Ål

Kjennetegn: slangeaktig kropp og én lang finnebrem

Huden på ålen er glatt og tykk, med små skjell. Kroppen er slangeaktig og litt flattrykt i bakkroppen, og rygg-, hale- og gattfinnen går over i hverandre som én finnebrem11.

Fargen følger livsstadiet. Gulål, vekststadiet, ser brun ut på ryggen og gul på undersiden. Hos blankål er buken sølvhvit og blank, og ryggen nesten svart. Glassål er små, nesten gjennomsiktige åleunger som viser seg langs kysten om våren. Mange trekker opp i elver og bekker utover sommeren, når de har fått pigment. Slik oppvandring kalles ålefaring11.

Fisk, ikke slange: ålen og forvekslingsartene

Havål (Conger conger) blir langt større enn ål, over tre meter og opptil 110 kilo. Den har ingen skjell, og ryggfinnen begynner nærmere hodet enn hos ål. Arten finnes sparsomt på steinbunn, nord til Troms, men har ingen reproduserende bestand i norske farvann12.

Ålekvabben (Zoarces viviparus) er gulbrun eller grågul med mørke flekker på sidene, og den er sjelden over 30 centimeter. Hodet er delvis flattrykt, og bukfinnene er små og ligger foran brystfinnene. Hunnen føder levende unger13.

Elveniøye (Lampetra fluviatilis) er kjeveløs. Som voksen fester den seg til andre fisk og suger blod og kroppsvæske14. Ett enkelt nesebor og sju gjelleåpninger på hver side er trekk som niøyene har felles15. Den elektriske ålen hører ikke til ålefamilien. Den er en knivfisk fra Amazonas som kan gi støt på over 500 volt16.

Hvor stor er en ål?

Hunnene blir langt større enn hannene. Ifølge Store norske leksikon er de største hunnene 1,5 meter lange og 12,7 kilo tunge, mens hannene bare er omtrent 0,5 meter. Som gulål i norske vassdrag er hunnene vanligvis 60⁠–⁠70 centimeter, og hannene blir opptil 5011.

Kjennetegn

Hvor i Norge finnes ålen?

Langs hele kysten, men det blir færre ål jo lenger nord du kommer. Mye av ålen i Norge lever trolig hele livet i sjøen, og jo lenger nord, desto oftere blir ålen i brakk- og saltvann1,2. Rødlista beskriver ålen som en art som ikke formerer seg fast i Norge2.

Ifølge en kartlegging fra 2010 er ål registrert i 1 788 innsjøer, og i tillegg på 104 elve- og bekkelokaliteter. Funnene fordeler seg på 361 nedbørfelt, 210 kommuner og alle fylker. Tallene er minimum, for mange områder er ikke undersøkt1,3. Med fylkesinndelingen fra 2010 hadde Aust-Agder flest innsjøer med ål (322), foran Hordaland (263) og Rogaland (188). Ifølge kartleggingen strekker kjerneområdet for ål i ferskvann seg fra Telemark og til og med Hordaland, og det omfatter også Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag (fylkene slik de var i 2010). I Nord-Norge er kartleggingen så mangelfull at den ikke gir et reelt bilde, og forskjellene mellom fylkene kan delvis skyldes ulik kartlegging3.

Registreringene ligger nær kysten. 63 prosent av lokalitetene er mindre enn 10 kilometer fra sjøen, og 42 prosent av innsjøene med ål har en høyde under 50 meter3.

Fra Sargassohavet til norske fjorder: ålens år og livsløp

Gyting. Ålen gyter bare én gang i livet, i den sørvestlige delen av Sargassohavet1,9. Lite er kjent om selve gytingen, for ingen har fanget en vill, kjønnsmoden ål i havet9. Tidspunktet er usikkert. Havforskningsinstituttet oppgir trolig mars til juni, mens Righton og kolleger (2016) mener larvetokt tyder på at gytingen starter i desember og topper seg i februar1,18.

