Granmeis

Kjennetegn: mattsvart hette og lys stripe på vingen

Granmeisa har svart hette, svart strupeflekk, lyse kinn, grå rygg og lysegrå underside7. Det viktigste kjennetegnet er en lys stripe langs vingen. Ungfuglene ligner de voksne2. Hos meisene kan fjærdrakten gjøre det vanskelig å skille kjønnene, men hannene er vanligvis litt større8.

Fargene varierer med landsdelen. Granmeiser på Vestlandet har ikke så hvite kinn som fuglene i innlandet2. En studie av 86 museumseksemplarer fra Norge sør for 64° N fant det samme mønsteret: fuglene langs kysten var mørkere og hadde mindre hvitt på kinnene, og fuglene ble blekere mot nord og øst. Årlig nedbør hang sammen med en betydelig del av fargevariasjonen, og det samsvarer med Glogers regel: fjærdrakten har en tendens til å være mørkere der luftfuktigheten er høy9.

Hvor stor er en granmeis?

Granmeisa er cirka 12 centimeter lang og veier 11⁠–⁠14 gram2. Løvmeisa er omtrent like stor, med tolv centimeter og rundt tolv gram10.

Granmeis eller løvmeis? Slik skiller du dem

Tenk på stedet først. Granmeisa finnes i det meste av skogen, men trives særlig i bjørkeskog11. Løvmeisa er mer kresen: den holder seg stort sett til lavlandet og løvskog, mangler i bjørkebeltet og er sjelden i skog med mye bartrær10,11. SNL setter nordgrensen ved Trøndelag og Helgelandskysten, Fuglevennen ved Nord-Trøndelag10,12. Som tommelfingerregel hører løvmeisa til i byer og tettsteder, granmeisa i barskog og fjellbjørkeskog10. På fôringsplassene er granmeisa mye vanligere: i Hagefugltellingen 2026 ble den meldt fra 27,1 prosent av plassene, løvmeisa fra 4,6 prosent. I 2008 var andelene 33,7 og 13,5 prosent13.

Lyden er ofte den beste veien til riktig art, men om vinteren ligner mange av lydene svært på hverandre10,11. Da tyder en eksplosiv «pi-tjæ» på løvmeis, mens «ti-ti-tæ-tæ-tæ», gjerne med noen triller, tyder på granmeis11.

På utseendet krever det erfaring eller gode observasjonsforhold å se forskjellen. Granmeisa har et tydeligere lyst vingepanel, en grålig rygg (løvmeisas er brunlig) og ensartet lyse kinn, mens løvmeisa har et brunt anstrøk bak på kinnet. Hetten er matt svart hos granmeis og glinsende svart hos løvmeis, og strupeflekken er relativt stor hos granmeis og relativt liten hos løvmeis. På flankene har granmeisa bare et svakt gråbrunt anstrøk, mens løvmeisa har en tydelig brunlig tone11.

Artene kan også krysse seg. En studie fra Sør-Norge bekreftet med foto, lydopptak og genetiske analyser en hybrid mellom løvmeis og granmeis. Ifølge forfatterne er det første gang en slik hybrid er bekreftet genetisk i en frittlevende bestand, og lite iøynefallende hybrider er ofte vanskelige å kjenne igjen i felt14.

Lappmeis. Lappmeisa er varmere i tonen enn granmeisa, og den har lengre stjert15.

Svartmeis. Svartmeisa ligner både granmeis og løvmeis, men er minst av meisene. Et kjennetegn er nakken: en hvit flekk i midten, et svart felt på hver side og hvite kinn utenfor16.

Sang og lokkelyder

SNL beskriver sangen som klagende, «tiuuu tiuuu tiuuu», og sjeldnere som surrende, «zi-zi-zerrrl». Lokkelyden er «titi-tæææ-tæææ», og varselet er «spitt spitt» eller et raskt «sisisi»2. Fuglevennen beskriver en nasal, grov «tææh tææh» og tynne lyder som «ti-ti» og «siu-siu-siu-siu»7. Du hører sangen mest i hekketida, men den kan også komme på sensommeren og noen ganger om vinteren2.

Lokkelydene har også en sosial funksjon. I en studie av 44 granmeiser i 11 flokker hadde lokkelydene ved nærming til fôrbrettet trekk til felles med mobbingkall mot rovdyr, og de var knyttet til at flere i flokken kom til, særlig i tett skog. Tilstedeværelse av rovdyr ble ikke målt direkte i studien17.

Hvor i Norge finnes granmeisa?

Granmeisa lever i bar- og blandingsskog i hele landet, også i fjellbjørkeskogen2,7. Rødlistevurderingen skriver at den trives i blandingsskog nær fuktige områder3. Den finnes i alle fylker3,4. Ifølge SNLs oversikt over meisene finnes granmeis og kjøttmeis over hele landet, mens løvmeis og toppmeis går nord til Nordland8.

