Hvalross

Kjennetegn: støttenner, værhår og rynket brun hud

Støttennene er det første du legger merke til. Både hanner og hunner har dem, og hos store hanner kan de bli en meter lange og veie fem kilo2. Tennene til hunnene er spinklere og noe kortere. De brukes som våpen i forsvar og angrep og til å finne mat på bunnen. Det latinske navnet kan oversettes med «tann-gående sjøhest». Ifølge Store norske leksikon viser det antakelig til at dyrene drar seg opp på isflak med tennene1.

Voksne dyr er kanelbrune, men fargen skifter med hvor mye blod som går til huden. Er dyret varmt, kan det se rosa ut, og etter et dykk kan huden virke hvit2. Hos hannene sitter det gjerne knuter i nakken. Huden er 2⁠–⁠4 centimeter tykk, rynket og for det meste hårløs. Kalvene er sjokoladebrune og dekket av hår1.

Den flate, brede snuten sitter på et lite hode og har mange korte, kraftige og fargeløse værhår. Ytre øreflipper mangler2. På land kan baklemmene vendes fremover, og hvalrossen kan gå på alle fire1,2. Hannene er langt større enn hunnene og kraftigere i nakke og skuldre2.

Storkobben lever også i fjordene på Svalbard. Voksne storkobber er 2⁠–⁠2,5 meter lange og gråbrune, med svært rektangulær kropp og lite hode. Værhårene deres er lange og krøller seg når de er tørre8.

Hvor stor er en hvalross?

Det kommer an på kjønn og alder. Norsk Polarinstitutt oppgir at voksne hanner er 3⁠–⁠3,5 meter lange og veier omtrent 1 500 kilo, mens hunner er omtrent 2,5 meter lange og veier rundt 900 kilo2. Store norske leksikon gir de samme tallene og skriver at hunnene sjelden blir større1. Hunnen Freya var ikke kjønnsmoden og veide trolig 600⁠–⁠700 kilo i juli 20226.

Spor og kjennetegn

Hvor i Norge finnes hvalrossen?

I norske områder finnes hvalrossen på Svalbard og i isfylte deler av Barentshavet4. Dyrene på Svalbard hører til en felles bestand med Frans Josefs land, og de er genetisk ikke til å skille2. Hvor stor del av bestanden som oppholder seg i russisk område, er ukjent4. I en artikkel fra 2026 anslår Kryukova og kolleger at Svalbard og Frans Josefs land til sammen hadde 9 786 dyr, gjennomsnittet av to tellinger. Artikkelen omtaler tellinger av liggeplassene på Frans Josefs land i 2020 og 20219. Store norske leksikon oppgir rundt 10 000 for hele den nordlige bestanden i Barentshavet. I dag regner leksikonet med rundt 30 000 dyr av underarten atlanterhavshvalross og nærmere 135 000 av stillehavshvalross1.

De siste tiårene har det nesten bare vært hanner på Svalbard, mens hunner og kalver har holdt seg mest i øst mot Frans Josefs land. I senere år ses stadig flere hunner med kalver på Svalbard2. Kovacs og kolleger (2014) fant mor-kalv-par på ti liggeplasser i 2012, med til sammen 57 små kalver, mot én kalv på ett sted i 200610. For den samme tellingen oppgir MOSJ ni liggeplasser med hunner og kalver3. Rødlista oppgir under 100 hunndyr i anslaget for 20184.

Om sommeren og høsten bruker hvalrossene liggeplasser på land, ellers vanligvis isflak2. Til tellingen i 2012 var 91 liggeplasser registrert i Polarinstituttets database, og 24 av dem hadde dyr. I 2018 hadde databasen 98 liggeplasser på land. Under tellingen det året var det dyr på 19 av liggeplassene som ble besøkt, og kalver ble sett på sju3. Moffen er fredet som naturreservat for å verne en av de viktigste hvileplassene på Svalbard11.

På fastlandet er hvalrossen streifgjest. Havforskningsinstituttet skriver at arten normalt holder til på Svalbard i Norge12. Store norske leksikon beskriver besøk på norskekysten om sommeren som nærmest en årlig hendelse, med flest registreringer fra Nord-Norge1.

Funn med åpen lisens i GBIF viser hvor og når folk har registrert hvalross, ikke hvor mange dyr det finnes. Fra fastlands-Norge 2000⁠–⁠2025 har Oslo og Vestfold flest funn med 27 hver, fulgt av Nordland (24), Akershus (17) og Finnmark (16). Registreringene fordeler seg ujevnt over årene: 100 funn i 2022, 11 i 2023, 1 i 2024 og 4 i 202513.