Larver og glassål. Larvene driver med havstrømmen mot Europa i ett til tre år før de blir glassål. Mange glassål blir i sjøen, men andre går opp i vassdragene. Hvor langt de kommer, avgjøres av fosser, stryk og menneskeskapte hindre11. I et laboratorieforsøk orienterte glassål fra norske elvemunninger seg etter tidevannsstrømmens magnetretning i munningen de kom fra19.

Gulål. Vekstfasen varer vanligvis 2⁠–⁠25 år, men kan passere 50 år, særlig i nord9. Noen ål vokser opp i ferskvann, andre i brakkvann eller sjø, og noen bytter. Oftest skjer byttet når ålen er tre eller fem år1,20. En oversikt fra 2023 mener at forvaltningen i hovedsak bygger på ål i ferskvann og dermed overser ål som vokser opp i saltvann20.

Alder. HI oppgir en levetid på 5⁠–⁠30 år1. Blankål i Imsa var i snitt 19 år på 1980-tallet og 21 år på 2010-tallet21. Den eldste ålen i radiokarbonstudien av norsk ål var omtrent 46 år, og forfatterne mener 70⁠–⁠100 år er mulig i naturen22. I Imsa er det klart flest hunner, skriver rødlista fra 2021. Den sier også at hannene hadde forsvunnet fra elven det siste tiåret2.

Vinter. I en fjord på Skagerrakkysten gikk gulål i dvale. Av 55 merkede ål var de fleste i dvale fra senest slutten av oktober eller november til midten av april. Dvalen hang mest sammen med dagslengden: mer enn halvparten gikk i dvale da dagene ble kortere enn 9 timer og ble aktive da de ble lengre enn 14 timer. Omtrent 10 prosent var aktive hele vinteren23.

Blankål og gytevandring. Fra ferskvann skjer utvandringen vanligvis ved den første store høstflommen, og ålen er da fortsatt kjønnsumoden11. I en fjord forlot 22 av 100 merkede ål fjorden mellom begynnelsen av oktober og begynnelsen av desember, i løpet av studieperioden 2018⁠–⁠202324. Blankål fra en nordnorsk elv brukte i snitt 2,7 døgn på de første 31 kilometerne utover fjorden og dykket dypere enn 130 meter25. I den europeiske studien til Righton og kolleger (2016) svømte ål med elektroniske merker 3⁠–⁠47 kilometer i døgnet, og mange vandringer endte kort tid etter utsetting fordi ålen ble tatt av rovdyr18.

Hva spiser ål?

Ålen spiser dyr, og Havforskningsinstituttet kaller den mer eller mindre altetende1. Menyen følger størrelsen: vanninsekter og små bunndyr er hovedføden for de minste, mens større ål også kan ta fisk, og noen steder fanger de kreps effektivt. Når ålen blir til blankål, går tarmen tilbake, og den slutter å spise3. Ål smittes av svømmeblæremark ved å spise infiserte mellomverter: glassål gjennom plankton, større ål gjennom småfisk26. Fettsyrene i norsk ål varierte med oppvekstmiljøet, og ål fra saltvann hadde mer av fettsyrer som tyder på marin føde enn ål fra ferskvann27.

Selv blir ålen byttedyr. De kjente rovdyrene er for det meste fugler, særlig skarv. Ved kysten er det sett sel som jakter på ål9.

