# Fjellrype (Lagopus muta) > Fjellrypa kan gå høyere til fjells enn de fleste norske fugler. Se hvor den lever, hva som er kjent om bestanden og hvordan jakta er regulert. - Nettside: https://natursans.no/arter/fjellrype - Gruppe: [Hønsefugler](https://natursans.no/grupper/honsefugler.md) (*Galliformes*) - Andre navn: nordsamisk: giron · engelsk: rock ptarmigan · Ptarmigan (engelsk) - Kvalitetssikret av Carl J. Borg, redaktør, 11. oktober 2026 (2026-10-11) - Sist oppdatert: 9. oktober 2026 (2026-10-09) - Utgiver: CJB AS, org.nr. 836 856 252, redaktør Carl J. Borg Denne Markdown-versjonen har det samme verifiserte innholdet som nettsiden. Tall i hakeparentes, [1], viser til kildelisten nederst. Kart, bilder og lyd finnes bare på nettsiden. Fjellrypa er blant de norske fuglene som kan gå høyest til fjells [1]. Den hekker fra Agder til Finnmark og finnes helt nede ved sjøen i nord [1, 2]. Rødlistevurderingen gjengir et anslag fra 2015 på 200 000–400 000 individer i den norske hekkebestanden, og i jaktåret 2024–2025 ble det felt 47 950 [2, 3]. Arten har vært nær truet, men er i dag vurdert som livskraftig på den norske rødlista, og på Svalbard lever en egen underart, svalbardrypa [2, 4]. ## Hurtigfakta - Vekt, stegg om vinteren (norge): Opptil cirka 670 g [1] - Egg per kull: 7–11 egg [1] - Vanligst i høyden, Sør-Norge: 1 200–1 400 moh. [1] - Jakttid: 10. sept.–28. feb. [17] - Hekkebestand, anslag (anslag 2015): 200 000–400 000 individer [2] ## Kjennetegn: steingrå sommerdrakt og svart stripe hos steggen Om sommeren er fjellrypa mer steingrå enn brun. Vinterdrakta er hvit, og steggen har da en svart stripe mellom nebb og øye [1]. Ifølge SNL er kjønnene hos lirypa like om vinteren, mens fjellrypas stegg og høne er ulike [5]. Arten har mange navn, og de vanligste er skarv og fjellskarv [1]. På nordsamisk heter den giron [6]. Slektsnavnet Lagopus betyr «harefot» og peker på de fjærkledde føttene [1]. ### Hvor stor er en fjellrype? I Norge kan fjellrypestegger veie opptil cirka 670 gram om vinteren. Det er en øvre verdi for steggen om vinteren, ikke et gjennomsnitt for arten. Fjellrypa er litt mindre enn lirypa. Svalbardrypa kan bli tyngre enn 900 gram. Et tykt fettlag isolerer mot vinterkulda og fungerer som reserve når maten er knapp [1]. ### Fjellrype eller lirype? Om vinteren er begge artene nesten helhvite. Fjellrypesteggen har en svart stripe ved øyet som lirypesteggen mangler, men høna mangler den som oftest også. NINAs kunnskapsoversikt skriver derfor at høna er svært vanskelig å skille fra lirype bare på utseendet, men at artene kan skilles på nebbhøyden: 8–9 millimeter hos fjellrype mot 12–14 hos lirype [7]. SNL trekker skillet ved 1 centimeter: under hos fjellrype, over hos lirype. Lirypa er også noe større og i sommerdrakt brunere enn grå [5]. Habitatet skiller artene. Lirypa hører mest hjemme i fjellskog og snaufjell. Den kan også hekke langt nede, på store myrer i barskogen [5]. Fjellrypa holder seg ovenfor vier- og dvergbjørkbeltet, og dermed i høyder der lirypa normalt ikke er [8]. ## Hvor i Norge finnes fjellrypa? Fjellrypa har en sirkumpolar, nordlig utbredelse [1]. Den finnes over hele landet der habitatet er egnet. I rødlistevurderingens fylkesinndeling per 1. januar 2018 er fjellrype oppført som kjent i alle fylker bortsett fra Vestfold, Oslo og Akershus og Østfold. De tre står med «ingen» [2]. I høyden varierer det mye. På Dovrefjell er den påtruffet opp til 1650 meter over havet. Vanligst er fjellrypa på 1200–1400 meter i Sør-Norge, men på Vestlandet går den ned til cirka 400 meter. I fjellene langs kysten i Nord-Norge går den helt ned til 100 meter over havet [1]. Fjellrypa holder seg typisk i steinete mark, gjerne blokkmark og urer med innslag av tørre rabber [8]. Mandeville og kolleger undersøkte hvordan lirype og fjellrype fordeler seg i høyden på fastlands-Norge. Artene