Bestanden på Svalbard: fredet i 1952, anslått til 5 503 i 2018

Tidlig på 1600-tallet begynte fangsten av grønlandshval ved Svalbard, og fangerne oppdaget også store mengder hvalross. Som regel tok fangerne bare tennene. Tusenvis av dyr ble slaktet, blant annet på Moffen1. Etter rundt 350 år med uregulert fangst var arten nær utryddet da den ble fredet i 19523.

MOSJ viser til en gjennomgang av observasjoner fra 1954⁠–⁠1982: sommerbestanden var rundt 100 dyr, og den hadde økt siden 1970. I 1993 ble det observert 741. Fra 2006 teller forskerne på en annen måte: flybilder av alle kjente liggeplasser, korrigert for dyr i vannet3. Det ga 2 629 dyr i 2006, 3 886 i 2012 og 5 503 i 2018, ifølge MOSJ en økning på 41,6 prosent fra forrige telling3,4,10,14. Overgangen i 2006 er et metodeskifte, så tallene før og etter måler ikke det samme3.

For økningen fra 2006 til 2012 skriver Rødlista at tilvandring fra Frans Josefs land nok er hovedårsaken4. Kovacs og kolleger (2014) fant at veksten tilsvarte den teoretisk høyeste veksttakten som er beregnet for hvalrossbestander som tar seg opp under gunstige forhold10.

MOSJ-siden, sist oppdatert 10. mai 2019, har 2018 som siste telling3,4. Indikatoren oppdateres hvert femte år3.

Hvalrossåret: mot drivisen, parring og kalving

Sommer og høst. Om sommeren ligger hvalrossene i flokker på strender, noen ganger hundrevis av dyr sammen1. Satellittloggere på 17 hanner viste at tiden på land var lengst om sommeren og kortest om vinteren. Hannene forlot liggeplassene på land for sjøisen i november og desember og kom tilbake i juni15.

Trekk. Forskere festet GPS-loggere til støttennene på 40 hanner. Tolv ga spor over ett til seks år, og elleve viste tydelig trekk mellom sommerområder for næringssøk og vinterområder for parring. De svømte 5 225⁠–⁠10 406 kilometer i året, og hvert enkelt dyr tilbakela omtrent samme avstand fra år til år. Dyrene viste tydelig stedtrohet og brukte de samme områdene i påfølgende år, selv om isforholdene varierte. Tidspunktet for trekket hang ikke sammen med isdekke eller dagslys, men var likt fra år til år hos det enkelte dyret. Forfatterne tolker det som et tegn på at tidspunktet styres innenfra16.

Parring. Parringen skjer i desember og januar, i vannet og gjerne i tett drivis1,2. Hannene er svært aggressive mot hverandre, og skader er ikke uvanlig. Langs iskanten, der hunnene ligger, samler de seg i små grupper, og hver hann forsvarer et lite område i vannet med lyd og visning2. Hannene blir kjønnsmodne rundt ti år, men får vanligvis ikke delta i parringen før de er omtrent 151,2.

Kalving. Ungene fødes 15⁠–⁠16 måneder etter parringen, og hunnene får én unge annethvert år, sjeldnere når de er eldre1. Norsk Polarinstitutt oppgir mai som fødselstid, og hunnen føder alene på drivisen etter å ha skilt seg fra flokken. De første dagene etterpå spiser hun ikke, men lever av kroppens energilager2. Store norske leksikon beskriver at hunner som skal føde, flytter seg et stykke bort fra flokken i april–mai, til steder med is hvor de kan die kalven noen dager1.

Unger og alder. Kalvene dier i to til tre år ifølge Norsk Polarinstitutt og i nærmere to år ifølge Store norske leksikon, men allerede etter omtrent fem måneder kan de dykke og begynner å ta bunndyr. Hvalross kan bli over 40 år gamle, og hunnene får første kalv når de er omtrent ti1,2.

Hva spiser hvalrossen?

Hovedmaten er muslinger, og hvalrossen finner dem med de følsomme værhårene. Framsveivene rydder løst underlag til side, og muslingene suges ut av skallene2. I ett enkelt måltid kan en voksen hvalross få i seg så mye som 3 000 til 6 000 muslinger, skriver Havforskningsinstituttet17. På Svalbard lignet fettsyrene i fettlaget til hannene mest på fett fra sandmuslingen Mya truncata og kongesnegler, som regnes som de viktigste byttedyrene14. Store norske leksikon nevner fisk, særlig polartorsk, som en annen mulig matkilde1.

Noen tar også fugl og andre pattedyr, blant annet flere selarter. Det er vanligvis store hanner, og ravgule flekker på tennene og brystet fra byttets spekk røper det2. Blant 39 voksne hanner som ble undersøkt sommeren 2014 og 2015, levde alle på omtrent samme nivå i næringskjeden, og forskerne regnet med at dyrene ikke tok sel18. I 2010 ble det beskrevet at hvalross tok fjærfellende kortnebbgjess, første dokumenterte tilfelle av at arten tar flygeudyktige andefugler19.