I 2000⁠–⁠2025 kom flest funn med åpen lisens i GBIF fra Trøndelag (39 518), Innlandet (20 248) og Vestland (18 620). Færrest kom fra Vestfold (3 819), Oslo (4 090) og Møre og Romsdal (5 117), og alle 15 fylker har funn. Antallet registreringer har økt kraftig over perioden, så funnene viser hvor arten er sett, ikke hvor mange granmeiser det finnes18.

I Norsk hekkefuglovervåking, som teller fugler på faste ruter, ble granmeis registrert på 130 av 421 telleruter i 2021 (30,9 prosent), ifølge NINA Rapport 211719,20. NINAs åpne data i GBIF, som tabellen på siden bygger på, viser 126 av 420 ruter (30,0 prosent) for samme år21. Rutene er et utvalg, så andelen sier ikke hvor utbredt arten er19,20.

Trekker granmeisa? Stedbundet, men noen år vandrer mange

Granmeisa er en utpreget standfugl. Det voksne paret blir i territoriet hele året, mens ungfuglene streifer mer3. I enkelte år vandrer likevel flere over lengre avstander, og ifølge SNL er det særlig årets ungfugler som da trekker mot sørvest om høsten2. Fuglevennen skriver at det noen år kan være store mengder granmeis på vandring, og at det da er fugler fra andre deler av Fennoskandia7. Ifølge BirdLife Norge flytter en etablert granmeis sjelden langt uten matmangel, og i år med dårlig næringstilgang kan arten opptre invasjonsartet4. I Ringmerkingssentralens oversikt er den lengste avstanden mellom merking og gjenfunn for en norskmerket granmeis 266 kilometer. Det er en rekord, ikke en typisk avstand22.

Granmeisåret: reirhull, egg og unger

Reirhull. Paret holder på revir hele året, og i mars–april går letingen etter reirplass i gang2. Granmeisa og toppmeisa er de eneste meisene som graver ut reirhullet selv, oftest i en morken stubbe8. Begge i paret hakker, og av og til tar de i bruk gamle hull etter dvergspett. Når hullet er ferdig, bygger hunnen reiret alene. Hullet er vanligvis 10⁠–⁠20 centimeter dypt. Skåla består mest av einerbast, med noe hår og fjær og noen ganger spindelvev2.

Egg og unger. SNL oppgir 7⁠–⁠9 egg, mens Fuglevennen oppgir 7⁠–⁠8 egg i mai2,7. Hunnen ruger alene i 14⁠–⁠15 døgn, og hannen mater henne under rugingen. Begge foreldrene mater ungene, mest med insektlarver og edderkopper. De forlater reiret når de er knapt tre uker gamle, men trenger foreldrene et par uker til2.

Alder. I Budal i Trøndelag ble den eldste ringmerkede fuglen i en fjellskog 9 ½ år gammel, mens mange forsvant etter 3⁠–⁠5 år, skriver SNL2. Olav Hogstad og Tore Slagsvold fulgte fugler i subalpin skog i Norge og fant ei hunn som ble seks år og to hanner som var minst ni år da de sist ble sett23.

Funn gjennom året. Summert over 2000⁠–⁠2025 er det flest funn med åpen lisens i GBIF i uke 40 (5 139) og uke 41 (5 043), rundt begynnelsen av oktober, og færrest i uke 26 (1 656). Kurven viser når granmeisa blir sett og meldt, ikke hvor mange fugler det er18.

Vinterflokken: høy rang henger sammen med overlevelse

Få nordlige spurvefugler forsvarer et territorium hele året, og granmeisa er en av dem2. Om vinteren deler det hekkende paret området med to til fire ubeslektede førsteårsfugler, så flokken teller fire–seks fugler. Vinterterritoriene er store, ofte rundt 25 hektar, som også var gjennomsnittet i bestanden Hogstad undersøkte2,24. De gode områdene er tatt, så mange ungfugler står uten eget territorium og må prøve å slippe inn i vinterflokken hos et hekkende par2.

Innenfor flokken er det en fast rangorden, og høyt rangerte fugler har større sjanse til å komme seg gjennom vinteren. Den gamle hannen er alfafugl og står over alle de andre. Hunnen hans rangerer under unghannene, men maken beskytter henne, så i praksis står hun nesten like høyt som ham. De unge hannene kommer deretter, og nederst står de unge hunnene. Hos hannene sier den svarte hakeflekken noe om status: jo større og tydeligere, desto høyere rang2.

