Hubro

Kjennetegn: fjærører, oransje øyne og hvit strupe

Av de ti ugleartene som hekker i Norge, er hubroen den største, og spurveugla den minste5. Hodet har tre iøynefallende trekk: lange fjærører, en hvit strupe og oransje øyne. Oversiden er mørk rødbrun og undersiden gulbrun, med mørke lengdestriper som er tydeligst på brystet. Under sangen står fjærørene rett opp, og den hvite strupen er oppblåst6.

Ifølge Store norske leksikon flyr hubroen nødig om dagen, fordi kråker og måker mobber den6. Den er for det meste nattaktiv og tilbringer dagen i ro og i skjul2,6. En tett gran eller en berghylle, gjerne med litt vegetasjon foran, kan tjene som dagplass6. Lenger nord jakter hubroen også i sommerlyset, men mest i nattetimene når solen står lavest2.

Lyden: et dypt «oohu» som bærer langt

Hannen roper oftest et dypt, enkelt «oohu». Det kan høres over 1⁠–⁠2 kilometer, og ofte enda lenger. Ropene kommer i serier, med fra noen få til omtrent ti sekunders pause mellom hvert rop. Hunnen låter lysere og hesere, og hun synger ofte duett med hannen2.

Ropingen starter på ettervinteren. Med god mattilgang og en reirplass som tidlig blir snøfri, kan den komme i gang allerede tidlig i februar, men vanligvis roper parene mest i mars. Mest roper hubroen rett etter solnedgang og før soloppgang, og aktiviteten stiger inn mot egglegging. Ropingen er også sterkt knyttet til månefasene, og handlingsplanen kobler det til hvor godt den hvite strupeflekken synes. Om høsten tar ropingen seg ofte kraftig opp igjen2.

Hubro eller en annen ugle?

Hornugle forveksles ofte med hubro, fordi fjærdrakten og øyenfargen likner. Den er likevel bare halvparten så stor og veier 250⁠–⁠435 gram7. Vingespennet er 86⁠–⁠98 centimeter, mot 160⁠–⁠188 hos hubro1,5,7. Om dagen hviler hornugla gjerne i et bartre, trykket inn mot stammen der den er vanskelig å få øye på, og ofte er de flere i samme tre. Sangen er også en annen: dype «oh» omtrent hvert tredje sekund, som bare høres noen hundre meter7.

Slagugla er mindre enn hubro, men fortsatt stor: 50⁠–⁠62 centimeter lang, med et vingespenn på 128⁠–⁠148 centimeter og en vekt rundt ett kilo, opptil 1 300 gram for hunnen. Den har svarte øyne, gult nebb og et lyst, ensfarget ansikt. Slagugla er fåtallig i Norge, med forekomster langs riksgrensa mellom Innlandet og Trøndelag8.

Kattugla er mindre enn hubro: vingespennet er 81⁠–⁠104 centimeter, og den veier 550⁠–⁠750 gram1,5,9. Blant uglene i Norge har bare kattugla og slagugla helt sorte øyne. Ansiktet er ensfarget og nokså lyst, og hodet er stort og rundt. Kattugla finnes ofte i kulturlandskapet og nær bebyggelse, i hager og parker med store trær. Vårsangen har tre ledd: et langt og dypt «hooo», et tydelig «kokk» og til slutt toner som skjelver og faller. I stille vær bærer den 2⁠–⁠3 kilometer9.

Lappugla er 59⁠–⁠68 centimeter lang, nesten like lang som hubroen, men veier 900⁠–⁠1 900 gram. Ansiktet er stort med fine, mørke ringer, og øynene er gule og små. Lappugla hoier i serier, ett til to «hoi» i sekundet, og lyden bærer dårlig: noen få hundre meter. Lappugla jakter ofte før det er helt mørkt og sees derfor oftere enn mange ugler som nesten bare er nattaktive10.

Kjennetegn

Hvor stor er en hubro?

Kildene gir ulike tall for vingespenn og vekt, men er enige om at hubroen er 60⁠–⁠75 centimeter lang1,5,6. Vingespennet er 160⁠–⁠188 centimeter ifølge Statsforvalteren og NOF-rapporten1,5. For et utvalg norske hubroer var snittet 2,6 kilo for hunner og 2,1 kilo for hanner1.

