# Ål (Anguilla anguilla)

> Ål i Norge: fra Sargassohavet til norske fjorder og elver. Se hvordan ålen lever, hvordan det går med den og hva som gjelder for fiske.

- Nettside: https://natursans.no/arter/al
- Andre navn: nordsamisk: ággaras · engelsk: European eel · eel (engelsk)
- Kvalitetssikret av Carl J. Borg, redaktør, 11. oktober 2026 (2026-10-11)
- Sist oppdatert: 8. oktober 2026 (2026-10-08)
- Utgiver: CJB AS, org.nr. 836 856 252, redaktør Carl J. Borg

Denne Markdown-versjonen har det samme verifiserte innholdet som nettsiden. Tall i hakeparentes, [1], viser til kildelisten nederst. Kart, bilder og lyd finnes bare på nettsiden.

Ålen gyter i Sargassohavet, men vokser opp i norske fjorder, elver og innsjøer [1, 2, 3]. Den er vurdert som sterkt truet i Norge, og det er forbudt å fange den [2, 4, 5]. Tilførselen av unge ål fra havet til Europa falt kraftig på 1980-tallet og er fortsatt lav [6]. I Norge har en fiskefelle i elva Imsa talt ål siden 1975, og fra 2016 har noen få fiskere kunnet fiske ål som ledd i overvåkingen [7, 8, 9, 10].

## Hurtigfakta

- Lengde (hunnål som gulål i vassdrag): 60–70 cm [1, 11]
- Største vekt (HI): Opptil 6,6 kg [1, 11, 17]
- Levetid: 5–30 år [1, 22]
- Gytevandring: Ca. 6 000 km [1]
- Gyteområde: Sargassohavet [1, 9]
- Innsjøer med ål: Minst 1 788 innsjøer [1, 3]
- Rødlistet: Sterkt truet (EN) [2]
- Fiske: Forbudt [4, 5]

## Kjennetegn: slangeaktig kropp og én lang finnebrem

Huden på ålen er glatt og tykk, med små skjell. Kroppen er slangeaktig og litt flattrykt i bakkroppen, og rygg-, hale- og gattfinnen går over i hverandre som én finnebrem [11].

Fargen følger livsstadiet. Gulål, vekststadiet, ser brun ut på ryggen og gul på undersiden. Hos blankål er buken sølvhvit og blank, og ryggen nesten svart. Glassål er små, nesten gjennomsiktige åleunger som viser seg langs kysten om våren. Mange trekker opp i elver og bekker utover sommeren, når de har fått pigment. Slik oppvandring kalles ålefaring [11].

### Fisk, ikke slange: ålen og forvekslingsartene

Havål (Conger conger) blir langt større enn ål, over tre meter og opptil 110 kilo. Den har ingen skjell, og ryggfinnen begynner nærmere hodet enn hos ål. Arten finnes sparsomt på steinbunn, nord til Troms, men har ingen reproduserende bestand i norske farvann [12].

Ålekvabben (Zoarces viviparus) er gulbrun eller grågul med mørke flekker på sidene, og den er sjelden over 30 centimeter. Hodet er delvis flattrykt, og bukfinnene er små og ligger foran brystfinnene. Hunnen føder levende unger [13].

Elveniøye (Lampetra fluviatilis) er kjeveløs. Som voksen fester den seg til andre fisk og suger blod og kroppsvæske [14]. Ett enkelt nesebor og sju gjelleåpninger på hver side er trekk som niøyene har felles [15]. Den elektriske ålen hører ikke til ålefamilien. Den er en knivfisk fra Amazonas som kan gi støt på over 500 volt [16].

### Hvor stor er en ål?

Hunnene blir langt større enn hannene. Ifølge Store norske leksikon er de største hunnene 1,5 meter lange og 12,7 kilo tunge, mens hannene bare er omtrent 0,5 meter. Som gulål i norske vassdrag er hunnene vanligvis 60–70 centimeter, og hannene blir opptil 50 [11].