overlapper, og lirypa holder vanligvis til litt lavere. I hekketida fant modellene tegn til at artene virker negativt inn på hverandre. Men utslaget var skjevt: lirypas øvre grense ble holdt nede, mens fjellrypa holdt seg til høyereliggende habitat nokså uavhengig av lirypa [9]. NINAs kunnskapsoversikt skriver at fjellrypesteggene ofte virker mer aggressive, og at lirypesteggene ofte trekker seg tilbake der hekkeområdene overlapper. Det bygger på upubliserte data [7]. Jaktstatistikken peker mot nord. I 2024–2025 ble det felt flest i Nordland (11 390), Finnmark (11 340) og Troms (9 300), deretter i Trøndelag (4 110) og Vestland (4 090). For Oslo, Østfold, Akershus og Vestfold står det 0 [3]. I statistikken rundes tall av og holdes tilbake, så enkeltpersoner ikke kan identifiseres [10]. Fellingstall er likevel ingen telling. NINA skrev i 2021 at man for flere arter ikke vet hvor godt jaktstatistikken følger bestandsendringer over tid [11]. Funnene med åpen lisens i GBIF viser en annen fordeling. I 2000–2025 er Trøndelag øverst med 3 748 funn (23,6 prosent), foran Finnmark (2 444) og Vestland (2 324). Det finnes også funn i Vestfold (1), Østfold (6), Akershus (7) og Oslo (63), der rødlistevurderingen har «ingen» [12]. Men GBIF-tallene følger fylkesinndelingen fra 2024, rødlistevurderingen den fra 2018, der Oslo og Akershus er én oppføring [2, 12]. Tallene viser hvor fjellrype er registrert av dem som har vært ute, ikke hvor tallrik arten er [12]. ## Fjellrypeåret: vinter, vårflytting, hekking og drakt **Vinter.** Norske fjellryper er standfugler [1]. Ifølge NINAs kunnskapsoversikt fra 2012 går fjellrypene seint på høsten og om vinteren ofte i flokker på 3–5 til 20–30 fugler. Etter gode produksjonsår kan en flokk telle 400–500, og meldinger om flokker på mer enn 1000 er heller ikke sjeldne [7]. I en toårig studie i det sentrale Skandinavia ble 84 fjellryper fanget om vinteren og utstyrt med radiosender. Forskerne anslo at litt over halvparten (0,55) overlevde fra midtvinters til sensommeren, uten tydelig forskjell mellom unge og voksne, mellom kjønnene eller mellom de to årene [13]. **Vår.** Før hekketida flyttet de radiomerkede fuglene seg ut fra vinterområdene: den lengste flyttingen var 79,5 kilometer, og fuglene som fortsatt ble fulgt i mai–juli, holdt til i snitt 20,3 kilometer fra fangststedet [13]. **Hekking.** Ifølge NINAs kunnskapsoversikt fra 2012 tar steggene territorium fra begynnelsen av mai, og parene dannes etter det. I juni legger høna vanligvis 7–11 egg, og de ruges i 21–23 døgn. Det blir bare ett kull, men enkelte høner kan legge på nytt hvis eggene blir tatt. NINA skriver at reiret alltid står på bakken. Noen ganger ligger det helt åpent, andre ganger i lyng, under en busk eller ved eller under en stein. Så snart ungene er klekket, forlater steggen territoriet og kan danne småflokker med andre stegger. Oversikten kaller selv kunnskapen om fjellrypas generelle biologi fragmentarisk og lite forskningsbasert [7]. Ifølge SNL har høna hele ansvaret for rugingen og oppfostringen. Ungene blir selvstendige etter 10–12 uker [1]. **Drakt.** Under fjærskiftet er fjellrypa ganske sky. Den kan holde til i lyse steinurer så lenge snøen uteblir, ved snøbreer eller høyere opp der snøen kom tidlig. Den roer seg igjen når den har fått både vinterdrakt og snødekke [8]. **Funn gjennom året.** Blant funn med åpen lisens i GBIF, summert over 2000–2025, ligger flest i ukene 24–26, med 1 044–1 060 funn per uke. Ukene 31–33 har også mange funn, men færre. Ukene sier noe om når fjellrypa blir registrert, ikke om hvor mange fugler som finnes [12]. **Alder.