Dypvannsreke

Kjennetegn: rød reke med tagger på pannehornet

Dypvannsreken er mørk rød og blir rosa når den kokes. Den kjennes på tagger både over og under pannehornet. Pannehornet er sagtakket og kan bli opptil 3 cm langt. Øynene er runde og svarte, antennene lange og tynne, og reka har ti bein10.

Mange har sett et grønnsvart felt i hodet på reker. Det er rogn, forklarer en marinbiolog ved HI: hunnreka får først rogn bak i hodet, og den dannes på høsten. Når rogna er moden, gytes den og havner under buken, der hunnen bærer eggene til de klekker på våren1. Kjøper du reker om vinteren, er det derfor ofte rogn på dem10.

Dypvannsreke eller blomsterreke?

Blomsterreke (Pandalus montagui) og andre slektninger i samme familie kan forveksles med dypvannsreke. Se på pannehornet. Dypvannsreken har tagger på begge sider av det. Hos blomsterreken og de øvrige pandalidene her i landet er oversiden helt eller delvis glatt10.

Kjennetegn

Hvor stor er en dypvannsreke?

Store norske leksikon skriver at dypvannsreka sjelden blir mer enn 12⁠–⁠13 cm i norske farvann, og at hannene blir opptil 12 cm10.

Alderen er vanskeligere å fastslå. Reka skifter skall og har derfor ingen harde deler som alderen kan leses av. Hunner som bærer egg, kan ikke skifte skall og dermed ikke vokse2.

For Barentshavet har HIs faktaboks høyst ti år, og Store norske leksikon regner med at reker på høyere breddegrader kan bli opptil ti år10,11.

Hvor i Norge finnes dypvannsreken?

Dypvannsreken finnes fra Skagerrak langs hele kysten til nord for Svalbard. Den trives på bløt bunn av leire eller mudder2. Slik bunn finnes i spredte felt langs kysten, store og små, både mellom øyene og inne i fjordene10.

Dybden varierer med området. I Barentshavet står dypvannsreken oftest på 200⁠–⁠500 meter11. Sør i landet lever den dypere enn omtrent 100 meter2. I HIs rapport fra 2019 finner reketoktet i sør reker jevnt fordelt på 100⁠–⁠500 meter i Skagerrak og på 200⁠–⁠300 meter i Norskerenna vest for Lindesnes. Langs kysten ligger de høyeste konsentrasjonene trolig dypere jo lenger nord man kommer12. Temperaturen er 6⁠–⁠8 °C i Skagerrak, mens tettheten i Barentshavet var størst ved 0⁠–⁠4 °C2,13.

Ifølge HI ligner rekene langs kysten helt til Kvænangen genetisk på dem i Nordsjøen og Skagerrak. I fjordene i Finnmark finnes en blanding av kystreker og reker fra Barentshavet2. Store norske leksikon deler norske farvann inn i tre genetiske bestander. Den ene holder til ved Jan Mayen, den andre i Barentshavet og rundt Svalbard, og den tredje fra Skagerrak og Norskerenna nordover langs kysten10. HI påpeker at forvaltningsenhetene ikke samsvarer med de biologiske bestandene. Reka forvaltes som en sørlig bestand i Skagerrak og Norskerenna og en nordlig nord for 62° N2.

På HIs temaside om Nordsjøen og Skagerrak (oppdatert juli 2024) dekker bestanden i sør et mindre område enn på 1980- og 1990-tallet, og reka er så godt som borte fra de nordlige delene av Norskerenna2.

I Barentshavet er bildet et annet. På HIs temaside om Barentshavet (oppdatert 15. august 2025) har reka trukket østover de siste årene, og de gamle fiskefeltene i vest har fått mindre reke11. Bestandsrapporten for 2026 skriver at rekebiomassen i økosystemtoktet i stor skala har ligget omtrent i de samme områdene gjennom den siste toktperioden. Rapporten viser også til norske loggbøker: siden 2009 har flåten fisket mer lenger øst, i internasjonalt farvann, og mindre i Hopendjupet og rundt Svalbard. Som hovedgrunner til at flåten har flyttet seg, nevner næringen drivstoffavgiften, lavere fangstrater og at de tradisjonelle feltene oftere stenges på grunn av ungfisk i bifangsten13.

