# Havert (Halichoerus grypus) > Havert er den største av de to fastboende kystselene. Les om kjennetegn, ungetellinger, bifangst og jaktkvoten i 2026. - Nettside: https://natursans.no/arter/havert - Andre navn: nordsamisk: ránesnjuorju · engelsk: grey seal · ákcu (nordsamisk) · deavut (nordsamisk) · gråsel · gråsel (nynorsk) · riehkku (nordsamisk) · Horsehead Seal (engelsk) · Long-nosed Seal (engelsk) - Kvalitetssikret av Carl J. Borg, redaktør, 11. oktober 2026 (2026-10-11) - Sist oppdatert: 9. oktober 2026 (2026-10-09) - Utgiver: CJB AS, org.nr. 836 856 252, redaktør Carl J. Borg Denne Markdown-versjonen har det samme verifiserte innholdet som nettsiden. Tall i hakeparentes, [1], viser til kildelisten nederst. Kart, bilder og lyd finnes bare på nettsiden. Havert er den største av de to fastboende kystselene våre, og hodet med lang snute minner om et hestehode [1, 2, 3]. Den holder til på de ytterste holmene og skjærene fra Rogaland til Finnmark [3]. Rødlista regner med at ungeproduksjonen falt med 44,6 prosent fra 2006–2008 til 2014–2017, og arten står som sårbar (VU) [4]. Sjøpattedyrutvalget har i flere år bedt om at årsaken til nedgangen i ungeproduksjonen blir undersøkt [5]. I 2026 er det bare lov å jakte havert i Finnmark [6]. ## Hurtigfakta - Lengde, hann: 2,3 m [2, 3] - Vekt, hann: Over 300 kg [2, 3, 11] - Kjønnsmoden: 5–7 år [2, 3, 4, 12] - Ungekasting: Sep.–des. [3, 11, 16] - Bestand 2017, unger medregnet (HI): 3 850 dyr [3, 4, 16, 21] - Målnivå, unger per år: 1 200 unger [3] ## Kjennetegn: hestehode og lang snute Hodet er langt og hestelignende [3]. Hannen har oksenakke, hunnen kortere snute og en slankere nakke. Ifølge Store norske leksikon (SNL) er hannene gjerne mørke med lysere flekker, mens hunnene er noe lysere med mørke flekker. Ryggen er mørkere enn buken, hos hanner som hunner. Grunnfargen varierer fra lys grå til mørk, og enkelte dyr er brunlige eller sølvaktige. Yngre dyr kan være helt svarte, mens andre er lysegrå med mørkere flekker. Nyfødte unger har lang, hvit fosterpels. Arten kalles også gråsel [2]. ### Havert, steinkobbe eller ringsel? Steinkobben er den andre fastboende kystselen i Norge, og den mest tallrike [1, 2, 7]. Hodet gir den enkleste forskjellen: steinkobbens hode likner en katts, mens haverten har lang snute. Steinkobben er mindre: 140–155 centimeter og 67–105 kilo, ifølge SNL, mot opptil 1,9 meter for en haverthunn [3, 8]. Ungene skiller seg også. Steinkobbeungene kommer til verden rundt midten av juni og har røytet fosterpelsen allerede ved fødselen [7]. Havertungene fødes om høsten i hvit pels [2, 3]. Ringselen er en mindre sel. Voksne dyr måler 1,1–1,6 meter og veier 50–100 kilo eller mer, ifølge Norsk Polarinstitutt [9]. På den grå ryggen har den et mønster av lyse ringer med mørkere flekker innenfor. Ringselen yngler, skifter pels og hviler på isen, og bare unntaksvis går den opp på land [10]. ## Hvor stor er en havert? Svaret kommer an på hva du måler, og hvilken kilde du leser. Hannene kan nå 2,3 meters lengde og mer enn 300 kilo, mens hunnene er klart mindre, med høyst 1,9 meter og 190 kilo. Begge deler er øvre grenser, ikke gjennomsnitt [3]. Nyfødte unger veier 13–16 kilo og er 40–50 kilo når de avvennes, ifølge SNL [2]. > **Tallene spriker** > > Havforskningsinstituttet (HI) og SNL har samme lengder, men for hannenes vekt skriver HI «over 300 kg» og SNL «nærmere 300 kilo» [2, 3]. I forvaltningsplanen fra 2010 kan hanner i Vest-Atlanteren veie rundt 400 kilo, og NAMMCO har 200–400 kilo for arten som helhet [11, 12]. For nyfødte unger har SNL 13–16 kilo og forvaltningsplanen 15–20 [2, 11]. ## Hvor i Norge finnes haverten? I Europa finnes haverten fra Biscaya til kysten av Kola. I Norge holder den til på ytre holmer og skjær, men tettheten varierer [3]. Rogaland har en liten koloni, mens bestanden er tettest fra Trøndelag til Finnmark [2]. Rødlistas ekspertkomité nevner ynglekolonien utenfor Jæren (Kjørholmane naturreservat) og flere kolonier lenger nord [4]. Intervjuer med fiskere, fyrvoktere og selfangere tydet i 1960-årene på at ingen unger ble født sør for Stad, og senere tellinger har ifølge NAMMCO vist at utbredelsen har økt [12]. Ungetellingene langs hele kysten i 2001–2003 viste at om lag halvparten av ungene ble født i Nordland [13]. Forvaltningen deler kysten i tre områder: Lista–Stad i sør, Stad–Lofoten i midten og Vesterålen–Varanger i nord. Ifølge HI viser DNA-analyser tydelig genetisk forskjell mellom de tre områdene, og haverten i Troms er muligens en egen bestand [3]. For hele utbredelsesområdet støtter en genomstudie fra 2025 tre hovedbestander (Nordvest-Atlanteren, Nordøst-Atlanteren og Østersjøen) og fant tegn til tidligere ukjent undergruppering i Nordøst-Atlanteren [14]. Funn med åpen lisens i GBIF forteller hvor og når folk har sett haverten og lagt inn en registrering, men ikke hvor mange dyr det er. For 2000–2025 ligger Rogaland øverst med 567 funn (22,9 prosent av alle analyserte funn), foran Finnmark med 487 og Trøndelag med 482 [15]. Nordland, der om lag halvparten av ungene ble født da HI telte i 2001–2003, har 229 funn (9,2 prosent) [13, 15]. I hvert av årene 2002–2007 kom det under 10 funn, og i hvert av årene 2020–2025 over 200. Tallene sier derfor noe om hvor mye som registreres, ikke om antall dyr [15]. ## Havertens år: kasting, parring og hårfelling **Kasting.** Haverten får ungene om høsten, men tidspunktet skifter langs kysten. Forvaltningsplanen fra 2010 la kastingen fra Sør-Trøndelag til Lofoten fra midten av september til slutten av oktober, mens HI i 2024 skrev slutten av september og oktober for Trøndelag og Nordland. I Rogaland, Troms og Finnmark ligger kastingen i november og desember (ifølge planen fra midten av november til midten av desember) [11, 16]. Ungene ligger på land de første ukene. Ifølge HI forlater mora dem etter omtrent tre uker, når de er feite nok til å klare seg på havet [1]. SNL regner dieperioden til rundt 18 dager. Fosterpelsen begynner å løsne to uker etter fødselen, og ungene er ferdig røytet etter 20–25 dager [2]. **Parring.** SNL beskriver parringen slik: Hunnen parrer seg like etter at hun har forlatt ungen for godt, på land eller i sjøen. Drektigheten regnes til nesten ett år fra parringen, men fosteret begynner først å utvikle seg omtrent tre måneder etter (forsinket implantasjon). I store kolonier, som i Skottland, samler hannene 2–10 hunner, men SNL skriver at det er uvisst om det skjer i de mindre koloniene her. Kjønnsmodne hunner får vanligvis én unge i året [2]. **Hårfelling.