Havert

Kjennetegn: hestehode og lang snute

Hodet er langt og hestelignende3. Hannen har oksenakke, hunnen kortere snute og en slankere nakke. Ifølge Store norske leksikon (SNL) er hannene gjerne mørke med lysere flekker, mens hunnene er noe lysere med mørke flekker. Ryggen er mørkere enn buken, hos hanner som hunner. Grunnfargen varierer fra lys grå til mørk, og enkelte dyr er brunlige eller sølvaktige. Yngre dyr kan være helt svarte, mens andre er lysegrå med mørkere flekker. Nyfødte unger har lang, hvit fosterpels. Arten kalles også gråsel2.

Havert, steinkobbe eller ringsel?

Steinkobben er den andre fastboende kystselen i Norge, og den mest tallrike1,2,7. Hodet gir den enkleste forskjellen: steinkobbens hode likner en katts, mens haverten har lang snute. Steinkobben er mindre: 140⁠–⁠155 centimeter og 67⁠–⁠105 kilo, ifølge SNL, mot opptil 1,9 meter for en haverthunn3,8. Ungene skiller seg også. Steinkobbeungene kommer til verden rundt midten av juni og har røytet fosterpelsen allerede ved fødselen7. Havertungene fødes om høsten i hvit pels2,3.

Ringselen er en mindre sel. Voksne dyr måler 1,1⁠–⁠1,6 meter og veier 50⁠–⁠100 kilo eller mer, ifølge Norsk Polarinstitutt9. På den grå ryggen har den et mønster av lyse ringer med mørkere flekker innenfor. Ringselen yngler, skifter pels og hviler på isen, og bare unntaksvis går den opp på land10.

Spor og kjennetegn

Hvor stor er en havert?

Svaret kommer an på hva du måler, og hvilken kilde du leser. Hannene kan nå 2,3 meters lengde og mer enn 300 kilo, mens hunnene er klart mindre, med høyst 1,9 meter og 190 kilo. Begge deler er øvre grenser, ikke gjennomsnitt3. Nyfødte unger veier 13⁠–⁠16 kilo og er 40⁠–⁠50 kilo når de avvennes, ifølge SNL2.

Hvor i Norge finnes haverten?

I Europa finnes haverten fra Biscaya til kysten av Kola. I Norge holder den til på ytre holmer og skjær, men tettheten varierer3. Rogaland har en liten koloni, mens bestanden er tettest fra Trøndelag til Finnmark2. Rødlistas ekspertkomité nevner ynglekolonien utenfor Jæren (Kjørholmane naturreservat) og flere kolonier lenger nord4.

Intervjuer med fiskere, fyrvoktere og selfangere tydet i 1960-årene på at ingen unger ble født sør for Stad, og senere tellinger har ifølge NAMMCO vist at utbredelsen har økt12. Ungetellingene langs hele kysten i 2001⁠–⁠2003 viste at om lag halvparten av ungene ble født i Nordland13. Forvaltningen deler kysten i tre områder: Lista–Stad i sør, Stad–Lofoten i midten og Vesterålen–Varanger i nord. Ifølge HI viser DNA-analyser tydelig genetisk forskjell mellom de tre områdene, og haverten i Troms er muligens en egen bestand3. For hele utbredelsesområdet støtter en genomstudie fra 2025 tre hovedbestander (Nordvest-Atlanteren, Nordøst-Atlanteren og Østersjøen) og fant tegn til tidligere ukjent undergruppering i Nordøst-Atlanteren14.

Funn med åpen lisens i GBIF forteller hvor og når folk har sett haverten og lagt inn en registrering, men ikke hvor mange dyr det er. For 2000⁠–⁠2025 ligger Rogaland øverst med 567 funn (22,9 prosent av alle analyserte funn), foran Finnmark med 487 og Trøndelag med 48215. Nordland, der om lag halvparten av ungene ble født da HI telte i 2001⁠–⁠2003, har 229 funn (9,2 prosent)13,15. I hvert av årene 2002⁠–⁠2007 kom det under 10 funn, og i hvert av årene 2020⁠–⁠2025 over 200. Tallene sier derfor noe om hvor mye som registreres, ikke om antall dyr15.

Havertens år: kasting, parring og hårfelling

Kasting. Haverten får ungene om høsten, men tidspunktet skifter langs kysten. Forvaltningsplanen fra 2010 la kastingen fra Sør-Trøndelag til Lofoten fra midten av september til slutten av oktober, mens HI i 2024 skrev slutten av september og oktober for Trøndelag og Nordland. I Rogaland, Troms og Finnmark ligger kastingen i november og desember (ifølge planen fra midten av november til midten av desember)11,16.

