholm listet i 2011 syv funn, med fylkesinndelingen den gang: seks i Østfold, ett i Buskerud6. Fremmedartslista oppgir 1976 som årstall for første observasjon i norsk natur1.

Lindholm oppgir to krabber fra sørsiden av Kråkerøy i 1976 og 1995, to fra Glommaestuaret nedenfor Visterflo i 1986 og 1997, og to som gikk i garn i Iddefjorden ved Halden våren 2004, en hann og en fertil hunn. Han tar også med et funn fra juli 2010: en voksen hunn i en åleteine på 5 meters dyp i ytre del av Drammensfjorden, som ikke var befruktet6.

Fremmedartslista skriver at hunnen med rogn i Iddefjorden ikke nødvendigvis viser at arten har formert seg der. Relativt hyppig garnfiske ved Brattøya i Halden ga ikke nye funn utover fangsten der i april 2004, og systematisk leting i Knivsvikbekken ga ingen nye funn. Sist ble to individer funnet ved Hvaler i april 2022, ifølge listen (oppdatert juni 2025)1.

Funn med åpen lisens i GBIF gir ett funn med koordinater i 2000⁠–⁠2025, fra Østfold i 2022. Slike funn viser hvor og når noen har registrert arten, ikke hvor mange individer som finnes13.

Kan kinaullhåndskrabben etablere seg i Norge?

Arten regnes ikke som etablert her til tross for enkeltfunn, ifølge Miljødirektoratets bakgrunn i VKM-oppdraget. VKM skriver at modellering tyder på at den kan etablere seg langs store deler av norskekysten, også der det er kaldere enn grensene Anger foreslo. Voksne krabber vokser aktivt ved 7 til 30 °C9.

Fremmedartslista vurderer arten som dørstokkart og mener at tall for bestandsstørrelse derfor er lite aktuelle1. HI bruker ordet om fremmede arter som enten ikke er påvist i Norge ennå, eller som ennå ikke har fått faste bestander her2. Lindholm skrev i 2011 at det etter hans kunnskap ikke fantes etablerte populasjoner6.

Fremmedartslista regner med at funnene sannsynligvis skyldes gjentatte introduksjoner fra naboland, og at det er usikkert om arten har egenproduserende bestander her. Ifølge samme liste er krabbene i Glommaestuaret og i ytre Drammensfjord trolig vokst opp i Glomma og Drammenselva eller Lierelva1. Fremmedartsbasen 2018 mente at mye taler for at kyststrømmen jevnlig bringer larver til norskekysten, og Lindholm skrev i 2011 at Østfold-kysten, Oslofjorden og sørlandskysten trolig jevnlig får besøk av larver som har drevet med kyststrømmene sørfra6,14.

Fremmedartslista kaller utbredelsen om 50 år svært usikker. Antatt utbredelse er oppgitt med eldre fylkesnavn: Østfold, Vestfold, Telemark, Buskerud, Oslo og Akershus, Hedmark, Oppland, Aust-Agder og Vest-Agder. Vurderingen antar at bare de sørlige brakkvannsområdene langs kysten og sørlige, sakteflytende elver kan bli kolonisert1. Lindholm nevnte i 2011 elvemunninger med estuarpreg langs Skagerrakkysten som steder der arten kan ha et visst potensial, blant dem nedre Glomma, Drammenselva, Lierelva, Skienselva, Nidelva og Mandalselva6. Scenarioet i vurderingen gir et forekomstareal på 56 km² ti år etter en første introduksjon i beste anslag, med 8 km² som lavt og 1 032 km² som høyt anslag. Anslagene bygger på antakelser om antall forekomster og ytterligere introduksjoner. Klimaendringer kan sannsynligvis bidra til økt spredning hvis vanntemperaturen er det som begrenser arten1.

Fra Aller i 1912 til Vänern: spredningen i Europa

Det første europeiske funnet var et voksent individ i elva Aller i Weser-vassdraget i Tyskland i 1912. Lindholm skrev i 2011 at arten ble innført til Europa for omtrent hundre år siden, trolig med ballastvann fra lasteskip. Ifølge ham var den da utbredt fra den spanske Atlanterhavskysten til Finskebukta. I Sverige ble den første gang observert i Västeråsfjärden i 19446. Ifølge Fremmedartslista 2023 har den slått seg ned både ved kysten og i innsjøene Mälaren og Vänern i Sverige, med lokale økologiske effekter1.