Funn med åpen lisens i GBIF for 2000⁠–⁠2025 gir flest registreringer i Akershus (25), Møre og Romsdal (21) og Troms (16). Tallene viser hvor folk har sett og registrert arten, ikke hvor mange det er. 133 funn ligger utenfor fylkesgrensene og er ikke med i fylketallene. Funn fra Svalbard og Jan Mayen (163) er behandlet for seg14.

Rekeåret: kjønnsskifte, gyting og klekking

Reka er hann i de første årene og blir hunn senere i livet. Fagfolk kaller det protandrisk hermafroditt. Når skiftet kommer, avhenger av farvannet: ved 1,5⁠–⁠2,5 års alder i Skagerrak, men først ved omtrent fem år i Barentshavet2. I kaldere vann blir hannen eldre før den skifter kjønn, skriver Store norske leksikon10. I Skagerrak blir noen reker hunner uten å ha vært hanner først. Det gjelder få individer, og andelen svinger fra år til år2.

Høst. En gjennomsnittlig hunn har omkring 1 700 egg2. Under paringen fester hannen en sædpakke under forkroppen til hunnen, og de befruktede eggene sitter på svømmeføttene hennes til våren10. Gytetiden er oktober–november i Skagerrak og Nordsjøen, og juni–oktober i Barentshavet2.

Vinter og vår. Eggene klekkes langs kysten og i Skagerrak i mars–april, og i Barentshavet i mai–juni. Livssyklusen går raskere i Skagerrak enn i kaldere farvann2.

Sommer. Larvene holder seg i de øverste vannlagene og lever av småplankton. De driver med havstrømmene i omtrent tre måneder før de slår seg ned på bunnen2.

Kjønnsskiftet kan henge sammen med bestandsstørrelsen. I to av tre islandske bestander falt biomassen til svært lave nivåer, og der skifter reka nå kjønn ved lavere størrelse enn før. Studien bygger på tokt fra 1990 til 2015. Det finnes ingen klar enighet om hva som utløser skiftet15.

Hva spiser dypvannsreken?

På dagtid sitter reka på bunnen og tar små krepsdyr, børstemark og næringsrikt slam. Om natten stiger den opp i vannmassene og beiter på dyreplankton2. HIs faktaboks for Barentshavet nevner åtsel, organisk materiale, små krepsdyr og mark11.

En DNA-studie av dypvannsreke i Arktis ga et annet bilde enn tidligere studier av mageinnhold: maneter og pilormer utgjorde til sammen 40⁠–⁠60 prosent av DNA-lesningene på tvers av lokalitetene, og dietten var ulik i fjordene og på sokkelen16. Fettsyrene i reker fra Kvænangen, der det ligger oppdrettsanlegg, tydet ikke på at noen av rekene hadde spist avfall fra lakseoppdrett. Prøvene ble tatt i februar og juni 2021 i to nordnorske fjorder, og på alle stedene var raudåte viktigere føde om vinteren enn om sommeren17.

Mange bunnfisk spiser dypvannsreke, særlig torsk og blåkveite, og den er også funnet i selmager2. Om predasjon styrer rekebestanden i Barentshavet, er uklart: bestandsrapporten for 2026 skriver at det ikke finnes klare bevis for det, selv om torsk er en viktig predator13.

Døgnvandring og trekk

Dypvannsreken lever ikke bare på bunnen. Lavere fangstrater om natten tyder på at den stiger i vannmassene når det er mørkt, med hunner med utrogn som mulig unntak12. Det er ofte de minste rekene som gjør døgnvandringen10.

Vandringene går også sidelengs gjennom året. Mot slutten av vinteren søker hunner med rogn seg til grunnere områder, og der klekker de eggene1. HIs rapport fra 2019 skriver at rekefiskere kjenner til at hunnene forsvinner igjen etter klekkingen. Antallet toåringer i Norskerenna henger godt sammen med antallet ettåringer i Skagerrak året før, og de yngste rekene ser dermed ut til å trekke vestover. På den tiden var det nesten ikke småreker i Norskerenna vest for Lindesnes12.

