# Kuklegg (Tabanus bovinus)

> Kukleggen er en stor klegg som suger blod av hest og storfe. Se hvor den er registrert i Norge, om den biter folk og når den flyr.

- Nettside: https://natursans.no/arter/kuklegg
- Andre navn: nordsamisk: šibitboaru
- Kvalitetssikret av Carl J. Borg, redaktør, 11. oktober 2026 (2026-10-11)
- Sist oppdatert: 10. oktober 2026 (2026-10-10)
- Utgiver: CJB AS, org.nr. 836 856 252, redaktør Carl J. Borg

Denne Markdown-versjonen har det samme verifiserte innholdet som nettsiden. Tall i hakeparentes, [1], viser til kildelisten nederst. Kart, bilder og lyd finnes bare på nettsiden.

Kuklegg er en av de vanligste storkleggene i Norge og blant de største fluene i landet [1, 2]. Hunnen stikker av og til folk, men det er hest og storfe hun suger blod av [1]. Rødlista fra 2021 vurderer arten som livskraftig, med kjent forekomst i flere fylker fra Østfold til Troms og antatt forekomst i andre [3]. FHI skriver at klegg som gruppe er mest aktive midtsommers, og at aktiviteten er minimal fra midten av august [4].

## Hurtigfakta

- Kroppslengde: 25 mm [4, 7]
- Vingespenn: 50 mm [4]
- Snittfart, raske flygninger: 5,71 m/s [7]
- Storklegg i Norge: 8 arter [2]

## Biter kukleggen mennesker?

Av og til. Kuklegghunnen kan stikke folk, skriver Store norske leksikon [1]. Om klegg som gruppe skriver FHI at de ikke sier nei til menneskeblod, selv om de vanlige vertene er store pattedyr, fra storfe og hest til hjort, rådyr og rein. Bare hunnene biter, og blodet trenger de for å utvikle eggene [4].

Bittet gjør vondt, og derfor blir måltidet ofte avbrutt. Kleggen går da løs på samme vert igjen eller bytter til en ny. Munndelene er store og sagformede. Huden kan hovne kraftig opp og bli rød, og noen reagerer allergisk. For folk i Norge er blodsugingen hovedproblemet med klegg, ifølge FHI. Når det er mye klegg, kan plagen i perioder ødelegge for friluftsliv og turisme [4].

> **Dette sier FHI om vern mot klegg**
>
> Ifølge FHI har myggmiddel og andre repellenter svært liten effekt på klegg. I høysesongen er det bare klær som beskytter. Feller kan fange blodsøkende fluer og dermed gi færre bitt, men de påvirker ikke bestanden over tid [4]. Les mer hos [FHI](https://www.fhi.no/sk/skadedyrhandboka/fluer-og-mygg/klegg/).

### Kan klegg overføre sykdom?

Svaret FHI gir, gjelder klegg som gruppe, ikke kuklegg alene. Når kleggen bytter vert med blod i munn og svelg, åpner det for at sykdommer som tularemi og miltbrann kan smitte til mennesker. FHIs skadedyrhåndbok (endret februar 2025) beskriver smitte til mennesker i Norge som mulig, men svært lite sannsynlig [4]. FHIs håndbok for helsepersonell (sist endret juni 2024) fører klegg opp blant blodsugerne som ikke overfører sykdom til mennesker her i landet [5].

For dyr på beite er bildet et annet. På varme dager med sol kan kleggen stresse dem, og stikkene kan koste både vekt og melk. Bittsårene kan stå åpne en stund, og spyfluer kan legge egg i dem. Går husdyrene i flokk, kan kleggen bytte fra dyr til dyr, og ifølge FHI er det en viktig grunn til at virus, bakterier, protozoer og nematoder spres mer. Leskur med skygge, fluebarrierer og åpne bygninger kan begrense skaden, skriver FHI, siden kleggen holder seg i sola og sjelden flyr innendørs [4].

Veterinærinstituttet nevner slekta Tabanus blant insektene som kan overføre parasitten bak surra, en dødelig sykdom hos hestedyr. Instituttet skriver (side oppdatert 11. juni 2026) at surra ikke er påvist i Norge og at Nord-Europa regnes som fritt. Mistanke skal straks meldes til Mattilsynet. Ifølge instituttet er import av smittede dyr den største faren for at surra når nye områder [6].