** Haverten skifter pels en gang i året, i februar–april ifølge HI og i februar–mars ifølge SNL og forvaltningsplanen [2, 3, 11]. > **Tallene spriker** > > Hos HI blir haverten kjønnsmoden når den er 5–7 år og kan bli rundt 35 år gammel [3]. SNL har 3–6 år for hunnene og rundt 6 for hannene, og ville hunner er registrert opp til 46 år, mens hannene neppe blir over 30 [2]. Rødlistas ekspertkomité setter kjønnsmodningen til fireårsalderen [4]. NAMMCO har 5–7 år og 35–40 års levealder [12]. ## Kolonier, dykk og lange turer Haverten kan gå på lange matvandringer og bruker hele kontinentalsokkelen utenfor liggeplassene sine [2]. Merkeforsøk viser hvor langt unge dyr kan spre seg: av 3 571 havertunger som ble merket langs kysten i 1975–1998, kom 259 merker tilbake. Gjenfunnene lå i snitt 120 kilometer fra merkestedet, og lengst 739 kilometer unna [17]. Ifølge SNL trives haverten best der bunnen ligger på 60–100 meters dyp, men den kan også dykke ned til 200 meter. Et dykk varer som regel 4–10 minutter, men kan strekke seg til 30 minutter [2]. Hos voksne havert går yngleplassen ofte igjen fra år til år, skriver SNL, og en studie av merkede voksne dyr fant sterk tilknytning til eget fødested i yngletiden [2, 17]. Utenom kasting og hårfelling er havertene alene eller sammen med et fåtall, og de danner kolonier på faste steder når ungene skal fødes og pelsen skiftes [2]. ## Hva spiser haverten? Haverten lever først og fremst av fisk, særlig torsk, sei, hyse og steinbit [3]. I en studie av 182 mage- og tarmkanaler og 199 avføringsprøver fra Finnmark, Nordland og Rogaland (samlet 1999–2010) var sei, torsk og steinbit viktigst. Steinbit ble hovedsakelig spist av dyr på fem år eller mer. Forfatterne fant lite variasjon i hovedbyttet mellom tid og sted, men lodde ble spist om våren i Finnmark [18]. HI-artikkelen fra 2019 legger til at haverten i Finnmark spiste bare lodde i 2009, og at den i Rogaland spiser lite steinbit [19]. Forutsatt at dietten i prøveområdene gjelder for hele kysten, anslår forskerne at havert spiser 8 084 tonn fisk i året ut fra en bestand på 3 850 dyr: 3 059 tonn sei, 2 598 tonn torsk og 1 364 tonn steinbit [18, 19]. HI-forsker Kjell Tormod Nilssen mener at lite tyder på at havertens inntak påvirker kysttorskbestanden særlig, og viser til at det kommersielle fisket på kysttorsk var 35 000–39 000 tonn i året i 2003–2015 [19]. Haverten er hovedvert for torskekveis, en rundorm som gjør at fisk med mye av den ikke kan selges [2]. HI beskriver begge sider: haverten kan lære seg å ta fisk fra redskap og merder og dermed skape problemer for fiskere og oppdrettere, men det mangler dokumenterte fiskerikonflikter forårsaket av kystsel langs norskekysten [3]. ## Hvor mange havert finnes det? HIs anslag for 2017 er 3 850 dyr, unger medregnet (konfidensintervall 3 504–4 196) [16]. I januar 2026 anslo HI-forsker John-André Henden at det er «rundt 4000» havert i Norge [1]. Grunnlaget er ungetellinger i kastekoloniene om høsten. Kysten dekkes etappevis hvert år, og et nytt estimat for hele kysten kommer omtrent hvert femte år, ifølge SNL. HI skrev i 2022 at det tar tre til fem år å dekke kysten fra Stad til Finnmark, pluss en liten koloni i Rogaland [2, 3, 20]. Det politiske målet er omtrent 1 200 unger i året [3]. > **Tallene spriker** > > SNL viser til faktorer på 4,0–4,7 for å regne fra årlig ungeproduksjon til antall dyr på ett år eller eldre. De er beregnet for britisk havert og brukes også for den norske [2]. NAMMCOs artsside (oppdatert juli 2023) knytter 3 850 til et siste ungeestimat på 770 [12]. På HIs