Lenger nord er kunnskapen tynnere. HI hadde i 2019 ingen lokalkunnskap om vandring langs kysten nord for 62° N. Kartlegging i finnmarksfjordene og Kvænangen fant de største hunnene ytterst i fjordene, og mindre reker lenger inn12.

Bestandene: lav i sør, stor i nord

Hvor mange reker er det? ICES og HI svarer med forholdstall: bestandens status oppgis relativt til referansepunkter som ikke er definert i absolutte verdier4,8. For vurderingsåret 2026, som starter 1. juli, anslår ICES gytebestanden, altså de kjønnsmodne hunnene, til 0,54 av tiltaksgrensen og 0,98 av det kritiske nivået Blim4,5. ICES skriver at gytebestanden ikke kan nå tiltaksgrensen i 2027, selv uten fangst4. HIs prognose for Barentshavet gir en utnyttbar biomasse ved starten av 2026 på 1,24 ganger referansenivået BMSY8.

Skagerrak og Norskerenna: lav gytebestand

ICES anbefaler høyst 4 612 tonn for kvoteåret som starter 1. juli 2026, når den langsiktige forvaltningsstrategien følges. Det er 15 prosent mer enn rådet for året før, og økningen kommer av en større bestand4,6. Fiskepresset ligger under ICES' mål og under føre-var-nivået4. HI kaller bestanden fortsatt kritisk lav, slik den har vært siden 2010, og rekrutteringen i 2026 er svak6. Ifølge HIs kvoteråd fra 2025 har rekrutteringen variert, men ligget lavere siden 2007, mens fiskepresset lå på eller over føre-var-nivået i vurderingsårene 2008⁠–⁠2022, som starter 1. juli5.

Ifølge toktrapporten for 2026 har bestanden mistet de største hunnrekene. De siste årene har toktene med Campelen-trål fått få hunner med ryggskjoldlengde over 25 mm. Biomasseindeksen fra toktet falt etter 2023, var lavere i 2024⁠–⁠2025 og steg igjen i 2026. Oppgangen skyldes den relativt gode 2024-årsklassen. Toktet har gått hvert år siden 1984, med 113 faste trålstasjoner. I 2006 ble toktet lagt om fra mai–juni til januar–februar. På toktet i januar og februar 2026 ble 85 av de 113 faste stasjonene trålt, det laveste antallet på 12 år. Reka ble funnet på alle trålstasjonene unntatt to i Norskerenna. Fangstratene varierte fra 0 til 110 kg per nautiske mil. De største forekomstene lå øst i Skagerrak, mens ratene vest for Lindesnes var lave sammenlignet med tidligere år18.

Diagrammet bygger på en ICES-tabell som summerer landingene fra Danmark, Norge og Sverige per kalenderår. ICES har korrigert for vekttap ved koking for Sverige i alle år, for Norge i 2000⁠–⁠2023 og for Danmark fra og med fjerde kvartal 20024.

ICES' råd for de siste kvoteårene var høyst 5 125 tonn for 2023/24, 4 557 for 2024/25, 4 010 for 2025/26 og 4 612 for 2026/274. Fra 2023 gjelder rådene et kvoteår fra 1. juli til 30. juni. Samtidig ble referansepunkter, høstingsregel og modellering av kjønnsskifte endret19. Vurderingen av forvaltningsstrategien forutsatte at fangsten i snitt ligger 8 prosent over kvoten. Det henger sammen med at ICES' totalråd i praksis brukes som landingsråd, og at rekene mister vekt ved koking4.

Barentshavet: stor bestand, ingen kvote

HI anbefaler fangster på høyst 83 000 tonn i 2026, når MSY-tilnærmingen brukes8,9. I en nyhetssak i januar 2026 beskriver HI nedgangen fra rådene for de foregående årene som kraftig7. For 2025 var rådet 150 000 tonn9.