## Kjennetegn: stor og kraftig, med klare vinger

Kukleggen er en stor, kraftig flue. Ifølge Store norske leksikon har den gråsvart bryst og en mørk bakkropp som minner om en veps [1]. Hos slekta Tabanus er kroppen vanligvis kraftig og flat, og munndelene er korte [4]. Vingene holdes som et V over bakkroppen og har ikke flekker eller tegninger. Hos de europeiske artene er de klare eller litt røykfargede [2, 4]. Hos storklegg generelt er grunnfargen svart, brun eller grå, og bakkroppen har ofte et mønster av flekker eller striper i blekt til oransje [2]. Noen Tabanus-arter har fargesprakende «kleggøyne» [4]. Øynene hos levende storklegg er grønne til svarte og uten hår, mens slekta Hybomitra har hår mellom fasettene [2, 4]. Hos klegg generelt har øynene vanligvis markerte tverrgående tegninger, og FHI forklarer dem med at lyset brytes og reflekteres i fasettene [4].

Hos alle klegg deler åren midt i vingen seg alltid i en tydelig Y nær spissen. Hodet er bredt, med store fasettøyne og antenner som peker framover. Hunnene har en stripe på pannen mellom øynene, og hos hannene møtes øynene [4].

### Hvor stor er kukleggen?

FHI nevner kuklegg som eksempel blant de store artene i Tabanus, med 25 millimeter kroppslengde og 50 millimeter vingespenn [4]. I en studie av omtrent 25 kuklegg som ble filmet nær en kuflokk, var kroppslengden 2,3 ± 0,3 centimeter [7].

### Kuklegg, kjempeklegg eller hestebrems?

FHI og Store norske leksikon påpeker begge at kuklegg ofte blir kalt «brems» eller «hestebrems». Det er feil: kuklegg er klegg, en helt annen fluefamilie enn bremsene [8, 9]. Den ekte hestebremsen er en sjelden art i Norge i dag, etter en sterk tilbakegang i Nord-Europa. Som voksen verken stikker eller spiser den. Den blir 11–16 millimeter lang. Kroppen er brunsvart og håret gyllent, og fluen kan ligne på en bie [9]. Bremsenes larver vokser opp inne i levende pattedyr [8].

Kjempeklegg (Tabanus sudeticus) kan forveksles med kuklegg. Begge er blant åtte storkleggarter som er registrert i Norge [2]. Ifølge en kroatisk studie fra 2022 ligner artene hverandre så mye at de ofte bestemmes feil, særlig av ikke-spesialister. Forskerne brukte DNA-strekkoding for å skille dem sikkert. Da de sammenlignet med den offentlige DNA-databasen BOLD, stemte kukleggen deres med en sekvens lagret som kjempeklegg, og kjempekleggen deres med en lagret som kuklegg. Forfatterne mener at eksemplarene bak de lagrede sekvensene trolig var feilbestemt. I databasens lukkede poster fant de treff under de riktige navnene [10].

Regnklegg (Haematopota) er mindre, grå til gråbrune, med flekkete vinger, og de kan plage også i overskyet vær. Blindinger (Chrysops) har gull- eller grønnskinnende mønster i øynene og brede, mørke tverrbånd i vingene. Norge har seks kleggslekter og mer enn 40 registrerte arter, ifølge FHI [4]. Store norske leksikon teller 45 arter i Norge og rundt 4 500 i verden [1].

## Hvor i Norge finnes kukleggen?

Rødlista fra 2021 regner forekomsten som kjent i Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Vestfold, Buskerud, Oppland, Oslo og Akershus og Østfold. I Finnmark, Sogn og Fjordane, Aust-Agder, Telemark og Hedmark er forekomsten antatt. «Antatt» står for en mulig forekomst som bygger på eldre funn eller biogeografiske antakelser, mens «kjent» betyr at forekomsten er kjent eller sannsynlig i dag. Vurderingen bruker fylkene slik de var 1. januar 2018. Rødlista regner en art som forekommende i et fylke når vesentlige deler av livssyklusen skjer der [3]. FHI skriver at klegg som gruppe finnes over hele landet der habitatet passer, helst i fuktig og myrlendt skog [4]. Ifølge Store norske leksikon ser tilknytningen til skog ut til å være sterkere hos storklegg enn hos andre klegg [2]. Leksikonet skriver at kukleggen særlig suger blod nær skog [1]. En modellstudie fra 2020 av seks vanlige europeiske kleggarter fant at kuklegg unngår tett eviggrønn skog, men er den eneste av de seks som ikke unngår sparsom vegetasjon [11].