I Vänern fanget fiskere 303 krabber i ruser ved Lidköping i 2004⁠–⁠2006, 217 av dem i 2005. Fra første funn i 1954 og fram til 2004 var bare en håndfull meldt i innsjøen, og Drotz m.fl. skrev i 2012 at mengden hadde gått ned igjen i årene etter fangstene. De så økningen i fangstene som en sjelden mulighet til å studere starten på en invasjon15. Hos krabbene fra den nye bestanden hang aktivitet og dristighet tydelig sammen, mens kjønn og størrelse ikke spilte inn, fant Brodin og Drotz i 2014. Begge trekkene regnes som viktige for om en art lykkes som inntrenger16.

I Themsen vokste bestanden ifølge Lindholm (2011) raskt i første halvdel av 1990-årene, flere tiår etter de første funnene. I mellomtiden var krabben sjelden der. Arten har flere steder vist en slik lang latenstid, med spredte funn i et vassdrag lenge før bestanden tar seg opp6.

Livsløp: opp i elven om våren, ut til havet om sensommeren

Kinaullhåndskrabben er katadrom: den vokser opp i ferskvann og formerer seg i havet6.

Opp i elvene. Larvene følger kyststrømmene til en egnet elvemunning, blir til små krabber og samler seg utenfor munningen. Der tilbringer de unge ofte vinteren6. Unge krabber lever omtrent ett år i estuarier (elvemunninger der ferskvann møter saltvann) før de vandrer oppover elven1. Lindholm skrev i 2011 at selve oppgangen skjer om våren, og at små krabber da gjerne trekker på grunt vann, ofte mange sammen, eller går på land for å komme forbi hindre. Han mente at oppgangen bare lykkes hvis munningen har estuarform og tidevannsforskjeller6.

Årene i ferskvann. Etter 3 til 5 år i ferskvann trekker voksne krabber tilbake til havet6. Generasjonstiden er 5 år ifølge Fremmedartslista1.

Gytevandring. HI skriver at krabben går ut i saltvann om sensommeren2. I Themsen foregår utvandringen mest i oktober og november6. I Vänern steg den daglige fangsten fra 19. september til 17. oktober 2005, i en sesong der rusene ga krabber i 90 dager fra 10. august15. Vandringen skjer til en viss grad synkront6. Ifølge Store norske leksikon kommer hannene først, og paringen skjer når hunnene kommer7. Krabbene som har gytt, dør etterpå. I havet er mange funn tilfeldige fangster i ruser og garn, særlig vår og høst6.

Egg og larver. Lindholm skrev i 2011 at en hunn legger fra 100 000 til 1 million egg. Om vinteren klekkes larvene, og de første ukene driver de fritt i vannmassene. Lindholm gjengir 15⁠–⁠25 °C som optimal temperatur for larvenes utvikling. Han gjengir Anger (1991): larvene trenger minst 20 ‰ for å bli ferdig utviklet, men nyklekkede larver tåler helt ned mot 10 ‰. Saliniteten i Skagerrak er gjerne ned mot 25 ‰6. Wójcik og Normant skrev i 2014 at det ennå var uklart om eggene kan klekkes og larvene fullføre utviklingen i den sørlige Østersjøen. Paring, befruktning og utvikling av embryoene går derimot an der, ved en saltholdighet på 7 PSU eller lavere (PSU er et mål på saltholdighet): de fant hunner med rogn i Gdańskbukta og Vistula-lagunen17.

Hva spiser kinaullhåndskrabben?

Krabben er altetende og lever av planter, dyr og kadavre1. VKM skriver at larvene spiser vannplanter og dyreplankton, og at krabber som nettopp har slått seg ned, hovedsakelig tar vannplanter. Rapporten beskriver krabben som opportunistisk altetende: den kan ta makroalger, virvelløse dyr, fiskeegg og småfisk9.

Maten varierer med stedet, og forskerne bak en studie fra 2019 mener at dette bør tas med når risikoen ved arten vurderes18. I Oder-estuaret i Polen besto mageinnholdet særlig av detritus (dødt organisk materiale, 60 prosent), og resten hovedsakelig av karplanter og virvelløse dyr. I San Francisco Bay dominerte planteføde, men krabben tok også virvelløse dyr som lever nedgravd i sedimentet. Lindholm skrev i 2011 at forsøk i det opprinnelige utbredelsesområdet tyder på at karplanter, alger og detritus dominerer dietten6. I studien fra 2019 var dyrerester vanligere i magen hos krabber fra Gdańskbukta, mens krabber fra Vistula-lagunen og Tejo-estuaret i Portugal oftere hadde planterester18.