** Rødlistevurderingen setter generasjonstida, som er gjennomsnittsalderen til fuglene som får unger, til 3 år [2]. EURINGs liste over europeiske alderrekorder fra 2023 har ett gjenfunn av fjellrype: 6 år og 1 måned, fra Island. Lista tar bare med gjenfunn etter minst fem år [14]. ## Hva spiser fjellrypa? Føden består hovedsakelig av plantemateriale [2]. Fjellrypa beiter der plantene er i sin mest næringsrike vekstfase [8]. Når snøen går om våren, beiter fuglene mye på små vierarter, og utover forsommeren øker andelen urter. Kyllingene lever mest av insekter og edderkoppdyr den første uka og går så over til plantekost [7]. Der snøen går sent, kommer veksten av musøre sent i gang, og fuglene finner ungt, friskt beite også tidlig i jakttida. Om høsten kan fjellrypa trekke mot områder med bærlyng og blåbærplanter. Når snøen dekker lyngen, finner den mat der vinden har blåst rabbene bare, med krekling og grepplyng [8]. Grønne deler av krekling utgjør 30–50 prosent av vinternæringen, ifølge NINA, og fuglene tar også rakler og skudd av bjørk og vier [7]. ## Atferd: stille på bakken, lyder og flukt Artsepitetet muta betyr «stum», men Store norske leksikon kaller det en noe misvisende betegnelse. Lirypa er mer høylytt, men fjellrypa har også flere ulike lyder, blant dem lokkelyder og låter som markerer territoriet [1]. Fjellrypa trykker bare unntaksvis for hund, og derfor jaktes den nesten bare som støkkjakt, altså ved at jegeren selv får fuglen til å lette. Har den først lettet, regner den seg som trygg og kan snu mot jegeren som støkket den. Flukten kan være så kort som 150 meter, rundt den nærmeste haugen, men etter gjentatte støkk tar fuglen av på stadig lengre avstand. Når været er fint og fuglen har god kontroll på jegeren, kan den i stedet løpe stille unna mellom steinene [8]. Jegeren er ikke fjellrypas eneste fiende: ifølge NINAs kunnskapsoversikt fra 2012 tas voksne fugler mest av kongeørn og jaktfalk, mens fjellrev og rødrev tar fjellrype i alle utviklingsstadier. Røyskatt, snømus og kråkefugler er viktige predatorer på egg og kyllinger [7]. I 2022 og 2023 brukte Kjønsberg og kolleger GPS-merkede fjellryper til å teste forutsetningene for linjetaksering med hund. Alle fuglene innenfor 30 meter fra linja ble oppdaget, og de fleste (74 prosent) lå i ro da taksøren kom nær. Sannsynligheten for å oppdage fuglene var lavere midt på dagen enn om morgenen og kvelden, og forskerne tror det kan komme av at fuglene er mer aktive da [15]. ## Fjellrypejakt: 47 950 felte i 2024–2025 Samme jaktår ble det felt 93 340 lirype. Neste statistikk var planlagt 28. august 2026, men SSB har utsatt den uten ny dato, så 2024–2025 er siste publiserte jaktår [10]. Serien ligger i to tabeller, med brudd i 1993–94, 1999–2000, 2001–02 og 2023–24 på grunn av endret beregningsrutine. SSB legger til grunn at de to bruddene i 1999–2000 og 2001–02 bare har hatt marginale utslag. Vi sammenligner likevel bare innenfor strekninger uten brudd. Fra 2001–02 til 2022–23 er det ingen brudd [10]. Innenfor denne strekningen lå fellingen høyest i 2001–02, med 202 936, og lavest i 2012–13, med 42 400. I 2022–23, siste året i den gamle tabellen, ble det felt 47 800 [16]. I den nye tabellen er tallene 39 320 for 2023–24 og 47 950 for 2024–25 [3]. Fjellrypejegere bruker oftest hagle, og seint på høsten og vinteren også finkalibret rifle [8]. Noen steder finnes det en tradisjon for å fange rype i snare, og ifølge SNL kan mange fjellryper bli fanget på den måten [1]. Jakttida for lirype og fjellrype er 10. september til 28. februar (29. februar i skuddår) over hele landet. I Finnmark, Troms, Narvik, Evenes og den delen av Hamarøy som ligger nord for Tysfjorden/Hellemofjorden varer den til 15. mars. Snarefangst er tillatt fra 1. november til jakttidas slutt i oppgitte kommuner, og snarene må ses til minst annenhver dag. Kommunene ligger i Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Innlandet, Møre og Romsdal, Vestland, Rogaland, Agder og Telemark [17]. > **Tallene spriker** > > I SNLs fjellrypeartikkel er jakttida delt i to perioder, 