Funn med åpen lisens i GBIF fra 2000 til 2025 viser hvor kuklegg er registrert, ikke hvor vanlig den er. Her gjelder fylkene slik de er i dag (grensene fra 2024). Flest er det fra Østfold (31), Akershus (14) og Trøndelag (11), deretter Buskerud (7), Rogaland (5) og Vestfold (5). Fra Møre og Romsdal er det 4, fra Nordland, Innlandet og Agder 3 hver, og ett hver fra Oslo, Telemark, Vestland og Troms [12]. Artsobservasjoner kom i 2008, så funn per år og periode kan ikke leses som en utvikling i bestanden [13].

I samme modellstudie stemte de registrerte funnene av kuklegg tett med den modellerte nisjen. For de fleste av de andre artene gjorde de ikke det, trolig fordi de er for dårlig overvåket. Flest forekomster lå i områder med fem eller seks frostfrie måneder, men arten ble også funnet i små antall der det bare er to. Alle seks artene har vid utbredelse i Eurasia og bred klimanisje, og kjente funn dekker bare en del av området modellen regner som egnet. De opptrer også langt oftere enn forventet i bebygde områder. Forfatterne mener det mest sannsynlig skyldes at det er tamdyr og folk i nærheten, men peker også på skjevhet i hvor det er samlet data [11].

## Kuklegg gjennom året: larver i fuktig jord, flyging om sommeren

**Egg og larver.** FHI beskriver livsløpet for klegg som gruppe. Vanligvis blir det én generasjon i året, men de største artene kan bruke 2–3 år. En hunn kan legge fra 100 til 800 egg. Størrelsen på blodmåltidet styrer mest hvor mange. Eggene legges i klaser på planter ved stillestående vann [4]. Artsdatabanken fører ferskvann som levested for kuklegg [14]. Modellstudien fra 2020 peker på at Tabanus ikke trenger stillestående vann, men fuktig jord til egglegging og larveutvikling [11]. FHI skriver at klegglarvene overvintrer, og at forpuppingen om våren skjer på tørrere steder [4].

> **Tallene spriker**
>
> Kildene oppgir ulikt antall larvestadier hos klegg. FHI: 6–13 stadier [4]. Store norske leksikon: fire stadier før larvene forpupper seg under jorda [1].

**Voksne.** Funn med åpen lisens i GBIF fra 2000 til 2025 er gjort mellom uke 22 og uke 36 [12]. Klegg er som regel bare aktive når sola skinner, og temperaturen styrer mye av aktiviteten, skriver FHI [4]. Storklegg er sjelden aktive under rundt 17 °C. Hos storklegg velger hunnene make blant hanner som svermer. Svermingen skjer når sola skinner, ofte på åpne partier i skogen [2].

## Rask flyger, og slik finner klegg verten

En studie fra 2004 målte farten til kuklegg: av 111 raske passeringer som kunne analyseres, var snittfarten for de raskeste flygningene 5,71 ± 1,90 meter i sekundet, eller 20,56 ± 6,84 kilometer i timen. Forfatteren, Werner Nachtigall, regner kuklegg blant de raskeste flygerne, i hvert fall blant insektene i området. Vingene slo 110 ± 10 ganger i sekundet, og i de raske flygningene kom fluen 5,34 centimeter, 2,2 kroppslengder, fram per slag. Opptakene var av omtrent 25 fluer ved en kuflokk i 29–32 °C [7].

Kleggplager er ofte lokale, skriver FHI. De voksne holder seg normalt nær stedet der de klekket, siden larvene er avhengige av fuktig mark og livssyklusen er knyttet til den. Fluene er gode flygere, men om de faktisk flyr langt, er mer usikkert [4]. En storklegg som leter etter et dyr å bite, kan fly et godt stykke, ifølge Store norske leksikon [2].

Klegg finner verten med lukt på lang avstand og med syn på kort. Store, mørke ting som beveger seg, tar kleggen for et pattedyr, og de virker særlig fristende. FHI nevner CO₂, oktenol, ammoniakk og fenoler som luktstoffer [4]. Klegg lander ofte på hodet eller like ved, ifølge leksikonet. Leksikonet skriver også at en mørk vert i én farge later til å friste mest, og at kleggforskere kan lokke til seg mange klegg på kort tid med en mørk bil på tomgang når de samler inn [1].