Ved høy tetthet kan den ifølge Fremmedartslista spise store deler av bunnfaunaen og eggene til den1. I Mälaren fant Josefsson og Andersson (2001) ingen signifikante effekter, skriver Lindholm, men arten har aldri hatt særlig høye tettheter der6.

Atferd: lange vandringer og graving i elvebredden

Krabben er en vandrer. I Yangtze er den funnet 1 400 km fra havet, og i Elben er det registrert krabber 900 km fra munningen. Merkede krabber flyttet seg flere kilometer i døgnet, og de kan gå på land for å komme forbi sluser og demninger. Lindholm skrev i 2011 at det da var lite som tilsa at arten i Norge kommer til å gå inn i raskt rennende elvestrekk eller til alpine områder i innlandet6.

Graving. Lindholm skrev i 2011 at store mengder krabber i en del stilleflytende elvepartier har gravd kolonilignende hulesystemer. Det er rapportert om utgliding av elvebredder, og lokalt har gravingen også gitt økt turbiditet (grumsete vann)6. VKM nevner skader på diker, erosjon på elvebredder og tilslamming av gytegrus for laksefisk9. I San Francisco Bay toppet kostnadene for å utbedre gravskader seg på 23 millioner dollar i 2001⁠–⁠2002. Lindholm mente at grunnforholdene gjør dette til et mindre problem i Norge6.

Fiske. Store norske leksikon skriver at krabbene ødelegger fisk og fiskeredskaper7. Lindholm mente i 2011 at skader på fiskeredskap trolig betydde lite, siden kystfiske med garn ikke lenger spilte noen stor rolle. Eldre rapporter beskrev krabber som tok agn fra kroker og spiste fisk i garn6.

Krepsepest, edelkreps og parasitter

Krepsepest har desimert krepsebestandene i Sverige og Norge, og hos edelkreps kan sykdommen gi 100 prosent dødelighet, skriver VKM9. Schrimpf kalte det i 2014 økologisk alarmerende at også ullhåndskrabben kan spre patogenet, siden krabben har stort invasjonspotensial og vandrer mellom ferskvann og hav. I smitteforsøkene bar krabbene patogenet og overførte det til europeisk edelkreps19.

Fremmedartslista vurderer at krabben i tillegg kan konkurrere med edelkreps om plass. Edelkreps er sterkt truet (EN) på Rødlista 2021 og regnes som nøkkelart, og interaksjonen er vurdert som moderat i styrke og storskala1. VKM vurderer, forutsatt at minst én bestand har etablert seg i Norge, konkurranse, predasjon og spredning av sykdom fra kinesisk ullhåndskrabbe som høy risiko, med middels sikkerhet. Ferskvannskreps overlapper med krabbene i habitat og føde, men ingen aggressiv atferd er observert i Europa så langt, ifølge VKM9. Lindholm skrev i 2011 at det var uklart om ullhåndskrabbe vil påvirke ferskvannskreps, men at enkelte funn tyder på sameksistens6.

En studie fra 2026 fant mikrosporidien Hepatospora eriocheir, en parasitt, i 60 prosent av 15 voksne krabber fra Vistula-lagunen. Det er første gang den er påvist i arten i Østersjøen20.

Levende krabber på Svinesund og forslaget om forbud

Tollmyndighetene beslagla levende krabber, blant dem kinaullhåndskrabber, på Svinesund i 2023, og slik import var ikke kjent fra før, ifølge Miljødirektoratet3. Bakgrunnen direktoratet ga VKM, viser at importøren ble anmeldt i desember 2023. Krabbene ble tatt ved grensen mot Sverige høsten 2023, og de var trolig tenkt for restaurant- og matbransjen9. Fremmedartslista oppgir at arten er påvist i matimport1. Så vidt VKM vet, har ingen søkt om å importere noen av artene rapporten vurderte. I Europa fanges både ullhåndskrabbe og blåkrabbe som mat og eksporteres fra blant annet Nederland, Belgia og Tyskland. VKM skriver at begge regnes som delikatesse i flere land i Sørøst-Asia, særlig når kjønnsorganene er fullt utviklet, og for ullhåndskrabben er det om høsten9.