> **Tallene spriker – her er hvorfor**
>
> Store norske leksikon oppgir 12,7 kilo og 1,5 meter for de største hunnene [11]. Havforskningsinstituttet oppgir 133 centimeter og 6,6 kilo uten å nevne kjønn, og et DN-notat fra 2011 skriver over 130 centimeter og mer enn 6,5 kilo [1, 17]. Alle tre gjelder de største ålene, ikke en vanlig ål, og ingen av dem sier hvor de største er målt [1, 11, 17].

## Hvor i Norge finnes ålen?

Langs hele kysten, men det blir færre ål jo lenger nord du kommer. Mye av ålen i Norge lever trolig hele livet i sjøen, og jo lenger nord, desto oftere blir ålen i brakk- og saltvann [1, 2]. Rødlista beskriver ålen som en art som ikke formerer seg fast i Norge [2].

Ifølge en kartlegging fra 2010 er ål registrert i 1 788 innsjøer, og i tillegg på 104 elve- og bekkelokaliteter. Funnene fordeler seg på 361 nedbørfelt, 210 kommuner og alle fylker. Tallene er minimum, for mange områder er ikke undersøkt [1, 3]. Med fylkesinndelingen fra 2010 hadde Aust-Agder flest innsjøer med ål (322), foran Hordaland (263) og Rogaland (188). Ifølge kartleggingen strekker kjerneområdet for ål i ferskvann seg fra Telemark og til og med Hordaland, og det omfatter også Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag (fylkene slik de var i 2010). I Nord-Norge er kartleggingen så mangelfull at den ikke gir et reelt bilde, og forskjellene mellom fylkene kan delvis skyldes ulik kartlegging [3].

Registreringene ligger nær kysten. 63 prosent av lokalitetene er mindre enn 10 kilometer fra sjøen, og 42 prosent av innsjøene med ål har en høyde under 50 meter [3].

## Fra Sargassohavet til norske fjorder: ålens år og livsløp

**Gyting.** Ålen gyter bare én gang i livet, i den sørvestlige delen av Sargassohavet [1, 9]. Lite er kjent om selve gytingen, for ingen har fanget en vill, kjønnsmoden ål i havet [9]. Tidspunktet er usikkert. Havforskningsinstituttet oppgir trolig mars til juni, mens Righton og kolleger (2016) mener larvetokt tyder på at gytingen starter i desember og topper seg i februar [1, 18].

**Larver og glassål.** Larvene driver med havstrømmen mot Europa i ett til tre år før de blir glassål. Mange glassål blir i sjøen, men andre går opp i vassdragene. Hvor langt de kommer, avgjøres av fosser, stryk og menneskeskapte hindre [11]. I et laboratorieforsøk orienterte glassål fra norske elvemunninger seg etter tidevannsstrømmens magnetretning i munningen de kom fra [19].

**Gulål.** Vekstfasen varer vanligvis 2–25 år, men kan passere 50 år, særlig i nord [9]. Noen ål vokser opp i ferskvann, andre i brakkvann eller sjø, og noen bytter. Oftest skjer byttet når ålen er tre eller fem år [1, 20]. En oversikt fra 2023 mener at forvaltningen i hovedsak bygger på ål i ferskvann og dermed overser ål som vokser opp i saltvann [20].

**Alder.** HI oppgir en levetid på 5–30 år [1]. Blankål i Imsa var i snitt 19 år på 1980-tallet og 21 år på 2010-tallet [21]. Den eldste ålen i radiokarbonstudien av norsk ål var omtrent 46 år, og forfatterne mener 70–100 år er mulig i naturen [22]. I Imsa er det klart flest hunner, skriver rødlista fra 2021. Den sier også at hannene hadde forsvunnet fra elven det siste tiåret [2].