Liggeplasser, flokk og dykk

Hvalrossene er svært sosiale: de ligger tett på land og is og svømmer vanligvis i grupper. Utenom parringstiden holder kjønnene seg stort sett hver for seg, og ensomme dyr er vanligvis voksne hanner2. Flokken er høylytt: dyrene snorker og stønner, og lydene bærer langt1.

Satellittloggerne på de 17 hannene viste også at lange perioder i sjøen ble avløst av lange perioder på land, så andelen tid på land holdt seg nokså stabil over uker. Vindkjøling og tiden i vannet før en hvil hadde størst innvirkning på hvor sannsynlig og hvor lang hvilen ble15.

Dykkene er vanligvis grunne. De fleste som er registrert på Svalbard, ligger grunnere enn 50 meter, men det dypeste i regionen er over 450 meter, og det lengste som er målt, varte 37 minutter, ifølge Norsk Polarinstitutt2. Store norske leksikon oppgir rundt ti minutter for vanlige beitedykk og inntil 45 minutter for de lengste1.

Forskere satte opp kameraer ved fem tradisjonelle liggeplasser på Svalbard. Hvert kamera tok ett bilde i timen fra juni til november, på tre steder fra 2007 og på to fra 2010, alle til og med 2015, og 66 365 bilder ble analysert. Bortsett fra ett tilfelle fant forskerne ingen statistisk signifikant forstyrrelse fra turister på land eller båter nær liggeplassene. Isbjørn forstyrret flokkene på noen av stedene i noen år, trolig i forbindelse med forsøk på å ta kalver20. Flokkene er likevel sårbare for panikk, og Store norske leksikon peker på at kalvene kan bli tråkket i hjel1. Isbjørn og spekkhogger tar hovedsakelig kalver, men mødrene forsvarer ungene, og i vannet forsvarer hele gruppen seg2. Avstandsreglene står under «Møte med hvalross».

Freya og Tana: hvalrosser på fastlandet

Freya, en fem år gammel hunn, ble først observert i Troms 25. desember 2019. Da hun var i Kragerø i juni 2022, hadde hun ifølge Havforskningsinstituttet flyttet seg nærmere 5 000 kilometer17. Sommeren 2022 var hun i Oslofjorden6. En forsker ved instituttet mente at rikelig med stillehavsøsters kunne være grunnen til at hun holdt seg så nær folk, og pekte på at stedene hun besøkte, overlappet med områder med mye av denne skjellarten17.

Instituttets råd var klart: minst flere meters avstand, ingen bading med henne og ingen berøring. Hun kunne bli irritert, og smitte kunne gå begge veier6. Søndag 14. august 2022 avlivet Fiskeridirektoratet henne. Fiskeridirektøren sa at beslutningen kom etter en helhetsvurdering, der de kom til at «menneskers liv og helse kunne komme i fare»21. Direktoratet var ansvarlig myndighet, mens Havforskningsinstituttet ga råd og hadde drøftet flytting 29. juli uten å anbefale en løsning22. Direktoratet sa at andre tiltak ikke kunne ivareta dyrevelferden godt nok. Dyrevelferdsorganisasjonen Noah mente derimot at andre tiltak burde vært prøvd først21.

I slutten av juli 2026 lå en hvalross i veikanten i Tana i Finnmark og senere i skogen, omtrent 100 meter fra sjøen, skrev NRK. En seniorforsker ved Polarinstituttet kalte den en hunn på 600⁠–⁠800 kilo. Hvalrossekspert Rune Aae sa til NRK at dyrene ofte hviler på land etter å ha spist, og at det er normalt, men at en hvalross inne i skogen er uvanlig7. Fiskeridirektoratet oppfordret folk til å holde god avstand23.

Havis, miljøgifter og arvestoff

Hvalrossen føder på sjøis. Rødlista ser virkningene av klimaendringer på sjøisen som en grunn til bekymring for bestanden4. MOSJ skriver at arten er mindre utsatt for endringer i sjøisen enn andre arter, men at det ikke betyr at den ikke vil reagere på raske klimaendringer3. Store norske leksikon skriver at mindre drivis gjør at dyrene må ligge mer på strendene, og peker på bekymringen for at skjellene nær liggeplassene blir brukt opp, så turene til maten blir lengre1. Kovacs og kolleger peker på at endringer også kan redusere bunnproduksjonen og dermed byttedyrene10. Rødlista fører også opp bunntråling og støy og ferdsel som pågående påvirkninger, mens petroleumsaktivitet og oljeutslipp er ført opp som framtidige. Alvorlighetsgraden står som ukjent for hver av dem, også for klimaendringene4.