10. september–23. desember og 1. januar–28. februar, og bare deler av Nordland, Troms og Finnmark har jakt helt til 15. mars [1]. Forskriften har sammenhengende jakttid fra 10. september til 28. eller 29. februar, og 15. mars i hele Troms og Finnmark, i Narvik, Evenes og en del av Hamarøy [17]. Jakta styres også lokalt. Mange steder settes det en kvote per dag eller uke etter tellinger med hund i august, skriver SNL [8]. I Statskogs jakttilbud er grensen 4 ryper per dag, med mindre annet er opplyst for det enkelte tilbudet [18]. NINA skrev i 2021 at det er innført restriksjoner for alle skogshønsartene, blant dem fjellrype, og at effekten er ukjent [11]. Statskog skriver at opp mot 50 000 jegere oppgir rypejakt hvert år, lirype og fjellrype under ett [18]. I studien i det sentrale Skandinavia ble dødeligheten fra vinterjakta i februar anslått til 9 prosent [13]. ## Hvor mange fjellrype er det, og går det nedover? Anslaget fra 2015 på 200 000–400 000 individer kommer fra rapporten «Bestandsestimater for norske hekkefugler», og bestanden ble da vurdert som i nedgang. Bestanden varierer mye. Som lirypa svinger fjellrypa naturlig i antall kyllinger og i hekkebestand, og toppene kommer gjerne med 3–4 års mellomrom [2]. > **Tallene spriker** > > Ifølge SNL tyder jaktutbytte og andre indirekte tegn på tilbakegang i 2–3 tiår, og det førte til at fjellrypa ble nær truet (NT) i 2015 [1]. Rødlistevurderingen fra 2021 setter arten til livskraftig (LC) og begrunner kategoriendringen med at bestanden har stabilisert seg [2]. NINA skrev i 2012 at jaktstatistikken da var den eneste tilgjengelige informasjonen, at den antydet en relativt sterk tilbakegang etter årtusenskiftet, og at det var ukjent om bestanden hadde gått like mye ned [7]. Rødlistevurderingen skriver at hekkefugltakseringene i overvåkingsprogrammet TOV viser store sprang mellom år og en økning i 2010–2019 [2]. NINA oppgir at det landsdekkende nettverket ble etablert i 2005–2010, mens Miljødirektoratet oppgir 2005–2011. Økningen de første årene kan derfor skyldes at flere ruter kom med, og vi bruker bare NINAs indeks fra 2012, da nettverket sto ferdig [19, 20]. Fra 2012 til 2025 ligger verdiene i indeksen for fjellrype mellom 0,34 (2013, usikkerhet 0,27–0,42) og 0,68 (2025, usikkerhet 0,56–0,80) [21]. Vi leser ikke indeksen som en jevn trend. NINA pekte i 2012 på behov for bedre kunnskap om bestandsstatus [7]. Ni år seinere anbefalte NINA å øke takseringene av fjellrype og ta dem inn i de årlige hønsefugltakseringene [11]. Kjønsberg og kolleger foreslår å flytte takseringslinjene for lirype høyere opp i terrenget for å nå fjellrypas habitat, og fant at metoden ikke bryter sentrale forutsetninger når den brukes på fjellrype [15]. Rødlistevurderingen fra 2021 viser til at BirdLife International i 2015 og 2017 vurderte arten som nær truet (NT) på den europeiske rødlista, på grunn av negative bestandstrender [2]. **Status og forvaltning.** Fjellrypa var livskraftig (LC) på rødlista i 2010, nær truet (NT) i 2015 og igjen livskraftig i 2021, og ifølge Artsdatabanken skyldes skiftet en reell endring i bestanden [2]. Landbruksdirektoratet har hatt ansvaret for de høstbare viltartene, blant annet jaktutøvelsen, siden 1. januar 2025, og Miljødirektoratet skrev i januar 2025 at de fortsatt skal sette jakttidene [22]. Jakttidsforskriften gjelder til 31. mars 2028 og ble sist endret med virkning fra 1. juli 2026 [17]. Viltressursloven trådte i kraft 1. juli 2026 og opphevet viltloven fra 1981 [23]. ### Mulige årsaker: klima og rovdyr Ifølge SNL er årsaken til tilbakegangen uavklart, men klima, jakt, rovdyr og forstyrrelser, enkeltvis eller sammen, er trolig viktige [1]. Rødlistevurderingen peker på klimaendringer for fugler som hekker i fjellet, og på rødrev og andre mesopredatorer, særlig når det er få smågnagere [2]. Oversiktsartikkelen fra 2017 nevner