Sommeren 2019 var fangsten av klegg i et ungarsk feltforsøk størst på vannrette, blanke svarte flater og minst når flaten hellet 75 grader. Ifølge forfatterne tar hunner som leter etter blod, et blankt, svart mål over bakken for et vertsdyr, mens vannrett polarisert lys betyr vann for vannsøkende klegg av begge kjønn. Loddrette flater tiltrakk seg også mange, men bare hunner. Forfatterne skriver også at klegg liker varmere verter bedre enn kaldere og som regel angriper i sol [15]. I et annet ungarsk forsøk var en mørkebrun modell av en menneskekropp 10 ganger så attraktiv for klegg som en brun modell med hvite striper [16].

I en ungarsk beitemark steg antallet vannsøkende klegg, alle arter samlet, fram til klokka 12–13, falt og fikk en ny topp rundt klokka 17. Undersøkelsen med feller pågikk i tre sommermåneder, og kuklegg var en av seks arter som til sammen utgjorde 89,4 prosent av fangstene [17].

## Føde hos klegg og storklegg

For kukleggen nevner Store norske leksikon hest og storfe som blodkilder [1]. Hos klegg generelt er det bare hunnene som trenger blod, til eggene, mens både hanner og hunner henter nektar og ofte sitter i blomster [4].

Mange kleggarter er kannibaler som larver, skriver FHI. Larvene holder til i fuktig jord og råtnende stubber, der de fleste jakter på insektlarver. Noen arter lever i stedet av planterester og slam i grunne dammer [4]. Leksikonet beskriver storkleggenes larver som glupske rovdyr på andre virvelløse dyr. De er halvt vannlevende og holder til i fuktig jord og myr eller langs bredden av tjern, dammer og bekker [2]. Leksikonet skriver også at larven hos noen Tabanus-arter kan bli 46 millimeter lang, og at klegglarver ofte er større enn de voksne kleggene. Giften fra en kanal i kjevene lammer byttet [1].

## Status og forvaltning

Kuklegg er livskraftig (LC) i Norsk rødliste for arter 2021. Vurderingen ble publisert 24. november 2021 av Artsdatabankens ekspertkomité for Tovinger. Arten er med i vurderingen fordi den regnes som etablert i Norge, altså med en fast, reproduserende bestand som ikke stammer fra introduserte dyr. Kategorien var LC også i 2015 og 2010 [3]. To av de åtte norske storkleggartene står på rødlista, ifølge Store norske leksikon [2].

## Tall og status

- Norsk rødliste for arter 2021: livskraftig (LC) [19]
- Funn i fylkene (GBIF, åpen lisens, 2000–2025): 90 funn analysert. Nedlasting: <https://doi.org/10.15468/dl.zhwr6c> [20]
- Flest funn (andel av funnene i fylkene): Østfold 34,4 % (31 funn), Akershus 15,6 % (14 funn), Trøndelag 12,2 % (11 funn), Buskerud 7,8 % (7 funn), Rogaland 5,6 % (5 funn) [20]