Marine pattedyr i Barentshavet har noen av de høyeste miljøgiftnivåene som er målt i Arktis, og hvalross er blant de mest forurensede artene i regionen24. I en undersøkelse av 39 hanner på Svalbard hadde nivået av fettløselige miljøgifter gått ned siden 2006, men mønsteret var likt og variasjonen mellom dyr svært stor18. Lydersen og Kovacs (2014) beskriver en studie som fant at nivåene av PCB og DDE sank markert fra 1993 til 2002⁠–⁠04, og at forskjellene mellom dyrene så ut til å henge sammen med hva de spiste14. Undersøkelsen fra 2014 og 2015 fant at høyere nivå i næringskjeden ikke kunne forklare variasjonen18. En annen studie av 38 hanner fant at hormonet tyroksin sank når miljøgiftnivået i spekket økte. Forfatterne mener at endringer i skjoldbruskkjertel og immunsystem henger sammen med dagens miljøgiftnivå24.

Lindqvist og kolleger (2016) undersøkte bein fra hvalross som ble drept da fangsten var på sitt høyeste, og lette etter mitokondrielinjer som kan ha gått tapt under jakten. De fant ingen tydelig adskilte linjer. Med få prøver og svak fylogenetisk oppløsning kan de likevel ikke utelukke at slike linjer fantes25.

Status og forvaltning

Rødlista 2021 vurderer hvalross som sårbar (VU) etter kriterium D1, fordi det er mye mindre enn 1 000 reproduserende individer i den norske delen av bestanden. Vurderingen gjelder bare Svalbard4. Hvalrossen har vært fredet der siden 19521,3. Etter svalbardmiljøloven er all fauna i utgangspunktet fredet, og ingen kan jage, fange, skade eller avlive hvalross uten hjemmel i lovens regler5. Høstingsforskriften lister de artene det er tillatt å jakte på, blant dem ringsel og storkobbe, men ikke hvalross26.

Sysselmesteren, regjeringens øverste representant på øygruppen, forvalter fredningen av Moffen11,27. Reservatet ble opprettet i 1983 og omfatter øya og en sjøsone på 300 meter. Jakt og fangst er forbudt der hele året, og droner er forbudt11. Reglene for ferdsel på Moffen står i boksen under «Møte med hvalross». Siden 1. januar 2025 gjelder dessuten avstandsregler for motorferdsel i sjø ved liggeplasser for hvalross28,29. Fiskeridirektoratet sa til NRK i juli 2026 at direktoratet har forvaltningsansvar for hvalross, også når de er på land7.

Møte med hvalross

Hvalrossen kan være farlig, skrev veilederen «Ferdsel og dyreliv på Svalbard» fra 2019, laget av Norsk Polarinstitutt og lagt ut av Sysselmesteren. I vannet kan den bevege seg raskt og skade deg med støttennene og kroppen, velte kajakker og punktere gummibåter, og angrep på mennesker har skjedd. På den tiden anbefalte veilederen å ta kajakk og gummibåt på land hvis hvalross dukket opp30. Veilederen er eldre enn avstandsreglene som gjelder fra 1. januar 202528,30.

Fugleinfluensa hos hvalross

Fugleinfluensa er påvist hos hvalross på Svalbard. I 2023 ble en hvalross funnet død med høypatogent fugleinfluensavirus av typen H5N5, det første dokumenterte tilfellet hos atlantisk hvalross. Viruset lignet mest på virus fra ulike fuglearter31. I mai 2026 ble en voksen hvalross meldt død i Raudfjorden nord på Spitsbergen, og en død isbjørn ble meldt fra samme fjord. Rabies ble ikke påvist. Sysselmesteren skriver at funn av viruset i hjernen passer med at fugleinfluensa mest sannsynlig var dødsårsaken. Kadavrene var ikke ferske da de ble funnet27. Veterinærinstituttet oppgir at viruset tidligere er funnet på Svalbard hos villfugl i 2022 og fjellrever i 2025, og våren 2026 også hos en isbjørn32.

Hvis du finner døde fugler eller dyr på Svalbard, kan du melde fra til Sysselmesteren via skjemaet «Melding om døde dyr og fugler». Sysselmesteren skriver at smitte til mennesker er svært sjelden og at risikoen vurderes som svært lav. Som føre-var-tiltak anbefaler den likevel å unngå direkte kontakt med dyr som er syke eller døde27.

Veterinærinstituttet minner om at høypatogen fugleinfluensa og rabies begge er til stede på Svalbard og kan gi smitte til mennesker. På fastlandet skal mistanke om fugleinfluensa varsles til Mattilsynet32.