Lyssky, nattaktiv og i stand til å krysse land

Ålen er sterkt lyssky og kan svømme bakover1. Gulål er mest aktive om natten og skjuler seg om dagen3. Utvandrende blankål som ble fulgt i en nordnorsk elv og en norsk fjord, vandret mest om natten24,25. Når gytevandringen starter, kan ålen krype over land fra ferskvann til sjø, og den tåler over et døgn uten vann1. Den kan ta seg fram over fuktig underlag og klatre opp loddrette vegger. I ett norsk vassdrag må ålen vandre minst 80 meter over land for å komme forbi en dam3. I vann tar ålen opp oksygen både med gjellene og gjennom huden. I et forsøk med ferskvannsål sto huden for 32 prosent ved vanlig oksygennivå, og for mer enn gjellene når oksygenet var svært lavt28. Mindre fosser som stanser laks og sjøørret, trenger ikke å stanse ål11. Ålen kan ikke hoppe, og et loddrett hinder høyere enn 50⁠–⁠60 prosent av kroppslengden kan stanse oppvandringen3. Rått ålblod er giftig, og blod i et sår har gitt forgiftning, skriver Naturhistorisk Museum i Aarhus. Museet skriver at blodrestene etter rensing blir uskadelige når ålen kokes, stekes eller røykes29,30.

En HI-artikkel fra 2010 forteller om forsøk ved Havforskningsinstituttet som tyder på at ål kan sanse jordens magnetfelt. Ål som var klare til å vandre, svømte mot øst og nord, som var veien mot havet fra fangststedet1.

Er ål fredet i Norge?

Ja. Det er forbudt å fange, oppbevare og lande ål i Norge, også i fritidsfiske4,5. Fiskeridirektoratet kan gjøre unntak for forskningsfangst5.

Status og forvaltning. Reglene ligger i forskriften om fangst av ål, som ble fastsatt 20. desember 2011 og trådte i kraft 1. januar 20124. Fiskerimyndighetene forvalter ål i områdene som dekkes av havressurslova, og miljømyndighetene forvalter ål i ferskvann11. Det har aldri vært lov å fange glassål i Norge1.

I vassdrag ble all fangst av ål forbudt fra 1. juli 2009. Departementet begrunnet det med at ålen ikke ga noe høstingsverdig overskudd, og skrev at det må vurderes på nytt om ål kan fiskes igjen hvis bestanden tar seg opp31. Et høringsutkast fra Miljødirektoratet, datert 22. oktober 2024, nevner ål som innlandsfisk og skal oppheve 2009-forskriften når en ny forskrift fastsettes32. Per 8. oktober 2026 viser Lovdata fortsatt 2009-forskriften som gjeldende33.

Rødlista. Norsk rødliste for arter 2021 vurderer ål som sterkt truet (EN), med en generasjonstid på 18 år. Begrunnelsen er en nedgang på over 70 prosent over tre generasjoner, regnet som snittet av tre norske indekser2. Kategorien har endret seg: kritisk truet fra 2006, sårbar i 2015 og sterkt truet i 20211. At kategorien ble mildere i 2015, hang sammen med bedre ferskvannsmiljø og en liten økning i to tidsserier. Rødlista fra 2021 konstaterer at økningen var liten og forbigående1,2. Store norske leksikon peker på lengre generasjonstid som hovedgrunn til at kategorien ble skjerpet i 2021, og i Artsdatabankens vurdering er endringen ført som reell bestandsendring2,11. IUCN har ført ålen som kritisk truet siden 200838. Miljødirektoratets overvåkingsside oppgir fortsatt «sårbar» (lest 8. oktober 2026), altså 2015-kategorien8.

Europeisk ål er én felles bestand, så det som skjer i ett land, påvirker de andre9.

Hva sier ICES og EU?

ICES rådet 4. november 2025 til null fangst av ål i alle habitater i 2026, både i fritidsfiske og yrkesfiske, også glassål til utsetting og oppdrett. Rådet går også ut på at all annen menneskeskapt dødelighet reduseres til null, og at habitatene, blant annet vandringsveiene, gjenopprettes38. EUs ålforordning fra 2007 pålegger medlemslandene å lage forvaltningsplaner. Landene skal blant annet sørge for at 40 prosent av de voksne ålene kan vandre ut til havet og gyte39. Forordningen er ikke tatt inn i EØS-avtalen11. EU har siden 2018 hatt en midlertidig fiskestans i marine og brakke farvann, og forbød i 2010 handel med europeisk ål utenfor EU39. Ål står i vedlegg II til CITES (vedtatt 2007, i kraft 2009)38.