artsside (oppdatert 9. april 2026) står 5 100–6 000 dyr på ett år eller eldre, uten årstall for tallet, mens brødteksten har ca. 8 700 dyr i 2011 [3]. Rødlista 2021 oppgir 2 300 «reproduksjonsdyktige individ», antatt 2 000–3 000, ut fra de seneste ungetellingene [4]. En populasjonsmodell ga 8 740 dyr i 2011 (konfidensintervall 7 320–10 170) [21]. SNL har «nærmere 4000» for 2017 [2]. Sjøpattedyrutvalget skrev i 2024 at bestandsmodellene for havert ikke kan brukes i rådgivning [22]. HIs ungetellinger gir et mer håndfast bilde, per forvaltningsområde og telleperiode [2, 3, 20]: - **Lista–Stad.** 35 unger i 2001–2003, 43 i 2006–2008, 34 i 2014–2018 og 36 i 2020–2023, mot et målnivå på 40 [16]. - **Stad–Lofoten.** 940 unger i 2001–2003, 943 i 2006–2008, 453 i 2014–2018 og 324 i 2020–2023, mot et målnivå på 970. Tallet for 2020–2023 er satt sammen: Lofoten ble talt i 2020 og kysten fra Meløy til Trøndelag i 2023, så det dekker ikke hele området i ett år [16]. - **Troms og Finnmark.** 184 unger i 2001–2003, 283 i 2006–2008, 275 i 2014–2018 og 275 i 2020–2023, mot et målnivå på 190 [16]. I Troms og Finnmark brukte forskerne i 2021 både droner med infrarødt kamera og tellinger til fots [3]. HI anslo 275 unger, 49 i Troms og 226 i Finnmark. I oktober 2023 talte HI 119 unger på kysten av Nordland, fra Meløy til fylkesgrensen mot Trøndelag, og 83 i Trøndelag. Lofoten ble ikke talt det året [16]. Ifølge HIs orientering til utvalget i 2025 økte ungetallet i Lofoten i 2020 og sank igjen i 2024, og tellinger i oktober både 2023 og 2024 peker mot at ungetallet i Trøndelag og Nordland fortsatt ligger under nivået i 2014–2018 [5]. Rødlista regner med en nedgang i ungeproduksjonen på 44,6 prosent, fra 1 269 unger i 2006–2008 til 703 i 2014–2017 [4]. For området Sør-Trøndelag til Lofoten oppgir HIs artsside (oppdatert 9. april 2026) at ungetallet i 2014–2015 var bare omtrent 40 prosent av nivået i 2007–2008 [3]. HI-rapporten fra 2021 har 44,7 prosent av nivået i 2007 for ett delområde og 47,5 prosent av nivået i 2008 for Lofoten, og rapporten fra november 2024 skriver at ungetallet var «mindre enn 50 prosent» av tellingene i 2007–2008 for hele området [16, 23]. Sjøpattedyrutvalget skrev i 2025 at ungeproduksjonen nasjonalt er nede på nesten 50 prosent av målnivået, og langt lavere i Stad–Lofoten. Ett av de tidligere store kasteområdene i Midt-Norge hadde ifølge utvalget omtrent 20 unger ved siste telling, mot over 300 før. I Rogaland ligger ungetallet vanligvis på 30–40, noe som ifølge utvalget tyder på en stabil bestand [5]. ## Jakt og kvoter: fra 1 216 i 2005 til 60 i 2026 Reguleringen kom i flere trinn. I 1973 ble kystsel totalfredet mellom svenskegrensen og Sogn og Fjordane, fylket inkludert. Videre nordover, fra Møre og Romsdal til Finnmark, gjaldt fredning 1. mai–30. november. Forskrift om forvaltning av sel kom i 1996, og kvoter ble innført i 1997 [3]. Rødlistas ekspertkomité oppgir en anbefalt kvote på 400 dyr i året og en politisk fastsatt kvote på 1 216 for 2005. Ifølge komiteen lå kvotene i 2003–2010 mye høyere enn HI anbefalte, og de offisielle fangsttallene lå innenfor anbefalt kvote [4]. NAMMCOs fangsttabell har 456 felte havert i 2007, 458 i 2008 og 516 i 2009, altså over 400. I 2024 var kvoten 200 og fangsten 81, og 63 av dyrene ble felt i Lista–Stad, der kvoten var 60. I 2025 var kvoten 60 og fangsten 25 [12]. SNL forklarer at kvotene ikke blir tatt fullt ut fordi havertjakt er sportsjakt, og interessen blant jegerne skifter fra år til år [2]. For 2026 er det ingen kvote i Lista–Stad eller Stad–Lofoten, på grunn av lav ungeproduksjon. Etter forvaltningsplanen skal fangsten stoppes når ungeproduksjonen er under 50 prosent av målnivået [2]. I 2024 sluttet Sjøpattedyrutvalget seg til HIs råd om å heve grensen for nullkvote fra 0,5 til 0,7 av målnivået [22]. Modellen fra 2012 antok at 80 prosent av dyrene som ble felt i Rogaland kom fra Storbritannia, men ifølge HI var dette en antakelse og ikke bygd på data. I Rogaland har det vært gitt kvoter på opptil 60 dyr, og den lokale kolonien har 35–43 unger i året (2001–2022). For Troms og Finnmark antok modellen at 55 prosent av fangsten var russiske dyr. Det foreligger lite informasjon om bestanden i Russland, og HI foreslo derfor lavere kvote for 2025 [16]. **Slik er reglene i 2026.** Fiskeridirektoratet kan sette kvote hvert år, og fylkeskommunen stopper jakten når kvoten i fylket er beregnet felt. Jegerne må melde felling og levere rapport, også om de ikke har skutt noe. Fylkeskommunen kan gi tillatelse til en bestemt person og et bestemt område, men ikke i kaste- og dieperioder. Søkeren må ha skytterprøve for storviltjegere. For havert åpner forskriften for jakttillatelse fra 1. februar til 30. september sør for Stad. Nord for Stad er perioden 2. januar til 15. september. Det er bare tillatt å bruke riflet skytevåpen med ekspanderende kule, og felle, garn og line er forbudt [24]. ## Havert i garn: bifangst og sviktende ungekull HI skriver at analyser tyder på at 400 havert og vel 500 steinkobber drukner i garn langs kysten hvert år. At det drukner færre havert, skyldes ifølge HI delvis at arten er stor og robust og oftere kommer seg løs. Et annet avsnitt på HIs artsside (oppdatert 9. april 2026) nevner foreløpige analyser som tyder på 100–200 havert i året. Instituttet har siden 2006 registrert havert som drukner i bunngarn etter torskefisk og breiflabb [3]. NAMMCO viser til en beregning av samlet bifangst på 363 havert over de 15 årene 2006–2020 (konfidensintervall 298–474) og mener bifangsten ser ut til å være på høyde med den årlige jakten. Nord for 62°N har bifangsten trolig økt de siste årene, fordi det fiskes mer med stormaskede garn, særlig etter breiflabb, skriver NAMMCO [12]. I merkeforsøk i 1975–1998 sto bifangst, mest i bunngarn, for 79 prosent av dødsfallene blant gjenfunnede unger. Ungene var mest utsatt de tre første månedene etter fødselen [17]. I referatet fra Sjøpattedyrutvalget i 2025 ble det vist til at alle fem havertungene som fikk sendere i Nordland i oktober 2012, ble fanget i breiflabb- eller torskegarn i løpet av to måneder [5]. Sjøpattedyrutvalget har gjentatt sin anbefaling om å undersøke årsaken til det sviktende ungekullet, og støtter et uavhengig prosjekt med egen finansiering [5]. SNL peker på bifangst av ung havert som den mest sannsynlige årsaken til at ungetallet fra Trøndelag til Lofoten falt mellom tellingene i 2007–2008 og 2023–2024 [2]. Utvalget var i 2025 bredt enig om at bifangst i garn kan være en av årsakene, men pekte også på økt predasjon fra spekkhogger og havørn og høye nivåer av PFAS hos nyfødte unger som mulige årsaker. Utvalget la til at havertene i Midt-Norge ser ut til å skille seg genetisk fra haverten både