dempede smågnagersykluser og mesopredatorer som flytter høyere opp og lenger nord som mulige årsaker til at rypebestander har gått ned [24]. Nilsen og kolleger skriver at alpine arter kan være ekstra sårbare for klimaendringer, blant annet fordi de har mindre mulighet til å flytte til nye egnede områder [13]. ## Bly i hagl: Mattilsynets råd om viltkjøtt Mattilsynets råd fra 16. august 2023 gjelder småvilt skutt med blyhagl [25]. Fjellrypa er småvilt i SSBs jaktstatistikk, og hagle er det vanligste våpenet på fjellrypejakt [8, 10]. Forbudet mot blyhagl i utøvelsesforskriften gjelder jakt i våtmark [26]. > **Bly i viltkjøtt** > > Gravide, ammende, kvinner som planlegger graviditet og barn under sju år bør unngå viltkjøtt som kan ha blyrester, siden foster og barn tåler bly dårligere enn voksne. Mattilsynet sier at du ikke bør spise småvilt skutt med blyhagl oftere enn én gang i måneden, og at hagl og synlig skadd vev uansett bør fjernes. Vilt som er skutt med blyholdig ammunisjon, kan ha blyrester, og Mattilsynet fraråder å spise kjøtt nær skuddkanalen og kjøtt som er synlig skadd av prosjektil eller hagl med bly. Ifølge Mattilsynet finnes det ingen nedre grense for hvor mye bly som er trygt. Les hele rådet hos [Mattilsynet](https://www.mattilsynet.no/mat-og-drikke/forbrukere/begrens-inntaket-av-viltkjott-med-blyrester) [25]. ## Svalbardrypa På Svalbard lever fjellrypa som underarten svalbardrype [4]. Den er den eneste stedegne planteetende fuglearten som er der hele året, og den finnes bare på Svalbard og Frans Josefs land, så Norge har et særlig forvaltningsansvar [27]. Tettheten er lav, og det finnes lite av de gode hekkehabitatene [4]. En habitatmodell anslår at bare cirka 3,9 prosent av det vegetasjonsdekte landarealet på Spitsbergen er høyt egnet [28]. Svalbardrypa hekker på det meste av øygruppen, men ikke helt i nordøst. Ingen hekking er påvist på Bjørnøya, Hopen, Kvitøya eller Kongs Karls Land [4]. Rødlistevurderingen for Svalbard har ikke noe bestandsestimat for hekkebestanden [4]. MOSJ skriver at overvåkingen av territoriale hanner begynte i 2000. Tettheten lå på 1–3 hanner per kvadratkilometer i 2000–2013, har steget siden 2014 og har i den siste perioden vært 3–5 hanner per kvadratkilometer. Hannene telles i april fra faste lyttepunkt, i et overvåkingsområde på cirka 1200 kvadratkilometer på Nordenskiöld Land [27]. > **Tallene spriker – her er hvorfor** > > Overvåkingen viser økende tetthet av hanner siden 2014, mens jaktstatistikken, som startet i 1997, viser færre skutte svalbardryper [27, 29]. Færre skutte fugler kan henge sammen med at jaktatferden har endret seg, og nedgangen gjenspeiler ikke størrelsen på høstbestanden, mener MOSJ [29]. Rødlistevurderingen peker på at studier må avklare avviket [4]. MOSJ oppgir at det hvert år deles ut 190–340 jaktlisenser for svalbardrype, og antallet skutte ryper svinger mellom 500 og 2000 fra år til år. Jakttida er 10. september–23. desember [29]. Fastboende kan skyte inntil 10 ryper per dag og tilreisende inntil 5 per sesong. Fastboende fangstfolk med jakt som næring er unntatt kvoten for fastboende [30]. Jakttrykket i sentrale deler av Spitsbergen påvirker ikke bestanden nevneverdig, konkluderer MOSJ [29]. Rødlista 2021 setter svalbardrypa til livskraftig (LC), begrunnet med at bestanden er forholdsvis stor og antas å være stabil eller i vekst. Arten var også LC i 2010 og 2015 [4]. Satellittsendere ble satt på 21 svalbardryper i mai, men bare fire ga data om flytting etter hekketida. Tre av dem var høner, og de forlot hekkeområdet 17.