Hvor i Norge finnes hubroen?

Hubroen hekker først og fremst langs kysten, fra Vestfold til Nordland, og mer spredt i innlandet3. Tidligere var den en alminnelig hekkefugl over det meste av landet, opp til og med Troms2. I dag synes den nesten fraværende fra Troms og Finnmark11.

De høyeste tetthetene av aktive territorier finnes nå i Agder, Rogaland og sørlige Vestland, og på deler av kysten i Trøndelag. NOFs fylkesanslag fra kartleggingen ga størst bestand i Rogaland, 110⁠–⁠150 par, foran Trøndelag (80⁠–⁠130), Nordland (60⁠–⁠80) og Hordaland (50⁠–⁠80), som i dag hører til Vestland. Bestanden har gått markert tilbake i mange områder, for eksempel i Møre og Romsdal og i ytre deler av tidligere Sogn og Fjordane. Det gjelder også lavereliggende innland i Trøndelag og lavereliggende deler av Østlandet2.

Funn med åpen lisens i GBIF viser hvor folk melder hubro, ikke hvor mange det finnes. Rogaland har flest, 203 funn i 2000⁠–⁠2025, foran Vestland med 121 og Agder med 99. Over året faller flest funn i uke 42, midt i oktober12. Kurven viser når hubro blir meldt, ikke når det er flest fugler.

Flytter hubroen?

Voksne fugler holder seg stort sett i området, men unge hubro kan streife flere titalls mil unna hekkeplassen3. Det vanligste er trolig at etablerte par blir i hekkeområdet hele året, skriver handlingsplanen, men noen ganger forlater hekkefugler territoriet om vinteren og vandrer fra høyereliggende strøk mot kysten2. En GPS-studie av Heggøy m.fl. (2021) ga et gjennomsnittlig leveområde på 42,9 kvadratkilometer for hekkende voksne fugler i Agder og Trøndelag2,13. Satellittsendere på sju voksne hubroer viste at fem la ut på turer på over 20 kilometer bort fra territoriet om høsten, noe som ikke var kjent fra denne underarten fra før13.

Ungfuglene sprer seg om høsten. De fleste flytter under 50 kilometer, og den lengste registrerte forflytningen er 567 kilometer2,14. Under spredningen kan de legge bak seg 4⁠–⁠35 kilometer per natt, og ringmerkingsmaterialet tyder på at kystfugler vandrer kortere enn unger fra innlandet14.

Hubroåret: roping, egg og unger

Par og reir. Hubroen er monogam, og parene blir ofte sammen til en av fuglene dør. Hvert par har ofte flere alternative reirplasser innenfor territoriet, opptil sju, men bruker vanligvis bare noen få aktivt. Fuglen graver selv ut en grop, normalt i en bergvegg eller bratt skråning, helst i sørvendt terreng. Gode reirplasser brukes i generasjoner: C14-dateringer viser at noen i Trøndelag har vært i jevnlig bruk i opp mot 4 000 år2.

Egg. I Sør-Norge legger hunnen vanligvis egg i slutten av mars eller begynnelsen av april, og i Nord-Norge og høyereliggende strøk oftest midt i april. Hun legger normalt 2⁠–⁠3 egg med 2⁠–⁠4 dagers mellomrom, og ruger alene fra det første egget er lagt. Ungene klekkes derfor på ulike tidspunkter, etter 32⁠–⁠36 dagers ruging. Under rugingen og tidlig i ungetiden er det hannen alene som kommer med maten, til hunnen og ungene2.

Unger. De første to ukene trenger ungene nesten hele tiden varme fra foreldrene, først og fremst hunnen. Etter 15 dager kan de ta en aggressiv holdning når det er fare, og etter tre uker kan hunnen være borte i mange timer. De første flygeforsøkene kommer rundt 50⁠–⁠60 dagers alder. Ungene klarer seg ikke uten foreldrene før de er 150⁠–⁠180 dager gamle, vanligvis i oktober–november2.