**Vinter.** I en fjord på Skagerrakkysten gikk gulål i dvale. Av 55 merkede ål var de fleste i dvale fra senest slutten av oktober eller november til midten av april. Dvalen hang mest sammen med dagslengden: mer enn halvparten gikk i dvale da dagene ble kortere enn 9 timer og ble aktive da de ble lengre enn 14 timer. Omtrent 10 prosent var aktive hele vinteren [23].

**Blankål og gytevandring.** Fra ferskvann skjer utvandringen vanligvis ved den første store høstflommen, og ålen er da fortsatt kjønnsumoden [11]. I en fjord forlot 22 av 100 merkede ål fjorden mellom begynnelsen av oktober og begynnelsen av desember, i løpet av studieperioden 2018–2023 [24]. Blankål fra en nordnorsk elv brukte i snitt 2,7 døgn på de første 31 kilometerne utover fjorden og dykket dypere enn 130 meter [25]. I den europeiske studien til Righton og kolleger (2016) svømte ål med elektroniske merker 3–47 kilometer i døgnet, og mange vandringer endte kort tid etter utsetting fordi ålen ble tatt av rovdyr [18].

## Hva spiser ål?

Ålen spiser dyr, og Havforskningsinstituttet kaller den mer eller mindre altetende [1]. Menyen følger størrelsen: vanninsekter og små bunndyr er hovedføden for de minste, mens større ål også kan ta fisk, og noen steder fanger de kreps effektivt. Når ålen blir til blankål, går tarmen tilbake, og den slutter å spise [3]. Ål smittes av svømmeblæremark ved å spise infiserte mellomverter: glassål gjennom plankton, større ål gjennom småfisk [26]. Fettsyrene i norsk ål varierte med oppvekstmiljøet, og ål fra saltvann hadde mer av fettsyrer som tyder på marin føde enn ål fra ferskvann [27].

Selv blir ålen byttedyr. De kjente rovdyrene er for det meste fugler, særlig skarv. Ved kysten er det sett sel som jakter på ål [9].

## Lyssky, nattaktiv og i stand til å krysse land

Ålen er sterkt lyssky og kan svømme bakover [1]. Gulål er mest aktive om natten og skjuler seg om dagen [3]. Utvandrende blankål som ble fulgt i en nordnorsk elv og en norsk fjord, vandret mest om natten [24, 25]. Når gytevandringen starter, kan ålen krype over land fra ferskvann til sjø, og den tåler over et døgn uten vann [1]. Den kan ta seg fram over fuktig underlag og klatre opp loddrette vegger. I ett norsk vassdrag må ålen vandre minst 80 meter over land for å komme forbi en dam [3]. I vann tar ålen opp oksygen både med gjellene og gjennom huden. I et forsøk med ferskvannsål sto huden for 32 prosent ved vanlig oksygennivå, og for mer enn gjellene når oksygenet var svært lavt [28]. Mindre fosser som stanser laks og sjøørret, trenger ikke å stanse ål [11]. Ålen kan ikke hoppe, og et loddrett hinder høyere enn 50–60 prosent av kroppslengden kan stanse oppvandringen [3]. Rått ålblod er giftig, og blod i et sår har gitt forgiftning, skriver Naturhistorisk Museum i Aarhus. Museet skriver at blodrestene etter rensing blir uskadelige når ålen kokes, stekes eller røykes [29, 30].

En HI-artikkel fra 2010 forteller om forsøk ved Havforskningsinstituttet som tyder på at ål kan sanse jordens magnetfelt. Ål som var klare til å vandre, svømte mot øst og nord, som var veien mot havet fra fangststedet [1].

## Er ål fredet i Norge?

Ja. Det er forbudt å fange, oppbevare og lande ål i Norge, også i fritidsfiske [4, 5]. Fiskeridirektoratet kan gjøre unntak for forskningsfangst [5].