HI begrunner rådet med tre forhold: stor usikkerhet i vurderingen, et estimat fra økosystemtoktet i 2025 som var det laveste siden starten i 2004, og en bestand som har sunket etter landingstoppen i 2024. Samtidig kaller HI bestanden «fortsatt på et bærekraftig nivå» i samme nyhetssak. En havforsker ved HI sier at bestanden fortsatt er høy, men ligger nærmere det som kan regnes som normalt på lang sikt7. Rådsrapporten anslår at biomassen har ligget over grenseverdiene i hele tidsserien8.

Ifølge HI nådde landingene en topp på omtrent 95 000 tonn i 2024, og siden 2020 har de ligget langt under kvoterådene7.

HIs temaside om Barentshavet (oppdatert 15. august 2025) kaller bestanden sunn og fiskeriet bærekraftig. Nivået har ligget relativt høyt og stabilt siden 2017. Siden sier også at ICES gir årlige kvoteråd for Barentshavet11. I januar 2026 skrev HI at instituttet gir rådet for 20267,8.

Fjordrekene langs kysten

Rødlistevurderingen fra 2021 beskriver lokale fjordbestander fra Oslofjorden til Finnmark som er mer eller mindre isolert fra hverandre. Ifølge vurderingen tyder en del studier på at fjordbestandene innerst i fjordene på store deler av kysten kan utgjøre egne genetiske grupper3.

En genetisk studie fra 2015 fant at genene varierte mest mellom fjordene i Skagerrak. Prøvene kom fra 20 steder. Forskjellen mellom fjordene, og mellom fjorder og åpent hav, var statistisk sikker i flere av sammenligningene, mens havprøvene fra Skagerrak og østlige Nordsjøen lignet hverandre. Forfatterne mener at lokale fjordbestander kan være viktige for genetisk variasjon, selv om de har mindre økonomisk verdi20.

Ifølge HI bidrar larvedriften til at reker utveksles mellom felt som ligger hver for seg: larvene lever 2⁠–⁠3 måneder i vannmassene, og strømmen avgjør hvor de havner12. I en modell av driften i Kvænangen for 2018⁠–⁠2021 ble noen larver værende i fjorden, mens andre havnet i Barentshavet eller i andre fjorder nedstrøms, over 250 km unna. Rekefeltene i Troms og Vest-Finnmark henger tett sammen, ifølge studien. Utenfor terskelen i Kvænangen er rekene avhengige av påfyll fra den indre fjorden og fra bestander lenger opp i strømmen, fordi det meste av deres egne larver føres til havs. Innenfor ser rekene derimot ut til å klare seg selv21.

I en studie av tre norske fjordsystemer varierte rekeforekomstene mye over korte avstander, og mye av variasjonen lot seg ikke forklare med faktorene som ble målt. Forfatterne skriver at det gjør ressursene i disse fjordene vanskeligere å vurdere og forvalte. Rekenes tetthet hang sammen med bunndypet. To av fjordsystemene har vært stengt for all bunntråling i 50 år, men verken tettheten eller sammensetningen av reke og torsk skilte seg statistisk sikkert fra fjorden med trålfiske22.

Ifølge rødlistevurderingen fra 2021 har kyst- og fjordreke gitt omkring 5 000 tonn årlig siden 1990-tallet. I nord var toppåret 1984 med omtrent 25 000 tonn, mot under 1 000 tonn siden årtusenskiftet. Hovedårsaken er at fisket nå foregår mest til havs, med store havgående trålere. I sør anslås det at 40⁠–⁠70 prosent av samlet fangst er kystreke3.

Oslofjorden. Fra 2026 inngår toktdata fra Oslofjorden i ICES' bestandsmodell, etter fem sammenhengende år med toktdekning. Fangstdata derfra har alltid vært med6. I Oslofjorden er det forbudt for fritidsfiskere å høste reke med teiner23. Yrkesfiskere kan ikke bruke oppsamlingspose i reketrål24. Siden 1. januar 2026 er det tre nullfiskeområder der alt fiske er forbudt18,23.

Status og forvaltning

Rødlista 2021 setter dypvannsreke i kategorien livskraftig for Norge, et område som også omfatter Svalbards fiskevernsone og Jan Mayens fiskerisone. Artsdatabankens ekspertkomité for Krepsdyr vurderte at bestandene samlet ikke oppfyller noen av IUCNs kriterier for rødlisting3.