Alder. Den eldste kjente ville hubroen i Norge ble 23 år, skrev Veterinærinstituttet i 201815. I fangenskap er det kjent en hubro som ble 68 år, ifølge Store norske leksikon6. Ifølge Statsforvalteren kan hubro hekke første gang allerede i første leveår, men oftest som 2⁠–⁠3-åring, og NOF-rapporten sier at ungfugler sjelden hekker det første året2,14.

Hva spiser hubroen?

Hubroen er en typisk generalist6. Maten er hovedsakelig pattedyr opp til hares størrelse, og fugler3. I innlandet er hare, orrfugl og storfugl særlig viktige. Ved kysten spiller måker og kråkefugler en viktig rolle, og ender, vadefugler og alkefugler står også på menyen6.

Handlingsplanen kaller en studie fra Trøndelag den grundigste diettundersøkelsen av hubro i landet. Forskerne samlet gulpeboller og byttedyrrester fra 45 lokaliteter og 76 reir i 2008⁠–⁠2015 og bestemte 40 766 byttedyr2,16. Pattedyr utgjorde 63,5 prosent av byttene og fugler 19,4 prosent16. Regnet i biomasse var fugler klart viktigst, og markmus var det mest tallrike byttet, etterfulgt av lirype, gråmåke og krikkand. I fjellskog ser smågnagere som markmus, lemen og klatremus ut til å ha vært de mest tallrike byttedyrene. På øyer langs kysten utgjorde markmus og vånd, sjøfugl og flere vadearter mye av dietten2.

Hubroen jakter mest fra en opphøyd post. Vanligvis bytter den post hvert femte minutt, til en ny 50⁠–⁠100 meter unna. Den jakter også i helt mørke, og de asymmetriske øreåpningene hjelper den å lokalisere byttet2. Mat påvirker hekkingen. På to øyer i Midt-Norge ble 27 territorier undersøkt i 1999⁠–⁠2019, og tre av dem fikk tilleggsfôr i to til sju år. Fuglene som fikk mat, la egg tidligere og fikk oftere unger, men sjansen for unger falt jo flere folk som gikk forbi. Forfatterne anbefaler ikke tilleggsfôring som generelt tiltak17.

Kan hubroen ta katt?

Fuglevennen i BirdLife Norge svarte i 2006 at hubro er påvist å ha tatt katt, men at det trolig er ganske tilfeldig, siden andre byttedyr er en langt viktigere del av menyen18.

Hubroen kan drepe og spise rovfugler, andre ugler og rovpattedyr. Med henvisning til Lourenço og Rabaça (2006) skriver NOF-rapporten at kattugle, tårnfalk, hornugle, jordugle og musvåk er vanlige innslag i dietten1.

Fra alminnelig til sterkt truet

Hubroen ble lenge jaktet og fanget, også for skuddpremie, og bestanden gikk kraftig ned fram mot totalfredningen i 19712,15. Etter fredningen pekte Willgohs i 1977 på at hubroen syntes å ha blitt alvorlig truet i en del av Sør-Norge, og Østlandet ble nevnt spesielt2.

Rødlista 2021 anslår at bestanden trolig gikk ned med 55 prosent (spenn 30⁠–⁠85 prosent) fra 1970⁠–⁠1990 til 2005⁠–⁠2014. Samme vurdering regner det som nesten sikkert at anslagene fra 1980- og 1990-tallet lå for høyt, men som sikkert at bestanden gikk betydelig tilbake i mange områder3. BirdLife Norge skrev i 2014 at forfatterne av NOF-rapporten ikke så grunnlag for å anta en nedgang på over 20 prosent de siste 20 årene, men at rapporten likevel konkluderer med en sannsynlig svak, pågående nedgang4.