**Status og forvaltning.** Reglene ligger i forskriften om fangst av ål, som ble fastsatt 20. desember 2011 og trådte i kraft 1. januar 2012 [4]. Fiskerimyndighetene forvalter ål i områdene som dekkes av havressurslova, og miljømyndighetene forvalter ål i ferskvann [11]. Det har aldri vært lov å fange glassål i Norge [1].

I vassdrag ble all fangst av ål forbudt fra 1. juli 2009. Departementet begrunnet det med at ålen ikke ga noe høstingsverdig overskudd, og skrev at det må vurderes på nytt om ål kan fiskes igjen hvis bestanden tar seg opp [31]. Et høringsutkast fra Miljødirektoratet, datert 22. oktober 2024, nevner ål som innlandsfisk og skal oppheve 2009-forskriften når en ny forskrift fastsettes [32]. Per 8. oktober 2026 viser Lovdata fortsatt 2009-forskriften som gjeldende [33].

> **Tallene spriker – her er hvorfor**
>
> Kilder oppgir ulike år for fredningen: Store norske leksikon, Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet nevner 2009 (HI og Miljødirektoratet har også 2010 ett sted hver), NINA skriver 2010, og Lovdata viser en forskrift for sjøen som trådte i kraft i 2012 [10, 11, 17, 34, 35]. Regelverket kom i flere trinn. I vassdrag gjaldt forbudet fra 1. juli 2009 [31]. I sjøen forbød en forskrift fra samme dato å fange ål, men åpnet for en samlet kvote på 50 tonn i 2009 for norske fartøy som oppfylte vilkårene [36]. Kvoten var oppfisket 26. august [17]. For 2010 tillot en ny forskrift forskningsfangst innenfor 50 tonn, og i 2011 ble det ikke åpnet for forskningsfiske [17, 37]. Dagens forskrift for sjøen gjelder fra 1. januar 2012 [4].

**Rødlista.** Norsk rødliste for arter 2021 vurderer ål som sterkt truet (EN), med en generasjonstid på 18 år. Begrunnelsen er en nedgang på over 70 prosent over tre generasjoner, regnet som snittet av tre norske indekser [2]. Kategorien har endret seg: kritisk truet fra 2006, sårbar i 2015 og sterkt truet i 2021 [1]. At kategorien ble mildere i 2015, hang sammen med bedre ferskvannsmiljø og en liten økning i to tidsserier. Rødlista fra 2021 konstaterer at økningen var liten og forbigående [1, 2]. Store norske leksikon peker på lengre generasjonstid som hovedgrunn til at kategorien ble skjerpet i 2021, og i Artsdatabankens vurdering er endringen ført som reell bestandsendring [2, 11]. IUCN har ført ålen som kritisk truet siden 2008 [38]. Miljødirektoratets overvåkingsside oppgir fortsatt «sårbar» (lest 8. oktober 2026), altså 2015-kategorien [8].

Europeisk ål er én felles bestand, så det som skjer i ett land, påvirker de andre [9].

### Hva sier ICES og EU?

ICES rådet 4. november 2025 til null fangst av ål i alle habitater i 2026, både i fritidsfiske og yrkesfiske, også glassål til utsetting og oppdrett. Rådet går også ut på at all annen menneskeskapt dødelighet reduseres til null, og at habitatene, blant annet vandringsveiene, gjenopprettes [38]. EUs ålforordning fra 2007 pålegger medlemslandene å lage forvaltningsplaner. Landene skal blant annet sørge for at 40 prosent av de voksne ålene kan vandre ut til havet og gyte [39]. Forordningen er ikke tatt inn i EØS-avtalen [11]. EU har siden 2018 hatt en midlertidig fiskestans i marine og brakke farvann, og forbød i 2010 handel med europeisk ål utenfor EU [39]. Ål står i vedlegg II til CITES (vedtatt 2007, i kraft 2009) [38].