Ungene ligger på land de første ukene. Ifølge HI forlater mora dem etter omtrent tre uker, når de er feite nok til å klare seg på havet1. SNL regner dieperioden til rundt 18 dager. Fosterpelsen begynner å løsne to uker etter fødselen, og ungene er ferdig røytet etter 20⁠–⁠25 dager2.

Parring. SNL beskriver parringen slik: Hunnen parrer seg like etter at hun har forlatt ungen for godt, på land eller i sjøen. Drektigheten regnes til nesten ett år fra parringen, men fosteret begynner først å utvikle seg omtrent tre måneder etter (forsinket implantasjon). I store kolonier, som i Skottland, samler hannene 2⁠–⁠10 hunner, men SNL skriver at det er uvisst om det skjer i de mindre koloniene her. Kjønnsmodne hunner får vanligvis én unge i året2.

Hårfelling. Haverten skifter pels en gang i året, i februar–april ifølge HI og i februar–mars ifølge SNL og forvaltningsplanen2,3,11.

Kolonier, dykk og lange turer

Haverten kan gå på lange matvandringer og bruker hele kontinentalsokkelen utenfor liggeplassene sine2. Merkeforsøk viser hvor langt unge dyr kan spre seg: av 3 571 havertunger som ble merket langs kysten i 1975⁠–⁠1998, kom 259 merker tilbake. Gjenfunnene lå i snitt 120 kilometer fra merkestedet, og lengst 739 kilometer unna17. Ifølge SNL trives haverten best der bunnen ligger på 60⁠–⁠100 meters dyp, men den kan også dykke ned til 200 meter. Et dykk varer som regel 4⁠–⁠10 minutter, men kan strekke seg til 30 minutter2.

Hos voksne havert går yngleplassen ofte igjen fra år til år, skriver SNL, og en studie av merkede voksne dyr fant sterk tilknytning til eget fødested i yngletiden2,17. Utenom kasting og hårfelling er havertene alene eller sammen med et fåtall, og de danner kolonier på faste steder når ungene skal fødes og pelsen skiftes2.

Hva spiser haverten?

Haverten lever først og fremst av fisk, særlig torsk, sei, hyse og steinbit3. I en studie av 182 mage- og tarmkanaler og 199 avføringsprøver fra Finnmark, Nordland og Rogaland (samlet 1999⁠–⁠2010) var sei, torsk og steinbit viktigst. Steinbit ble hovedsakelig spist av dyr på fem år eller mer. Forfatterne fant lite variasjon i hovedbyttet mellom tid og sted, men lodde ble spist om våren i Finnmark18. HI-artikkelen fra 2019 legger til at haverten i Finnmark spiste bare lodde i 2009, og at den i Rogaland spiser lite steinbit19.

Forutsatt at dietten i prøveområdene gjelder for hele kysten, anslår forskerne at havert spiser 8 084 tonn fisk i året ut fra en bestand på 3 850 dyr: 3 059 tonn sei, 2 598 tonn torsk og 1 364 tonn steinbit18,19. HI-forsker Kjell Tormod Nilssen mener at lite tyder på at havertens inntak påvirker kysttorskbestanden særlig, og viser til at det kommersielle fisket på kysttorsk var 35 000⁠–⁠39 000 tonn i året i 2003⁠–⁠201519.

Haverten er hovedvert for torskekveis, en rundorm som gjør at fisk med mye av den ikke kan selges2. HI beskriver begge sider: haverten kan lære seg å ta fisk fra redskap og merder og dermed skape problemer for fiskere og oppdrettere, men det mangler dokumenterte fiskerikonflikter forårsaket av kystsel langs norskekysten3.

Hvor mange havert finnes det?

HIs anslag for 2017 er 3 850 dyr, unger medregnet (konfidensintervall 3 504⁠–⁠4 196)16. I januar 2026 anslo HI-forsker John-André Henden at det er «rundt 4000» havert i Norge1.

Grunnlaget er ungetellinger i kastekoloniene om høsten. Kysten dekkes etappevis hvert år, og et nytt estimat for hele kysten kommer omtrent hvert femte år, ifølge SNL. HI skrev i 2022 at det tar tre til fem år å dekke kysten fra Stad til Finnmark, pluss en liten koloni i Rogaland2,3,20. Det politiske målet er omtrent 1 200 unger i året3.