nord og sør for dem, og at det gjør situasjonen ekstra alvorlig [5]. En studie bygd på 29 år med bilder og observasjoner fant fire grupper av spekkhoggere i norske kystfarvann som over flere år er sett jakte på både steinkobbe og havert [25]. Isotopanalyser plasserte ti av 38 prøvetatte spekkhoggere i Nord-Norge blant selspiserne [26]. ## Status og forvaltning Havert er sårbar (VU) i Norsk rødliste for arter 2021, på kriteriene A4(a,b) og C1. Rødlista skriver at et ukjent antall havert dør i fiskeredskap, ved siden av den lovlige jakten, og sannsynligvis også i uregulert jakt [4]. NAMMCOs artsside (oppdatert juli 2023) viser fortsatt til Least Concern, fra en norsk vurdering den daterer til 2016 [12]. Forvaltningen hviler på forvaltningsplanen som Fiskeri- og kystdepartementet fastsatte 5. november 2010 [11]. Forskriften om regulering av sel på norskekysten gjelder alle selarter og forbyr å fange, jage, drepe eller skade sel, men fylkeskommunen kan gi tillatelse til seljakt innenfor en totalkvote. Forskriften er sist endret 28. november 2019 [24]. Norske myndigheter setter kvotene etter råd fra HI, og forvaltningen er forankret i råd fra NAMMCO, skriver SNL [2]. ## Møte med havert på land I kastetiden om høsten samles havertene i kolonier, og ungene blir liggende på land [1, 3]. På land er selene ganske sky og nervøse, sier HI-forsker John-André Henden [1]. Sjøpattedyrutvalget anbefalte i 2024 begrensninger på ferdsel og forstyrrelser på kasteplassene for havert og steinkobbe når bestanden er under halvparten av målnivået [22]. En oversikt fra 2025 beskriver selfinger som en sjelden bakterieinfeksjon som smitter fra sel til mennesker, først og fremst hos folk med tett kontakt med sjøpattedyr [27]. Mattilsynets generelle råd om ville dyr er at dyreunger som ser forlatt ut, ofte ikke er det [28]. > **Sel på land** > > Mattilsynet skriver at det som regel er best å ringe politiet, **02800**, når du finner et sykt eller skadet sjøpattedyr. Har du mistanke om alvorlig smittsom sykdom hos dyret, bør du som hovedregel la være å håndtere det selv og varsle Mattilsynet [28]. FHI skriver i håndboken for helsepersonell: «Man bør ikke klappe fremmede eller ville dyr». Et bitt bør ifølge samme håndbok rengjøres umiddelbart med såpe og rennende vann [29]. Les [Mattilsynets råd om dyr som trenger hjelp](https://www.mattilsynet.no/dyr/dyrevelferd/nar-du-har-kjort-pa-dyr-eller-dyr-som-trenger-hjelp) og [FHI: Bittskader og infeksjoner, håndbok for helsepersonell](https://www.fhi.no/sm/smittevernhandboka/temakapitler/bittskader-og-infeksjoner/) [28, 29]. ## Tall og status - Norsk rødliste for arter 2021: sårbar (VU) [31] - Funn i fylkene (GBIF, åpen lisens, 2000–2025): 2 481 funn analysert. Nedlasting: [32] - Flest funn (andel av funnene i fylkene): Rogaland 22,9 % (567 funn), Finnmark 19,6 % (487 funn), Trøndelag 19,4 % (482 funn), Akershus 10,4 % (257 funn), Nordland 9,2 % (229 funn) [32] ## Kilder - [1] Havforskningsinstituttet (HI) (2026). Ti ting du ikke visste om sel. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Alle rettigheter reservert (tekst); data CC BY 4.0. - [2] Tore Haug (2026). havert. Store norske leksikon. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY-SA 3.0 (artikkelen er merket «fri gjenbruk»). - [3] Havforskningsinstituttet (HI) (2026). Havert. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Alle rettigheter reservert (tekst); data CC BY 4.0. - [4] Artsdatabanken (2021). Halichoerus grypus – Rødlista 2021. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [5] Havforskningsinstituttet (HI) (2025). Sjøpattedyrutvalget 2025. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Alle rettigheter reservert (tekst); data CC BY 4.0. - [6] Lovdata (2025). Forskrift om kvoter i jakt på kystsel i 2026 (FOR-2025-12-09-2503). (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14). - [7] Havforskningsinstituttet (HI) (2026). Steinkobbe. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Alle rettigheter reservert (tekst); data CC BY 4.0. - [8] Tore Haug (2026). steinkobbe. Store norske leksikon. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY-SA 3.0 (artikkelen er merket «fri gjenbruk»). - [9] Norsk Polarinstitutt. Ringed seal. (lest 9. oktober 2026). Lisens: © Norsk Polarinstitutt (tekst); data CC BY 4.0. - [10] Tore Haug (2026). ringsel. Store norske leksikon. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY-SA 3.0 (artikkelen er merket «fri gjenbruk»). - [11] Fiskeri- og kystdepartementet (nå Nærings- og fiskeridepartementet) (2010). Forvaltningsplan for havert (fastsatt av Fiskeri- og kystdepartementet 5. november 2010). (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt (statistikk: NLOD der den oppgis). - [12] NAMMCO (2023). Grey seal. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt. - [13] Nilssen, Kjell Tormod; Haug, Tore (2007). Status of grey seals (Halichoerus grypus) in Norway. NAMMCO Scientific Publications 6: 23–31. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [14] McCarthy, Morgan L.; Cammen, Kristina M.; Granquist, Sandra M.; Dietz, Rune; m.fl. (2025). Range-wide genomic analysis reveals regional and meta-population dynamics of decline and recovery in the grey seal. Molecular Ecology 34: e17824. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [15] GBIF.org (2026). GBIF Occurrence Download (flere arter); utvalg: Halichoerus grypus i Norge 2000–2025, funn per fylke, uke og år. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC0 og CC BY 4.0 (bare funn med disse lisensene er brukt). - [16] Havforskningsinstituttet (HI) (2024). Status for kystsel og anbefaling av jaktkvoter 2025. Møte i Sjøpattedyrutvalget, Tromsø, 18–19. november 2024 (vedlegg til høring om regulering av jakt på kystsel i 2025, Fiskeridirektoratet). (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt (statistikk: NLOD der den oppgis). - [17] Bjørge, Arne; Øien, Nils; Hartvedt, Siri; Bøthun, Gjermund; m.fl. (2002). Dispersal and bycatch mortality in gray, Halichoerus grypus, and harbor, Phoca vitulina, seals tagged at the Norwegian coast. Marine Mammal Science 18: 963–976. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Åpen (bronze). - [18] Nilssen, Kjell Tormod; Lindstrøm, Ulf; Westgaard, Jon Ivar; Lindblom, Lotta; m.fl. (2019). Diet and prey consumption of grey seals (Halichoerus grypus) in Norway. Marine Biology Research 15: 137–149. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Lukket (abstract åpent). - [19] Havforskningsinstituttet (HI) (2019). Så mye fisk spiser kystselen havert. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Alle rettigheter reservert (tekst); data CC BY 4.0. - [20] Havforskningsinstituttet (HI) (2022). Slik teller vi sel langs norskekysten. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Alle rettigheter reservert (tekst); data CC BY 4.0. - [21] Øigård, Tor Arne; Frie, Anne Kirstine; Nilssen, Kjell Tormod; Hammill, Mike Osborne (2012). Modelling the abundance of grey seals (Halichoerus grypus) along the Norwegian coast. ICES Journal of Marine Science 69: 1436–1447. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Åpen (bronze). - [22] Havforskningsinstituttet (HI) (2024). Sjøpattedyrutvalget 2024. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Alle rettigheter reservert (tekst); data CC BY 4.0. - [23] Havforskningsinstituttet (HI) (2021). Forskerutvalg om sjøpattedyr 2021. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Alle rettigheter reservert (tekst); data CC BY 4.0. - [24] Lovdata (2019). Forskrift om regulering av sel på norskekysten (FOR-2009-12-22-1745), sist endret FOR-2019-11-28-1593. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14). - [25] Jourdain, Eve; Vongraven, Dag; Bisther, Anna; Karoliussen, Richard (2017). First longitudinal study of seal-feeding killer whales (Orcinus orca) in Norwegian coastal waters. PLOS ONE 12: e0180099. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [26] Jourdain, Eve; Andvik, Clare; Karoliussen, Richard; Ruus, Anders; m.fl. (2020). Isotopic niche differs between seal and fish-eating killer whales (Orcinus orca) in northern Norway. Ecology and Evolution 10. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [27] Reddy, Satyatejas G.; Handa, Anisa; Arumugam, Arun; Ange, Brittany; m.fl. (2025). Seal finger: a literature review. International Journal of Circumpolar Health 84: 2530267. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Lukket (abstract åpent). - [28] Mattilsynet (2022). Påkjørsel eller dyr som trenger hjelp. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt. - [29] Folkehelseinstituttet (FHI) (2025). Bittskader og infeksjoner – håndbok for helsepersonell. (lest 9. oktober 2026). Lisens: © FHI: «berre gjengi eit kort utdrag». - [30] Artsdatabanken. Nortaxa – Artsnavnebasen (navn og taksonomi). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [31] Artsdatabanken. Norsk rødliste for arter 2021. (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [32] GBIF.org. GBIF Occurrence Download (SQL, licence-filtered CC0/CC BY). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [33] GBIF.org. GBIF occurrence search API (counts and facets). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [34] Kartverket. Fylkesinndeling 2024 (kommuneinfo API, administrative enheter). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [35] Wikidata. Wikidata (identifikatorer og engelsk navn). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC0 1.0. - [36] Artsdatabanken. Artsobservasjoner er tilgjengelig i ny mobilversjon. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. ## Bruk og sitering Teksten er skrevet av redaksjonen i CJB AS (natursans.no) og er beskyttet av åndsverkloven. Kortere sitater er velkomne med kildehenvisning og lenke til siden. Tallene og funndataene kommer fra kildene i listen over, under lisensen som står ved hver kilde; oppgi dem som kilde når du bruker tallene. Siter slik: natursans.no: Havert i Norge: kjennetegn, bestand, jakt og kvoter. Kvalitetssikret av Carl J. Borg, redaktør, 11. oktober 2026. https://natursans.no/arter/havert