## Slik følger forskerne ålen i Norge

**Imsa-fella.** Fella i Imsa ble bygget i 1975 og var den første av sitt slag i Norge [35].

**Strandnotundersøkelsen.** De første trekkene i Skagerrak ble tatt i 1904, og programmet fikk sin nåværende form i 1919. I dag trekkes omtrent 130 stasjoner i 20 områder, om høsten og på dagtid. Ifølge landsrapporten til ICES er dette det lengste datasettet for ål som ikke bygger på fiskeri [7].

**Merking og gjenfangst.** Siden 2016 har HI fanget ål i ruser i et avgrenset område på omtrent 5,6 hektar. Ålene måles, merkes med PIT-brikke og slippes ut igjen. Anslaget på antall ål i området har økt gradvis med en topp i 2021 [9].

**Forskningsfisket.** Ordningen i marine kystvann startet i 2016, og sesongen går fra midten av juli til slutten av oktober. HIs rapport fra 2025 oppgir at deltakerantallet har ligget mellom 5 og 29, at bare et begrenset antall fiskere kan søke, og at rammen er høyst 20 tonn og 700 kilo per fisker. Fangsten kan selges, men eksport er ikke tillatt på grunn av CITES-reglene, skriver HI [9]. For 2025 ga Fiskeridirektoratet HI tillatelse 17. juni. Taket i tillatelsen var lavere enn rammen i rapporten, 15 400 kilo til sammen, og bare ruser med inngangssperre var tillatt. Tillatelsen gjaldt til og med 20. oktober 2025 [5].

## Hvor mye ål er det igjen?

Det finnes ingen full oversikt over bestanden i Norge, verken langs kysten eller i ferskvann. ICES-landsrapporten kaller kunnskapen om tetthet og bæreevne «poorly known», altså dårlig kjent [7, 11]. Den gir likevel tall for blankål som slipper ut til havet: 36–54 tonn i året i 2016–2020, regnet for et vurdert areal som varierte fra 2 400 til 12 400 hektar. Rapporten har ingen referanseverdi for en bestand uten menneskelig påvirkning [7].

**ICES.** Arbeidsgruppen for ål måler glassålrekrutteringen mot gjennomsnittet for 1960–1979. I 2025 var Nordsjø-indeksen 0,7 prosent (foreløpig), mot 1,3 prosent (endelig) i 2024, men usikkerhetsintervallene for de to årene overlapper. Indeksen «Ellers i Europa» var 12,1 prosent (foreløpig), mot 7,2 prosent i 2024, og ICES skriver at konfidensintervallene i stor grad overlapper. Tallene for 2025 er foreløpige [6]. Nordsjø-indeksen bygger blant annet på Imsa, den eneste norske serien for oppvandrende ålunger [7, 38].

**Norske tidsserier.** De norske seriene måler ulike ting og må leses hver for seg. Rødlista 2021 beregner at oppvandringen av ålunger i Imsa i 2005–2014 var omtrent 11 prosent av nivået i 1975–1993 [2]. Fella byttet underveis fra litermål til telling av hver ål, fordi tallene ble lave [7]. Derfor kan Miljødirektoratets tall, over 40 000 gulål i 1970-årene og 134 i 2019, ikke sammenlignes direkte [7, 8]. Utvandrende blankål i Imsa lå i 1995–2016 på omtrent halvparten av 1970-tallets nivå og etter 2016 på omtrent 20 prosent [2]. Poole og kolleger (2018) fant at antallet utvandrende blankål i Imsa falt fra over 4 000 til rundt 2 000 i året, med brytepunkt i 1988 [40].

Strandnottrekk på Skagerrakkysten viser over 70 prosent nedgang fra 1989–1999 til 2000–2019 [2]. Nedgangen kom omtrent en generasjon senere enn i Nederland, og det fanges under 100 ål i året i undersøkelsen [1, 7]. HIs rapport fra 2025 viser at fangst per innsats i forskningsfisket har en topp i 2021 og deretter en svak nedgang, i samsvar med anslagene fra merking og gjenfangst, mens ferskvannsserien fra Imsa er uten tegn på bedring [9]. Rødlista mener at stabile fangstrater i overvåkingsfisket langs kysten ikke kan veie avgjørende, siden de bare representerer en liten del av utbredelsen [2].