Slik følger forskerne ålen i Norge

Imsa-fella. Fella i Imsa ble bygget i 1975 og var den første av sitt slag i Norge35.

Strandnotundersøkelsen. De første trekkene i Skagerrak ble tatt i 1904, og programmet fikk sin nåværende form i 1919. I dag trekkes omtrent 130 stasjoner i 20 områder, om høsten og på dagtid. Ifølge landsrapporten til ICES er dette det lengste datasettet for ål som ikke bygger på fiskeri7.

Merking og gjenfangst. Siden 2016 har HI fanget ål i ruser i et avgrenset område på omtrent 5,6 hektar. Ålene måles, merkes med PIT-brikke og slippes ut igjen. Anslaget på antall ål i området har økt gradvis med en topp i 20219.

Forskningsfisket. Ordningen i marine kystvann startet i 2016, og sesongen går fra midten av juli til slutten av oktober. HIs rapport fra 2025 oppgir at deltakerantallet har ligget mellom 5 og 29, at bare et begrenset antall fiskere kan søke, og at rammen er høyst 20 tonn og 700 kilo per fisker. Fangsten kan selges, men eksport er ikke tillatt på grunn av CITES-reglene, skriver HI9. For 2025 ga Fiskeridirektoratet HI tillatelse 17. juni. Taket i tillatelsen var lavere enn rammen i rapporten, 15 400 kilo til sammen, og bare ruser med inngangssperre var tillatt. Tillatelsen gjaldt til og med 20. oktober 20255.

Hvor mye ål er det igjen?

Det finnes ingen full oversikt over bestanden i Norge, verken langs kysten eller i ferskvann. ICES-landsrapporten kaller kunnskapen om tetthet og bæreevne «poorly known», altså dårlig kjent7,11. Den gir likevel tall for blankål som slipper ut til havet: 36⁠–⁠54 tonn i året i 2016⁠–⁠2020, regnet for et vurdert areal som varierte fra 2 400 til 12 400 hektar. Rapporten har ingen referanseverdi for en bestand uten menneskelig påvirkning7.

ICES. Arbeidsgruppen for ål måler glassålrekrutteringen mot gjennomsnittet for 1960⁠–⁠1979. I 2025 var Nordsjø-indeksen 0,7 prosent (foreløpig), mot 1,3 prosent (endelig) i 2024, men usikkerhetsintervallene for de to årene overlapper. Indeksen «Ellers i Europa» var 12,1 prosent (foreløpig), mot 7,2 prosent i 2024, og ICES skriver at konfidensintervallene i stor grad overlapper. Tallene for 2025 er foreløpige6. Nordsjø-indeksen bygger blant annet på Imsa, den eneste norske serien for oppvandrende ålunger7,38.

Norske tidsserier. De norske seriene måler ulike ting og må leses hver for seg. Rødlista 2021 beregner at oppvandringen av ålunger i Imsa i 2005⁠–⁠2014 var omtrent 11 prosent av nivået i 1975⁠–⁠19932. Fella byttet underveis fra litermål til telling av hver ål, fordi tallene ble lave7. Derfor kan Miljødirektoratets tall, over 40 000 gulål i 1970-årene og 134 i 2019, ikke sammenlignes direkte7,8. Utvandrende blankål i Imsa lå i 1995⁠–⁠2016 på omtrent halvparten av 1970-tallets nivå og etter 2016 på omtrent 20 prosent2. Poole og kolleger (2018) fant at antallet utvandrende blankål i Imsa falt fra over 4 000 til rundt 2 000 i året, med brytepunkt i 198840.