Landsanslagene er ikke en sammenhengende serie, for de gjelder ulike år og kommer fra ulike kilder2,4:

• 1963: 500⁠–⁠600 par, anslått av Hagen i 19642
• 1994: 1 000⁠–⁠3 000 par i Norsk fugleatlas, vurdert som stabil2
• 2008: 408⁠–⁠658 par2
• 2008⁠–⁠2012, publisert 2014: 451⁠–⁠681 par i NOFs landsdekkende kartlegging2,4

Handlingsplanen fra 2022 ser ingen tegn til at noen bestand øker. Ifølge planen viser nasjonal overvåking og annen kartlegging tilsynelatende en relativt stabil bestand siden 2012, men med tegn til nedgang i enkelte områder der parene bor langt fra hverandre2.

Et anslag fra 2019 gir 20 130⁠–⁠28 952 par i Europa, Tyrkia og europeisk Russland medregnet. Ifølge planen er omtrent 30 prosent av den europeiske bestanden i nedgang, mest i nord, og nedgangen er påvist størst i Norge og Finland, mens bestanden vokser i blant annet Danmark, Nederland, Tyskland og Polen. I Sverige ga et utsettingsprosjekt fra 1969 økning fram mot årtusenskiftet, men nyere tellinger tyder på tilbakegang, og planen anslår bestanden til 200⁠–⁠300 par i 2022. I Norge ble 27 oppdrettede unger sluppet i Østfold i 1986⁠–⁠1987, og minst 12 av de 22 radiomerkede fuglene som senere ble funnet døde, var drept av strøm2.

Overvåkingen: unger i 12 av 75 territorier i 2024

I 2024 ble det påvist vellykket hekking i 12 av 75 overvåkede territorier i Sør-Norge (16 prosent). De ga 15 unger som var minst 60 dager gamle, og fra den alderen regner overvåkingen ungene som flygedyktige. Overvåkingen er et utvalg: 15 nåværende eller tidligere territorier i hvert av fem områder. I flere av områdene finnes det hubroterritorier som ikke er med. Metoden ble revidert før feltsesongen 2020, så resultater fra 2020 og senere er ikke nødvendigvis sammenlignbare med årene før. I et overvåkingsområde i Nordland ble det i 2024 påvist vellykket hekking i 12 av 51 territorier og minst 23 flygedyktige unger. For 2023 oppgir rapporten 42 unger i sammendraget og 43 i drøftingen. I overvåkingsområdet i Telemark kom det ingen flygedyktige unger i de 15 territoriene, verken i 2023 eller 202411.

Hva truer hubroen?

Hubroen trues av redusert byttedyrtilgang, arealinngrep, elektrokusjon, kollisjoner, gjengroing, forstyrrelser i hekketiden og miljøgifter, og ofte virker flere faktorer samtidig. Det er likevel usikkert hvor alvorlig hver av dem er2.

Kraftledninger. Hubroen bruker stolper og traverser som jaktposter, og kan komme borti to strømførende ledninger, eller en ledning og en jordet del, samtidig. Elektrokusjon er sannsynligvis en av de viktigste dødsårsakene. Særlig farlige er stolpemonterte transformatorer og forgreiningsmaster2. Av 100 hubroer som ble funnet døde eller skadet i 1994⁠–⁠2014, var 61 drept av høyspent, men Veterinærinstituttet skriver at fuglene trolig ikke er helt representative for bestanden15. En eldre undersøkelse av 58 døde hubroer fra 1987⁠–⁠1994 fant at 25 av de 38 med kjent dødsårsak var drept av kraftledninger. Siden 2010 er farlige stolper kartlagt i kjente hubroterritorier i flere fylker, og i 2012⁠–⁠2019 fikk 27 nettselskaper til sammen 33 millioner kroner i tilskudd til tiltak2. En studie av to bestander i de italienske Alpene og Apenninene fant at i den med høyest elektrokusjonsrisiko ble territorier nær ledninger gradvis forlatt over ti år19.

Vindkraft og oppdrett. I en undersøkelse av 48 hubroterritorier, før og etter bygging av en vindpark og en kraftledning, sank antallet territorier med hubro 41 prosent innenfor 4⁠–⁠5 kilometer fra anlegget, mot 23 prosent lenger unna. Forskerne kunne ikke skille virkningen av byggingen fra virkningen av turbinene og ledningene, fordi undersøkelsene bare var mulige i hekketiden20. I to tilfeller er døde hubroer funnet fast i nett over aktive fiskemerder i et undersøkelsesområde i Trøndelag2.