HIs ungetellinger gir et mer håndfast bilde, per forvaltningsområde og telleperiode2,3,20:

• Lista–Stad. 35 unger i 2001⁠–⁠2003, 43 i 2006⁠–⁠2008, 34 i 2014⁠–⁠2018 og 36 i 2020⁠–⁠2023, mot et målnivå på 4016.
• Stad–Lofoten. 940 unger i 2001⁠–⁠2003, 943 i 2006⁠–⁠2008, 453 i 2014⁠–⁠2018 og 324 i 2020⁠–⁠2023, mot et målnivå på 970. Tallet for 2020⁠–⁠2023 er satt sammen: Lofoten ble talt i 2020 og kysten fra Meløy til Trøndelag i 2023, så det dekker ikke hele området i ett år16.
• Troms og Finnmark. 184 unger i 2001⁠–⁠2003, 283 i 2006⁠–⁠2008, 275 i 2014⁠–⁠2018 og 275 i 2020⁠–⁠2023, mot et målnivå på 19016.

I Troms og Finnmark brukte forskerne i 2021 både droner med infrarødt kamera og tellinger til fots3. HI anslo 275 unger, 49 i Troms og 226 i Finnmark. I oktober 2023 talte HI 119 unger på kysten av Nordland, fra Meløy til fylkesgrensen mot Trøndelag, og 83 i Trøndelag. Lofoten ble ikke talt det året16. Ifølge HIs orientering til utvalget i 2025 økte ungetallet i Lofoten i 2020 og sank igjen i 2024, og tellinger i oktober både 2023 og 2024 peker mot at ungetallet i Trøndelag og Nordland fortsatt ligger under nivået i 2014⁠–⁠20185.

Rødlista regner med en nedgang i ungeproduksjonen på 44,6 prosent, fra 1 269 unger i 2006⁠–⁠2008 til 703 i 2014⁠–⁠20174. For området Sør-Trøndelag til Lofoten oppgir HIs artsside (oppdatert 9. april 2026) at ungetallet i 2014⁠–⁠2015 var bare omtrent 40 prosent av nivået i 2007⁠–⁠20083. HI-rapporten fra 2021 har 44,7 prosent av nivået i 2007 for ett delområde og 47,5 prosent av nivået i 2008 for Lofoten, og rapporten fra november 2024 skriver at ungetallet var «mindre enn 50 prosent» av tellingene i 2007⁠–⁠2008 for hele området16,23. Sjøpattedyrutvalget skrev i 2025 at ungeproduksjonen nasjonalt er nede på nesten 50 prosent av målnivået, og langt lavere i Stad–Lofoten. Ett av de tidligere store kasteområdene i Midt-Norge hadde ifølge utvalget omtrent 20 unger ved siste telling, mot over 300 før. I Rogaland ligger ungetallet vanligvis på 30⁠–⁠40, noe som ifølge utvalget tyder på en stabil bestand5.

Jakt og kvoter: fra 1 216 i 2005 til 60 i 2026

Reguleringen kom i flere trinn. I 1973 ble kystsel totalfredet mellom svenskegrensen og Sogn og Fjordane, fylket inkludert. Videre nordover, fra Møre og Romsdal til Finnmark, gjaldt fredning 1. mai–30. november. Forskrift om forvaltning av sel kom i 1996, og kvoter ble innført i 19973.

Rødlistas ekspertkomité oppgir en anbefalt kvote på 400 dyr i året og en politisk fastsatt kvote på 1 216 for 2005. Ifølge komiteen lå kvotene i 2003⁠–⁠2010 mye høyere enn HI anbefalte, og de offisielle fangsttallene lå innenfor anbefalt kvote4. NAMMCOs fangsttabell har 456 felte havert i 2007, 458 i 2008 og 516 i 2009, altså over 400. I 2024 var kvoten 200 og fangsten 81, og 63 av dyrene ble felt i Lista–Stad, der kvoten var 60. I 2025 var kvoten 60 og fangsten 2512. SNL forklarer at kvotene ikke blir tatt fullt ut fordi havertjakt er sportsjakt, og interessen blant jegerne skifter fra år til år2.

For 2026 er det ingen kvote i Lista–Stad eller Stad–Lofoten, på grunn av lav ungeproduksjon. Etter forvaltningsplanen skal fangsten stoppes når ungeproduksjonen er under 50 prosent av målnivået2. I 2024 sluttet Sjøpattedyrutvalget seg til HIs råd om å heve grensen for nullkvote fra 0,5 til 0,7 av målnivået22. Modellen fra 2012 antok at 80 prosent av dyrene som ble felt i Rogaland kom fra Storbritannia, men ifølge HI var dette en antakelse og ikke bygd på data. I Rogaland har det vært gitt kvoter på opptil 60 dyr, og den lokale kolonien har 35⁠–⁠43 unger i året (2001⁠–⁠2022). For Troms og Finnmark antok modellen at 55 prosent av fangsten var russiske dyr. Det foreligger lite informasjon om bestanden i Russland, og HI foreslo derfor lavere kvote for 202516.