–27. september. Flyttingene var på 30–149 kilometer. Alle fire ble i vinterområdet til de døde, før vårtrekket [31]. En modellstudie fra 2021, basert på tellinger fra 2005 til 2019, knyttet veksten i svalbardrypebestanden til store endringer i vinterklimaet. I den perioden veide de varmere vintrene opp for negative effekter av andre utslag av klimaendringer, og bestanden kunne ifølge modellen kompensere for jakta slik den var da [32]. MOSJ forklarer svingningene med vinterklimaet: når mildvær gir regn og vegetasjonen islegges, øker dødeligheten, og færre unger vokser opp fordi det er mindre mat. Det rammer svalbardrype, svalbardrein og østmarkmus i takt [27, 33]. Sykliske svingninger som hos rypene på fastlands-Norge er ikke påvist, og MOSJ knytter det til at Svalbard ikke har naturlig forekommende smågnagere eller spesialiserte rovdyr som vandrefalk [29]. Svalbardrypas kyllinger har fra første dag et svært spesialisert kosthold: yngleknoppene til harerug [33]. Harerug er også den viktigste fødeplanta om sommeren og tidlig høst, mens ulike rapp- og fjellbunkearter er viktige seint på høsten og tidlig vinter. Rødsildre og tuesildre er viktige fra november til februar. Fra mars–april og utover våren blir det mer polarvier i kosten [4]. Svalbardrypa skifter fra gråbrun sommerdrakt til hvit vinterdrakt. Hos svalbardrypa har vinterdrakta tettere fjær, særlig på hode og føtter, der fjærene også er tyngre, lengre og dunetere [34]. I en undersøkelse av ti svalbardryper fanget i 2015 ble det funnet fem parasittarter, og forfatterne beskriver parasittfaunaen som utarmet sammenlignet med Island og Grønland [35]. ## Tall og status - Norsk rødliste for arter 2021: livskraftig (LC) [37] - Norsk rødliste for arter 2021, Svalbard: livskraftig (LC) [37] - Felt i jakta (jaktåret 2024–25): 47 950 fugler. Felte fjellrype i småviltjakta, hele landet. [3] - Funn i fylkene (GBIF, åpen lisens, 2000–2025): 15 881 funn analysert. Nedlasting: [39] - Flest funn (andel av funnene i fylkene): Trøndelag 23,6 % (3 748 funn), Finnmark 15,4 % (2 444 funn), Vestland 14,6 % (2 324 funn), Nordland 10,4 % (1 645 funn), Innlandet 10,1 % (1 605 funn) [39] ## Kilder - [1] Hans Chr. Pedersen (2026). fjellrype. Store norske leksikon. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Store norske leksikon, begrenset gjenbruk. - [2] Artsdatabanken (2021). Norsk rødliste for arter 2021: vurdering av fjellrype (Lagopus muta), Norge. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [3] Statistisk sentralbyrå (SSB) (2025). Tabell 14380: Felte småvilt (K), jaktårene 2023-2024 og 2024-2025 (fjellrype, fylker). (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [4] Artsdatabanken (2021). Norsk rødliste for arter 2021: vurdering av fjellrype (Lagopus muta), Svalbard. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [5] Edvard Kaurin Barth, Fridtjof Mehlum (2026). lirype. Store norske leksikon. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Store norske leksikon, begrenset gjenbruk. - [6] Artsdatabanken. Lagopus muta – Oversikt | Artsdatabanken. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [7] Nilsen, Erlend Birkeland; Pedersen, Simen; Brøseth, Henrik; Pedersen, Hans-Christian (2012). Fjellryper: en kunnskapsoversikt (NINA rapport 869). Norsk institutt for naturforskning (NINA). (lest 9. oktober 2026). Lisens: © NINA: «Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse» (sammendrag hentet fra Nasjonalt vitenarkiv, NVA). - [8] Ole Kirkemo, John Henning Unsgård, Johan Christian Frøstrup (2026). rypejakt. Store norske leksikon. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Store norske leksikon, begrenset gjenbruk. - [9] Mandeville, Caitlin P.; Finstad, Anders G.; Kålås, John A.; Stokke, Bård G.; m.fl. (2024). Interspecific competition impacts the occupancy and range limits of two ptarmigan species along the elevation gradient in Norway. Wildlife Biology 2024: e01197. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [10] Statistisk sentralbyrå (SSB) (2025). Småvilt og rådyrjakt (SSB, statistikkside med «Om statistikken»). (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [11] Pedersen, Hans Christian; Follestad, Arne; Lorentsen, Svein-Håkon; Nilsen, Erlend Birkeland; Stokke, Bård Gunnar (2021). Statusoversikt for jaktbart småvilt: bestandsstatus og utviklingstrender siste 5 år (NINA rapport 1917). Norsk institutt for naturforskning (NINA). (lest 9. oktober 2026). Lisens: © NINA: «Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse» (sammendrag hentet fra Nasjonalt vitenarkiv, NVA). - [12] GBIF.org (2026). GBIF Occurrence Download (flere arter); utvalg: Lagopus muta i Norge 2000–2025, funn per fylke, uke og år. (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC0 og CC BY 4.0 (bare funn med disse lisensene er brukt). - [13] Nilsen, Erlend B.; Moa, Pål F.; Brøseth, Henrik; Pedersen, Hans Chr.; m.fl. (2020). Survival and Migration of Rock Ptarmigan in Central Scandinavia. Frontiers in Ecology and Evolution 8: 34. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [14] EURING (2023). European Longevity Records (EURING list of longevity records for European birds), 2023-09-01. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt. - [15] Kjønsberg, Marius; Gottenborg, Sondre; Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Hörnell-Willebrand, Maria (2026). Field test of assumptions for using line transect distance sampling on rock ptarmigan. Wildlife Biology 2026: e01471. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [16] Statistisk sentralbyrå (SSB) (2023). Tabell 03886: Felte småvilt (F), avsluttet serie 1991-1992 til 2022-2023 (fjellrype, hele landet). (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [17] Lovdata (2026). Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2022 til og med 31. mars 2028 (FOR-2022-01-21-128, sist endret 2026-06-26). (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14). - [18] Statskog SF (2026). Fugl: jakt på rype og skogsfugl hos Statskog. (lest 9. oktober 2026). Lisens: © Statskog SF. Opphavsrettslig beskyttet tekst. - [19] Norsk institutt for naturforskning (NINA) (2025). Norsk hekkefuglovervåking: resultatside (artsvelger, nettverk og metode). (lest 9. oktober 2026). Lisens: © NINA: «Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse». - [20] Miljødirektoratet (environmentagency.no er det engelske domenet). Norsk hekkefuglovervåking (tidligere TOV-E) - miljodirektoratet.no. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt (datasett: NLOD/CC BY). - [21] Norsk institutt for naturforskning (NINA) (2025). Norsk hekkefuglovervåking: Fjellrype, indeks for bestandsendringer per år (NINA, datafil bak grafen). (lest 9. oktober 2026). Lisens: © NINA: «Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse». - [22] Miljødirektoratet (environmentagency.no er det engelske domenet) (2025). Landbruksdirektoratet overtar ansvar for høstbart vilt - miljodirektoratet.no. (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt (datasett: NLOD/CC BY). - [23] Lovdata (2025). Lov om jakt, fangst og felling av vilt mv. (viltressursloven) (LOV-2025-06-20-102, sist endret 2026-06-19). (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14). - [24] Henden, John-André; Ims, Rolf Anker; Fuglei, Eva; Pedersen, Åshild Ønvik (2017). Changed Arctic-alpine food web interactions under rapid climate warming: implication for ptarmigan research. Wildlife Biology 2017. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [25] Mattilsynet (2023). Avgrens inntaket av viltkjøtt med blyrester (Mattilsynet, publisert 16.08.2023). (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt. - [26] Lovdata (2026). Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst (FOR-2002-03-22-313, sist endret 2026-06-26). (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14). - [27] MOSJ – Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (Norsk Polarinstitutt) (2026). Svalbardrype (Svalbard rock ptarmigan), MOSJ indikator. (lest 9. oktober 2026). Lisens: «All rights reserved MOSJ»: ingen åpen lisens oppgitt. - [28] Pedersen, Åshild Ø.; Fuglei, Eva; Hörnell-Willebrand, Maria; Biuw, Martin; m.fl. (2017). Spatial distribution of Svalbard rock ptarmigan based on a predictive multi-scale habitat model. Wildlife Biology. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [29] MOSJ – Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (Norsk Polarinstitutt) (2026). Jakt av svalbardrype (Svalbard ptarmigan bag), MOSJ indikator. (lest 9. oktober 2026). Lisens: «All rights reserved MOSJ»: ingen åpen lisens oppgitt. - [30] Lovdata (2021). Forskrift om lokal regulering av jakt på svalbardrype og svalbardrein på Svalbard (FOR-2003-08-04-1005, sist endret 2021). (lest 9. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14). - [31] Fuglei, Eva; Blanchet, Marie-Anne; Unander, Sigmund; Ims, Rolf Anker; m.fl. (2017). Hidden in the darkness of the Polar night: a first glimpse into winter migration of the Svalbard rock ptarmigan. Wildlife Biology : wlb.00241. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [32] Marolla, Filippo; Henden, John-André; Fuglei, Eva; Pedersen, Åshild Ø.; m.fl. (2021). Iterative model predictions for wildlife populations impacted by rapid climate change. Global Change Biology 27: 1547-1559. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY-NC (artikkel). - [33] MOSJ – Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (Norsk Polarinstitutt) (2026). MOSJ: svalbardrype (norsk). (lest 9. oktober 2026). Lisens: «All rights reserved MOSJ»: ingen åpen lisens oppgitt. - [34] Nord, Andreas; Holje, Vidar; Judik, Benjamin; Folkow, Lars P.; m.fl. (2023). Seasonal changes in plumage density, plumage mass, and feather morphology in the world’s northernmost land bird, the Svalbard Rock Ptarmigan (Lagopus muta hyperborea). Polar Biology 46: 277-290. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY. - [35] Nielsen, Ólafur K.; Fuglei, Eva; Pedersen, Åshild Ønvik; Skírnisson, Karl (2024). Svalbard rock ptarmigan: a first glimpse into parasite infections. Polar Research 43. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY-NC (artikkel). - [36] Artsdatabanken. Nortaxa – Artsnavnebasen (navn og taksonomi). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [37] Artsdatabanken. Norsk rødliste for arter 2021. (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [38] European Bird Census Council (via GBIF). EBCC Atlas of European Breeding Birds (EBBA1, 1972–1995). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [39] GBIF.org. GBIF Occurrence Download (SQL, licence-filtered CC0/CC BY). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [40] GBIF.org. GBIF occurrence search API (counts and facets). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [41] Kartverket. Fylkesinndeling 2024 (kommuneinfo API, administrative enheter). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [42] NINA / BirdLife Norge / Miljødirektoratet (via GBIF). Norsk hekkefuglovervåking (TOV-E), Norwegian breeding bird monitoring scheme. (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. - [43] Wikidata. Wikidata (identifikatorer og engelsk navn). (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC0 1.0. - [44] Artsdatabanken. Artsobservasjoner er tilgjengelig i ny mobilversjon. (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0. ## Bruk og sitering Teksten er skrevet av redaksjonen i CJB AS (natursans.no) og er beskyttet av åndsverkloven. Kortere sitater er velkomne med kildehenvisning og lenke til siden. Tallene og funndataene kommer fra kildene i listen over, under lisensen som står ved hver kilde; oppgi dem som kilde når du bruker tallene. Siter slik: natursans.no: Fjellrype i Norge: jakt, bestand og svalbardrype. Kvalitetssikret av Carl J. Borg, redaktør, 11. oktober 2026. https://natursans.no/arter/fjellrype