Hogstad og Slagsvold fulgte fargeringede ungfugler i subalpin skog i Norge fra ringmerking om høsten til de forsvant. Vinterflokkene besto normalt av det dominerende voksne paret og to unge par, ett høyt og ett lavt rangert. Ingen av de lavt rangerte fuglene overlevde første vinter. Av 71 høyt rangerte ungpar overlevde halvparten den første vinteren, omtrent en firedel to vintre, 8,5 prosent tre vintre og 5,6 prosent fire vintre. Den viktigste faktoren knyttet til overlevelse var tidlig etablering i flokken, som ga høy rang, mens kroppsstørrelsen så ut til å spille liten rolle23.

Mange ungfugler blir ikke fast flokkmedlem, fordi leveområdet er mettet av dominerende territorieeiere og flokkstørrelsen er begrenset. Noen streifer gjennom, andre blir løsfugler (på engelsk floaters) som bytter mellom flokker eller farer alene omkring. Hogstad fargeringet 51 løsfugler, 450 gjennomtrekkere og 114 fugler som ble i flokkene. Løsfuglene var sosialt dominert av flokkmedlemmene og hadde dårligere ernæringstilstand24.

I blandede meiseflokker som leter etter mat, følger granmeisene med om vinteren, men bare så lenge flokken holder seg i deres eget territorium2.

Hva spiser granmeisa? Insekter om sommeren, gjemt mat om vinteren

Om sommeren spiser granmeisa for det meste insekter og edderkopper, og i vinterhalvåret kommer frø til2. Bær står også på menyen, og granmeisa leter både i trær av alle slag og ofte nede på bakken2,7.

Hamstringen er det mest særegne. SNL (2026) og BirdLife Norge (2025) oppgir at granmeisa lagrer 50 000⁠–⁠80 000 frø og insekter gjennom sommeren, og at den finner det meste igjen om vinteren2,5. SNL nevner ettersommeren og høsten som tida for å gjemme unna mat. Frø fra bartrær står først i rekka, og insekter og edderkopper kommer i tillegg2. En svensk undersøkelse med radioaktivt merkede frø viste at hver granmeis i praksis hadde lageret for seg selv gjennom vinteren, mens andre meiser tok en liten del2,8. En oversikt fra 2025 beskriver hamstrende meiser som spesialister på stedshukommelse: volumet av hippocampus, en hjernedel som er viktig for å huske steder, henger sammen med hvor sterkt arten er spesialisert på å hamstre25.

Maten skal holde gjennom kalde netter. Ifølge SNL bygger granmeisa opp fett nok til neste natt, og den kan senke kroppstemperaturen fra 41 til 32 °C, altså 9 grader. Når temperaturen nærmer seg nedre grense, skjelver den sovende fuglen, og skjelvingen stabiliserer temperaturen2.

Fuglebrettet og fuglekassa

Fuglevennen skriver at granmeisa om vinteren besøker fôringsplassene til omtrent hver tredje som mater fugler i landet26. Granmeisa liker best solsikkefrø, nøtter og meiseboller på brettet, og den er i stadig bevegelse mellom frøautomatene7.

I Hagefugltellingen 2008⁠–⁠2026 lå andelen fôringsplasser med granmeis mellom 22,4 prosent (2020, laveste) og 33,7 prosent (2008, høyeste), og i 2026 var den 27,1 prosent. Tallene viser hvor mange fôringsplasser arten er registrert på, ikke hvor mange fugler det er13.

Fuglekassa. Helst lager granmeisa hullet selv i en morken stamme, men en kasse kan også duge, og mangelen på gode reirplasser er ifølge Fuglevennen en av grunnene til at arten sliter26. Granmeisa er ikke den vanligste arten i norske fuglekasser. BirdLife Norge anbefaler et hull på 28 millimeter og grov sagflis eller spon opp til hullets nedre kant, så fuglen selv kan hakke ut hulrommet4. Finner granmeisa en kasse med sagflis, bærer den flisen ut før den bygger reiret5. Rådene om hvor mye som skal fylles i, spriker: en ornitolog på Fuglevennen foreslo i 2024 løs flis fra morkne stubber helt opp til og med hullet, mens SNL skriver at helst halve kassen bør være fylt med sagflis2,27.

Går granmeisa fortsatt tilbake?

Etter 2018 har tellingene gått oppover, så nedgangen ser ut til å ha stoppet opp. NINAs bestandsindeks for hekkende granmeis falt fra 0,78 i 2012 (usikkerhetsbånd 0,69⁠–⁠0,88) til 0,47 i 2018 (0,41⁠–⁠0,53), den laveste verdien i serien. Siden har den steget, med et lite fall i 2023, og i 2025 var den 0,88 (0,78⁠–⁠0,98). Båndene for 2012 og 2025 overlapper, så indeksen viser ikke sikkert at det er flere granmeiser nå enn i 2012. I NINAs serie står 2008 som 130. Nettverket ble bygd opp i 2005⁠–⁠2011, og vi sammenligner derfor ikke med årene før 201231.