## Kilder

- [1] Gunnar Mikalsen Kvifte (2026). klegg. Store norske leksikon. <https://snl.no/klegg> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY-SA 3.0 (artikkelen er merket «fri gjenbruk»).
- [2] Gunnar Mikalsen Kvifte (2026). storklegg. Store norske leksikon. <https://snl.no/storklegg> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY-SA 3.0 (artikkelen er merket «fri gjenbruk»).
- [3] Artsdatabanken (2021). Vurdering av kuklegg Tabanus bovinus Linnaeus, 1758. Norsk rødliste for arter 2021. <https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/23832> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [4] Folkehelseinstituttet (FHI) (2025). Klegg. <https://www.fhi.no/sk/skadedyrhandboka/fluer-og-mygg/klegg/> (lest 10. oktober 2026). Lisens: © FHI: «berre gjengi eit kort utdrag».
- [5] Folkehelseinstituttet (FHI) (2024). Skadedyr – håndbok for helsepersonell. <https://www.fhi.no/sm/smittevernhandboka/temakapitler/skadedyr/> (lest 10. oktober 2026). Lisens: © FHI: «berre gjengi eit kort utdrag».
- [6] Veterinærinstituttet (2026). Surra. <https://www.vetinst.no/sykdom-og-agens/surra> (lest 10. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt.
- [7] Nachtigall, Werner (2004). Zum Flug der rasch fliegenden Rinderbremse, Tabanus bovinus (Diptera: Tabanidae). Entomologia Generalis 27: 35-53. <https://doi.org/10.1127/entom.gen/27/2004/35> (lest 10. oktober 2026). Lisens: Lukket (abstract åpent).
- [8] Folkehelseinstituttet (FHI) (2025). Bremser. <https://www.fhi.no/sk/skadedyrhandboka/fluer-og-mygg/brems/> (lest 10. oktober 2026). Lisens: © FHI: «berre gjengi eit kort utdrag».
- [9] Preben S. Ottesen (2026). hestebrems. Store norske leksikon. <https://snl.no/hestebrems> (lest 10. oktober 2026). Lisens: Store norske leksikon, begrenset gjenbruk.
- [10] Krčmar, Stjepan; Kučinić, Mladen; Pezzi, Marco; Bruvo Mađarić, Branka (2022). DNA barcoding of the horsefly fauna (Diptera, Tabanidae) of Croatia with notes on the morphology and taxonomy of selected species from Chrysopsinae and Tabaninae. ZooKeys 1087: 141-161. <https://doi.org/10.3897/zookeys.1087.78707> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY.
- [11] Dörge, Dorian D.; Cunze, Sarah; Klimpel, Sven (2020). Incompletely observed: niche estimation for six frequent European horsefly species (Diptera, Tabanoidea, Tabanidae). Parasites & Vectors 13: 461. <https://doi.org/10.1186/s13071-020-04316-7> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY.
- [12] (2026). GBIF Occurrence Download (flere arter); utvalg: Tabanus bovinus i Norge 2000–2025, funn per fylke, uke og år. <https://doi.org/10.15468/dl.zhwr6c> (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC0 og CC BY 4.0 (bare funn med disse lisensene er brukt).
- [13] Artsdatabanken (2023). Artsobservasjoner er tilgjengelig i ny mobilversjon. <https://artsdatabanken.no/Pages/342555> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [14] Artsdatabanken. Kuklegg Tabanus bovinus. Artsside. <https://artsdatabanken.no/arter/takson/18733> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [15] Horváth, Gábor; Pereszlényi, Ádám; Egri, Ádám; Fritz, Benjamin; Guttmann, Markus; Lemmer, Uli; Gomard, Guillaume; Kriska, György (2020). Horsefly reactions to black surfaces: attractiveness to male and female tabanids versus surface tilt angle and temperature. Parasitology Research 119: 2399-2409. <https://doi.org/10.1007/s00436-020-06702-7> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY.
- [16] Horváth, Gábor; Pereszlényi, Ádám; Åkesson, Susanne; Kriska, György (2019). Striped bodypainting protects against horseflies. Royal Society Open Science 6: 181325. <https://doi.org/10.1098/rsos.181325> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY.
- [17] Herczeg, Tamás; Blahó, Miklós; Száz, Dénes; Kriska, György; Gyurkovszky, Mónika; Farkas, Róbert; Horváth, Gábor (2014). Seasonality and daily activity of male and female tabanid flies monitored in a Hungarian hill-country pasture by new polarization traps and traditional canopy traps. Parasitology Research 113: 4251-4260. <https://doi.org/10.1007/s00436-014-4103-6> (lest 10. oktober 2026). Lisens: Lukket (abstract åpent).
- [18] Artsdatabanken. Nortaxa – Artsnavnebasen (navn og taksonomi). <https://nortaxa.artsdatabanken.no/> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [19] Artsdatabanken. Norsk rødliste for arter 2021. <https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [20] GBIF.org. GBIF Occurrence Download (SQL, licence-filtered CC0/CC BY). <https://www.gbif.org/occurrence/download> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [21] GBIF.org. GBIF occurrence search API (counts and facets). <https://api.gbif.org/v1/occurrence/search> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [22] Kartverket. Fylkesinndeling 2024 (kommuneinfo API, administrative enheter). <https://ws.geonorge.no/kommuneinfo/v1/> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [23] Wikidata. Wikidata (identifikatorer og engelsk navn). <https://www.wikidata.org/> (lest 10. oktober 2026). Lisens: CC0 1.0.

## Bruk og sitering

Teksten er skrevet av redaksjonen i CJB AS (natursans.no) og er beskyttet av åndsverkloven. Kortere sitater er velkomne med kildehenvisning og lenke til siden. Tallene og funndataene kommer fra kildene i listen over, under lisensen som står ved hver kilde; oppgi dem som kilde når du bruker tallene.

Siter slik: natursans.no: Kuklegg i Norge: utbredelse, bitt og levevis. Kvalitetssikret av Carl J. Borg, redaktør, 11. oktober 2026. https://natursans.no/arter/kuklegg