Strandnottrekk på Skagerrakkysten viser over 70 prosent nedgang fra 1989⁠–⁠1999 til 2000⁠–⁠20192. Nedgangen kom omtrent en generasjon senere enn i Nederland, og det fanges under 100 ål i året i undersøkelsen1,7. HIs rapport fra 2025 viser at fangst per innsats i forskningsfisket har en topp i 2021 og deretter en svak nedgang, i samsvar med anslagene fra merking og gjenfangst, mens ferskvannsserien fra Imsa er uten tegn på bedring9. Rødlista mener at stabile fangstrater i overvåkingsfisket langs kysten ikke kan veie avgjørende, siden de bare representerer en liten del av utbredelsen2.

Landinger. Den høyeste registrerte fangsten var nær 700 tonn, i 193310. Norske landinger lå på 300⁠–⁠500 tonn i året fra 1960 til 2002 og i snitt 213 tonn i 2003⁠–⁠2009, noe rødlista bruker som indikasjon på en bestandsnedgang på omtrent 50 prosent fram til 20102.

Hva truer ålen?

Rødlista fra 2021 peker på overbeskatning som antatt hovedårsak, og nevner også klimaendringer i Sargassohavet, tap av leveområder, vassdragsreguleringer, pumpestasjoner og forurensing2. DN-notatet fra 2011 mente årsaken var uklar og at flere faktorer mest sannsynlig virket sammen17. Kettle og kolleger skrev i 2011 at ingen enkelt kilde til bevis kan avgjøre hvilken forklaring som er riktig41.

Vannkraft og hindre. Omtrent en tredel av de vanndekte arealene i Norge er påvirket av vannkraftutbygging, og 600⁠–⁠700 kraftverk over 1 MW er i drift. ICES-landsrapporten skriver at virkningene for ål og ålens utbredelse i Norge ikke er undersøkt eller tallfestet7. NVE oppsummerte i 2010 undersøkelser fra andre land, blant annet Sverige, Tyskland, Nederland og Frankrike. På vei gjennom kraftverkene døde eller ble ålen skadet i mellom 6 og 100 prosent av tilfellene i de ulike undersøkelsene, i gjennomsnitt 52 prosent. Dammer, terskler og tørrlagte elvestrekninger kan stenge for ål, og vannet går ofte for fort i laksetrapper3. I en telemetristudie fra 2021 av europeisk blankål ved ett kraftverk med både vinklet rist med omløp og en naturlignende fisketrapp gikk ingen av de merkede ålene gjennom turbinene, og 95 prosent kom forbi hinderet. Via rist og omløp var effektiviteten 69 prosent, via fisketrappen 46 prosent42.

Svømmeblæremark. Den innførte rundormen Anguillicoloides crassus (også kalt Anguillicola crassus) kommer fra Øst-Asia, lever i ålens svømmeblære og suger blod. Blæra kan bli fortykket, betent og full av parasitter7,26. I Norge ble den første gang påvist i 1993 i Østfold og er siden funnet flekkvis fra Østfold til Rogaland, nær kysten. Fremmedartslista 2023 gir den svært høy risiko (SE). Omtrent 70 prosent av ålen i Imsa var infisert i 201026. I prøvene i ICES-landsrapporten fra 2016⁠–⁠2020 varierte andelen infisert ål fra 0 til 82 prosent, med 3 til 123 ål i hver prøve. De høyeste andelene var i ferskvann og brakkvann7. Lette infeksjoner påvirker ålen lite, men kraftige kan drepe den26.

Havstrømmer og klima. I Skagerrak-serien er det færre ål når temperaturen i Sargassohavet var høy 12 år tidligere, og når NAO-indeksen var høy 11 år tidligere43. NAO-indeksen måler svingninger i lufttrykket over Nord-Atlanteren, og Havforskningsinstituttet mener at høy NAO og høy temperatur i gyteområdet ser ut til å ramme de nyklekte larvene1.

Forsuring. Data fra 13 vassdrag i Agder og Rogaland peker mot at forsuring holdt ålen tilbake, og både tetthet og utbredelse har økt i mange av dem etter kalking3. ICES-landsrapporten oppgir at tettheten mer enn firedoblet seg etter kalking7.