Slik er reglene i 2026. Fiskeridirektoratet kan sette kvote hvert år, og fylkeskommunen stopper jakten når kvoten i fylket er beregnet felt. Jegerne må melde felling og levere rapport, også om de ikke har skutt noe. Fylkeskommunen kan gi tillatelse til en bestemt person og et bestemt område, men ikke i kaste- og dieperioder. Søkeren må ha skytterprøve for storviltjegere. For havert åpner forskriften for jakttillatelse fra 1. februar til 30. september sør for Stad. Nord for Stad er perioden 2. januar til 15. september. Det er bare tillatt å bruke riflet skytevåpen med ekspanderende kule, og felle, garn og line er forbudt24.

Havert i garn: bifangst og sviktende ungekull

HI skriver at analyser tyder på at 400 havert og vel 500 steinkobber drukner i garn langs kysten hvert år. At det drukner færre havert, skyldes ifølge HI delvis at arten er stor og robust og oftere kommer seg løs. Et annet avsnitt på HIs artsside (oppdatert 9. april 2026) nevner foreløpige analyser som tyder på 100⁠–⁠200 havert i året. Instituttet har siden 2006 registrert havert som drukner i bunngarn etter torskefisk og breiflabb3. NAMMCO viser til en beregning av samlet bifangst på 363 havert over de 15 årene 2006⁠–⁠2020 (konfidensintervall 298⁠–⁠474) og mener bifangsten ser ut til å være på høyde med den årlige jakten. Nord for 62°N har bifangsten trolig økt de siste årene, fordi det fiskes mer med stormaskede garn, særlig etter breiflabb, skriver NAMMCO12.

I merkeforsøk i 1975⁠–⁠1998 sto bifangst, mest i bunngarn, for 79 prosent av dødsfallene blant gjenfunnede unger. Ungene var mest utsatt de tre første månedene etter fødselen17. I referatet fra Sjøpattedyrutvalget i 2025 ble det vist til at alle fem havertungene som fikk sendere i Nordland i oktober 2012, ble fanget i breiflabb- eller torskegarn i løpet av to måneder5.

Sjøpattedyrutvalget har gjentatt sin anbefaling om å undersøke årsaken til det sviktende ungekullet, og støtter et uavhengig prosjekt med egen finansiering5. SNL peker på bifangst av ung havert som den mest sannsynlige årsaken til at ungetallet fra Trøndelag til Lofoten falt mellom tellingene i 2007⁠–⁠2008 og 2023⁠–⁠20242. Utvalget var i 2025 bredt enig om at bifangst i garn kan være en av årsakene, men pekte også på økt predasjon fra spekkhogger og havørn og høye nivåer av PFAS hos nyfødte unger som mulige årsaker. Utvalget la til at havertene i Midt-Norge ser ut til å skille seg genetisk fra haverten både nord og sør for dem, og at det gjør situasjonen ekstra alvorlig5. En studie bygd på 29 år med bilder og observasjoner fant fire grupper av spekkhoggere i norske kystfarvann som over flere år er sett jakte på både steinkobbe og havert25. Isotopanalyser plasserte ti av 38 prøvetatte spekkhoggere i Nord-Norge blant selspiserne26.

Status og forvaltning

Havert er sårbar (VU) i Norsk rødliste for arter 2021, på kriteriene A4(a,b) og C1. Rødlista skriver at et ukjent antall havert dør i fiskeredskap, ved siden av den lovlige jakten, og sannsynligvis også i uregulert jakt4. NAMMCOs artsside (oppdatert juli 2023) viser fortsatt til Least Concern, fra en norsk vurdering den daterer til 201612.

Forvaltningen hviler på forvaltningsplanen som Fiskeri- og kystdepartementet fastsatte 5. november 201011. Forskriften om regulering av sel på norskekysten gjelder alle selarter og forbyr å fange, jage, drepe eller skade sel, men fylkeskommunen kan gi tillatelse til seljakt innenfor en totalkvote. Forskriften er sist endret 28. november 201924. Norske myndigheter setter kvotene etter råd fra HI, og forvaltningen er forankret i råd fra NAMMCO, skriver SNL2.

Møte med havert på land

I kastetiden om høsten samles havertene i kolonier, og ungene blir liggende på land1,3. På land er selene ganske sky og nervøse, sier HI-forsker John-André Henden1. Sjøpattedyrutvalget anbefalte i 2024 begrensninger på ferdsel og forstyrrelser på kasteplassene for havert og steinkobbe når bestanden er under halvparten av målnivået22. En oversikt fra 2025 beskriver selfinger som en sjelden bakterieinfeksjon som smitter fra sel til mennesker, først og fremst hos folk med tett kontakt med sjøpattedyr27.

Mattilsynets generelle råd om ville dyr er at dyreunger som ser forlatt ut, ofte ikke er det28.