Miljøgifter. I leveren til 100 norske hubroer samlet inn 1994⁠–⁠2014 lå PCB-summen over terskelen for moderat til alvorlig helserisiko hos 90 prosent. Forfatterne mener giftbelastningen kan gi dårligere helse og overlevelse og slik bidra til nedgangen21. Rottegift ble påvist hos 72 prosent, og hos 18 prosent over et nivå som antas å skade rovfugler og ugler15. I Veterinærinstituttets materiale steg både andelen med rottegift og nivåene fra 1994⁠–⁠2000 til 2001⁠–⁠2007, men endret seg ikke signifikant fram til 2008⁠–⁠20142,15. I fjær fra 72 hubroer samlet 2013⁠–⁠2016 var PFAS-nivåene høyere i sør enn i nord og midt22.

Mat, mink og gjengroing. Flere byttedyr går tilbake: hare er nær truet, og fugler i kulturlandskapet har gått ned med 40 prosent siden 2000, ifølge planen2. Store norske leksikon skriver at vånd, som mange steder langs kysten var det viktigste byttet, nesten forsvant da minken økte i antall6. Handlingsplanen kaller gjengroing av åpne områder et økende problem. I et overvåkingsområde i Hordaland er det for lite beiting eller brenning i omtrent 70 prosent av områdene2.

Vern, rødliste og handlingsplan

Etter viltressursloven § 10, i kraft 1. juli 2026, er jakt og fangst tillatt dersom det er åpnet for det i eller i medhold av lov23. Hubroen har vært totalfredet siden 19712. Naturmangfoldloven § 15 krever at unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir unngås, og at unødig jaging unngås24.

Rødlista 2021 setter hubroen i kategorien sterkt truet (EN), på grunn av nedgang i bestanden og en liten bestand i fortsatt nedgang (kriteriene A2(a) og C1). Med en generasjonstid på 11 år vurderes nedgangen over 33 år3.

Hubroen fikk sin første handlingsplan i 2009, og dagens plan gjelder 2022⁠–⁠2026. Statsforvalteren i Nordland gjennomfører den, med faglig ansvar hos Miljødirektoratet. Planens første mål er å stanse nedgangen, så hubroen kan få en lavere rødlistekategori: sårbar (VU) i stedet for sterkt truet (EN). Kjente hekkeområder ligger i 4 nasjonalparker, 10 landskapsvernområder og 18 naturreservater. Ifølge planen er det ingen ferdselsbegrensninger for hubro i hekketiden, og i de store verneområdene kan det være mer forstyrrelse enn utenfor. Planen mener at forvaltningen har dårlige verktøy mot forstyrrelser fra reiselivet, fordi lovhjemmelen er svak2.

Etter Miljødirektoratets retningslinjer M-606 vises hubroens hekkelokaliteter bare grovt for allmennheten, i ruter på 16 × 16 kilometer25.

Hubro og mennesker: sårbar under hekking

Hubroen er sårbar for menneskelig aktivitet nær reiret, særlig tidlig i hekkesesongen, når fuglene etablerer seg, ruger og har små unger2. Forstyrrelser kan få hunnen til å forlate egg og små unger14. Den mest sårbare perioden varer fra 1. februar til 31. august1,2.

Angrep. NRK skrev i 2021 at en ringmerker ofte blir angrepet av hubro når han kommer nær reiret, og han sa selv: «Av og til er det så blodet renner»26.

Utbygging og friluftsliv kan også fortrenge hubroen. Planen anbefaler at nye hytter, turløyper, aktivitetsparker, fotoskjul og klatreruter ligger minst én kilometer fra kjente eller sannsynlige reir, men avstanden kan i noen tilfeller være mindre. Ifølge planen ble klatring i 2012⁠–⁠2019 påvist som problem på minst fem reirplasser, fordelt på tre overvåkingsområder i Sør-Norge, og flere reirområder er forlatt etter forstyrrelser fra fotografer og fuglekikkere. Løse hunder kan i enkelte områder forstyrre, særlig der reiret ligger åpent og lett å nå2.