Rødlista gjelder en tidligere periode. Hekkefugltellingene den bygger på, svinger mye fra år til år, men viser en langvarig nedgang. I 2010⁠–⁠2019 var nedgangen omkring 5 prosent i året, eller omkring 38 prosent samlet, med et usikkerhetsintervall på 26⁠–⁠49 prosent. Intervallet omfatter både nær truet (NT) og sårbar (VU), men den mest sannsynlige verdien ligger i VU3. NOF-rapport 2015-2 viste til hekkefugltakseringer som indikerte en stabil bestand i 1996⁠–⁠201332. Rødlistevurderingen oppgir derimot en nedgang på omkring 3 prosent i året for 1996⁠–⁠2019 i hekkefugltakseringene. For Europa oppgir den en nedgang på 73 prosent i 1980⁠–⁠2017 og 25 prosent i 2008⁠–⁠2017. For Sverige oppgir den omkring 20 prosent over tre generasjoner, for Finland 50⁠–⁠80 prosent, og i Danmark synes bestanden relativt stabil3. NINAs egen skogindeks for 1996⁠–⁠2021 har granmeis blant fem av 24 skogsarter med statistisk signifikant nedgang. NINA skriver at skogindeksene har svært få tellinger fra Nord-Norge fram til 2012 og derfor ikke nødvendigvis er fullt ut representative for hele landet i den perioden19.

Artsdatabanken fører opp skogbruk, altså drift, hogst og skjøtsel, som en pågående påvirkning på 50⁠–⁠90 prosent av bestanden, men med ukjent alvorlighet. Uttak av død ved gjelder under halvparten av bestanden, også det med ukjent alvorlighet. Fragmentering av blandingsskog nær fuktige områder, blant annet når våtmark dreneres, kan også virke negativt. I tillegg viser vurderingen til en britisk studie fra 2015 om at reirpredasjon fra flaggspett og konkurranse om reirplass fra andre meiser kan svekke bestandene3.

Studier fra Nord-Europa og Nord-Finland peker på mulige forklaringer, men funnene kan ikke uten videre overføres til norske skoger. Lehikoinen og kolleger fant at endringer i hekkebestanden hang positivt sammen med mengden eldre skog og med endringer i antall kjøttmeis, mens sammenhengen med kortsiktige endringer i skogdekke og med antall flaggspett ikke var statistisk signifikant. I studiens høydepunkter oppsummerer forfatterne at antall kjøttmeis og flaggspett ikke hadde negative effekter. Fangst og gjenfangst viste en sterk nedgang i overlevelsen til voksne fugler, mens tilveksten av unger ikke viste noen tydelig trend. Forfatterne mener nedgangen hovedsakelig skyldes lavere overlevelse hos voksne utenfor hekketida, og at redusert habitatkvalitet og tap av eldre skog trolig er de viktigste driverne, siden hogstvolumene har økt i området33. Kumpula og kolleger brukte hekkedata fra 1990 til 2020 fra Nord-Finland og fant at flatehogst påvirket spredning og avstand mellom reir mer enn tynning. De anslo at skogbruket forklarte omkring 65 prosent av nedgangen i hekketetthet i studieområdet34.

Status og forvaltning

Status. Granmeisa er vurdert som sårbar (VU) i Norsk rødliste for arter 2021, med Norge som vurderingsområde, etter kriterium A2(a,b) og en vurderingsperiode på ti år. I 2015 og 2010 var den vurdert som livskraftig (LC), og Artsdatabanken begrunner kategoriskiftet med en markant bestandsnedgang3,6.

Hvor mange? SNL og BirdLife Norge oppgir 500 000⁠–⁠800 000 hekkende par, og BirdLife kaller det estimatet fra 20152,4. Anslaget stammer fra NOF-rapport 2015-2, som setter nedre grense til 500 000 par ut fra en gjennomsnittlig tetthet på rundt 5 par per kvadratkilometer i egnede hekkehabitater i norske studier. Øvre grense, 800 000 par, er beholdt fra et estimat fra 2004 (for 1995⁠–⁠2002), og rapporten kaller dette tallet mer usikkert32. Anslaget er fra 2015, mens nedgangen rødlista beskriver, gjelder 2010⁠–⁠20192–4. Artsdatabanken anslår at Norge har 5⁠–⁠25 prosent av den europeiske bestanden6.

Jakt. Granmeisa har ingen jakttid i jakttidsforskriften35. Etter viltressursloven, i kraft fra 1. juli 2026, er jakt og fangst tillatt dersom det er åpnet for det i eller i medhold av lov36.