Fiskeridirektoratet fastsatte 30. juni 2026 forskriften for 2026⁠–⁠2027 (FOR-2026-06-30-1456), som gjelder fra 1. juli 2026 og ut 30. juni 2027. Norske fartøy kan bare fiske reke i Nordsjøen og Skagerrak innenfor kvotene i forskriften25. HIs temaside om Nordsjøen og Skagerrak, oppdatert i juli 2024, oppgir at totalkvoten deles mellom landene med 59 prosent til Norge, 27 til Danmark og 14 til Sverige2.

Norske fartøy kan ikke reketråle sør for 62° N fra lørdag klokken 24 til søndag klokken 24 eller på helligdager, bortsett fra 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag og 2. pinsedag25.

For Barentshavet og kystrekene nord for 62° N settes det ingen norske kvoter2. Norske og russiske fartøy må ha lisens til å fiske reke i Barentshavet. I norsk økonomisk sone og fiskevernsonen ved Svalbard styres fisket bare med innsatsstyring, ikke med kvote13.

HIs klimavurdering viser til en studie som venter negativ utvikling for bestanden i Nordsjøen og Skagerrak fram mot 2050, og positiv utvikling for Barentshavet2,11.

Rekefisket: fra Langesundsfjorden til Barentshavet

Det lønnsomme rekefisket i Sør-Norge tok av etter at Johan Hjort i 1897 påviste store forekomster i Langesundsfjorden, og høsten etter var fisket i gang. Til da var Drammensfjorden det eneste stedet man kjente til større forekomster2. Fisket arbeidet seg etter hvert nordover, og i Barentshavet begynte norske fartøy å fiske i 19702,13. Etter første verdenskrig og fram til 1935 var fangstene i Norge over 3 000 tonn i året. Før krigen lå de på 400⁠–⁠500 tonn, mest fra Østfold og Rogaland2.

Rekeflåten i sør består fortsatt mest av små fartøy med en eller to mann. De største rekene koker fiskerne om bord, og de selges ferske. Småreka går ukokt til industrien. I Barentshavet fryses rekene om bord2. Fisket drives der hovedsakelig av store fabrikktrålere11. Fisket i Barentshavet er mest aktivt fra mai til august, men pågår vanligvis fra mars til oktober13.

Vekttap ved koking påvirker landingstallene, og tapet varierer trolig med årstiden. Et forsøk om bord i svenske rekebåter i 2022⁠–⁠2024 anslo det til 10,26 prosent av vekten. I vurderingen av bestanden har forskerne brukt en korreksjonsfaktor på 1,13 for vekttapet ved koking, mens forsøket tilsvarer 1,1127. Nye undersøkelser fra Sverige og Norge i 2025 ga faktorene 1,11 for svenske og 1,00 for norske fiskerier, ifølge HIs gjengivelse av ICES-rådet5.

Høstingsforskriften (FOR-2021-12-23-3910) setter blant annet disse reglene28:

• Minstemålet er 6 cm nord for 62° N og 6,5 cm sør for 62° N, målt fra øyet til halen28.
• Minste maskevidde i reketrål er 35 mm, og sorteringsrist er påbudt2,28.
• Ved reketråling sør for 62° N er kveite som bifangst forbudt. Utenfor 4 nautiske mil fra grunnlinjene kan torsk og hyse til sammen utgjøre høyst 15 prosent av vekten, i hver fangst og ved landing28.
• Sør for 62° N kan inntil 15 prosent av rekene i en fangst være under minstemål. Fiskeridirektoratet kan stenge områder i Skagerrak i inntil 21 dager hvis mer enn 20 prosent er under minstemål28.
• I Porsangerfjorden og Tanafjorden kan det brukes høyst 250 reketeiner per fartøy og person28.

Sorteringsrist holder bifangsten lav. I det norske fisket slipper risten ut det meste av fisken over en viss størrelse2. Av torsk, hyse, blåkveite og uer i Barentshavet er det bare småfisk på 5⁠–⁠25 cm som havner i fangsten, og slik har det vært siden Nordmøre-risten kom i 199213.