Etter forskrift om fremmede organismer kreves det tillatelse for innførsel av organismer som ikke er forbudt eller unntatt. Søknaden sendes til Miljødirektoratet. Forbudte organismer står i vedlegg I, og blant krepsdyrene står bare amerikahummer der, slik Lovdata viste forskriften 10. oktober 2026. Forskriften var da sist endret ved FOR-2024-11-13-2826, i kraft fra 1. januar 202521.

VKM konkluderte i 2024 med at potensialet er betydelig: fremmede krabber som blir importert levende til matbruk, kan danne bestander både i havet og i ferskvann. Av åtte vurderte arter rangerte rapporten kinesisk ullhåndskrabbe øverst, med høy risiko9. I en nyhetssak 1. april 2025 meldte Miljødirektoratet at et forslag til endret forskrift var sendt på høring. Forslaget gjelder levende kinaullhåndskrabbe og seks andre krabbearter og innebærer forbud mot å innføre, omsette og sette dem ut. Direktøren sa at arten er like ved å kunne etablere seg i Norge3. HI skrev 28. mai 2025 at de støtter importforbud mot flere krabbearter, blant dem kinesisk ullhåndskrabbe22.

Direktoratet la 4. februar 2026 fram sin endelige tilrådning om forbud mot sju krabbearter, blant dem kinaullhåndskrabbe og japansk ullhåndskrabbe4,5. Begrunnelsen er at krabber importert levende som mat kan etablere seg i sjø og ferskvann, med konkurranse, habitatendringer og sykdommer som mulige følger4. Tilrådningen er ikke et vedtak. Klima- og miljødepartementet behandler og vedtar ny forskrift5.

Status og forvaltning

Fremmedartslista. Artsdatabanken vurderte kinaullhåndskrabbe til svært høy risiko (SE) i Fremmedartslista 2023, som gjelder Fastlands-Norge med havområder. Arten har både stort invasjonspotensial og stor økologisk effekt. Kategorien er den samme som i 2018 og 2012. Vurderingen er gjort av ekspertkomité for Limniske invertebrater. Invasjonspotensialet bestemmes av tre kriterier, blant dem hvor lenge arten ventes å holde seg i Norge og hvor raskt den sprer seg. Med et forenklet anslag setter Fremmedartslista den forventede levetiden i Norge til minst 650 år, men usikkerheten strekker seg ned mot 60⁠–⁠649 år. Spredningen er anslått til 160⁠–⁠499 meter i året, med usikkerhet fra 50⁠–⁠159 til minst 500 meter i året. Begge tallene bygger på det beste anslaget: 10 forekomster og 2 ytterligere introduksjoner i løpet av 10 år. Samspillet med stedegne arter er vurdert som negativt. Den kan overleve vinteren utendørs uten hjelp1.

Rødlista. Norsk rødliste for arter 2021 setter arten i kategorien «ikke egnet» (NA). Kategorien gjelder fremmede arter som reproduserer selvstendig, eller som antas å kunne gjøre det innen 50 år12.

Internasjonalt. Arten står på IUCNs liste over 100 av verdens verste fremmede arter9,14. EU tok den inn på unionslisten over invaderende fremmede arter i 201623.

Regelverk. Forskriften om fremmede organismer gjelder på land, i vassdrag, i territorialfarvannet og på Jan Mayen, men ikke på Svalbard. Den ble fastsatt ved kongelig resolusjon 19. juni 2015 med hjemmel i naturmangfoldloven21. Lindholm skrev i 2011 at ullhåndskrabbe ikke kan utryddes etter at den har slått seg ned i et vassdrag, og at overvåking og å hindre videre spredning er de viktigste tiltakene6.

Slik oppdages den. Lindholm skrev i 2011 at ullhåndskrabben er lettest å få øye på om våren, når små krabber vandrer opp i vassdragene. De går ofte nær stranden eller i grunt vann. Dykking og elektrofiske er mulige måter å spore den på6. I tre britiske vassdrag påviste forskere arten med miljø-DNA fra vann og bunnsediment24.

Melde fra. Miljødirektoratet ønsker hjelp til å kartlegge fremmede arter, og Artsdatabankens artshåndbok «Rapporter fremmede arter» viser til Artsobservasjoner som sted å rapportere funn25. HI skriver i en nyhetssak fra juli 2024 at du gjerne kan melde fra via Dugnad for havet hvis du ser en krabbe eller et krepsdyr som ser annerledes ut. Du registrerer deg først, og forskerne bruker bildet av funnet til å kvalitetssikre det2.