**Landinger.** Den høyeste registrerte fangsten var nær 700 tonn, i 1933 [10]. Norske landinger lå på 300–500 tonn i året fra 1960 til 2002 og i snitt 213 tonn i 2003–2009, noe rødlista bruker som indikasjon på en bestandsnedgang på omtrent 50 prosent fram til 2010 [2].

> **Tallene spriker – her er hvorfor**
>
> Store norske leksikon anslår at rekrutteringen av europeisk ål er redusert med 95 prosent i løpet av 30 år, uten årstall for anslaget. DN-notatet fra 2011 skriver over 90 prosent siden 1980 [11, 17]. Rødlista regner en nedgang på over 70 prosent over tre generasjoner for et snitt av tre norske indekser [2]. ICES gir 0,7 og 12,1 prosent av nivået i 1960–1979 [6]. Tallene måler ulike serier, perioder og områder og kan ikke settes opp mot hverandre [2, 6, 11, 17].

## Hva truer ålen?

Rødlista fra 2021 peker på overbeskatning som antatt hovedårsak, og nevner også klimaendringer i Sargassohavet, tap av leveområder, vassdragsreguleringer, pumpestasjoner og forurensing [2]. DN-notatet fra 2011 mente årsaken var uklar og at flere faktorer mest sannsynlig virket sammen [17]. Kettle og kolleger skrev i 2011 at ingen enkelt kilde til bevis kan avgjøre hvilken forklaring som er riktig [41].

**Vannkraft og hindre.** Omtrent en tredel av de vanndekte arealene i Norge er påvirket av vannkraftutbygging, og 600–700 kraftverk over 1 MW er i drift. ICES-landsrapporten skriver at virkningene for ål og ålens utbredelse i Norge ikke er undersøkt eller tallfestet [7]. NVE oppsummerte i 2010 undersøkelser fra andre land, blant annet Sverige, Tyskland, Nederland og Frankrike. På vei gjennom kraftverkene døde eller ble ålen skadet i mellom 6 og 100 prosent av tilfellene i de ulike undersøkelsene, i gjennomsnitt 52 prosent. Dammer, terskler og tørrlagte elvestrekninger kan stenge for ål, og vannet går ofte for fort i laksetrapper [3]. I en telemetristudie fra 2021 av europeisk blankål ved ett kraftverk med både vinklet rist med omløp og en naturlignende fisketrapp gikk ingen av de merkede ålene gjennom turbinene, og 95 prosent kom forbi hinderet. Via rist og omløp var effektiviteten 69 prosent, via fisketrappen 46 prosent [42].

**Svømmeblæremark.** Den innførte rundormen Anguillicoloides crassus (også kalt Anguillicola crassus) kommer fra Øst-Asia, lever i ålens svømmeblære og suger blod. Blæra kan bli fortykket, betent og full av parasitter [7, 26]. I Norge ble den første gang påvist i 1993 i Østfold og er siden funnet flekkvis fra Østfold til Rogaland, nær kysten. Fremmedartslista 2023 gir den svært høy risiko (SE). Omtrent 70 prosent av ålen i Imsa var infisert i 2010 [26]. I prøvene i ICES-landsrapporten fra 2016–2020 varierte andelen infisert ål fra 0 til 82 prosent, med 3 til 123 ål i hver prøve. De høyeste andelene var i ferskvann og brakkvann [7]. Lette infeksjoner påvirker ålen lite, men kraftige kan drepe den [26].

**Havstrømmer og klima.** I Skagerrak-serien er det færre ål når temperaturen i Sargassohavet var høy 12 år tidligere, og når NAO-indeksen var høy 11 år tidligere [43]. NAO-indeksen måler svingninger i lufttrykket over Nord-Atlanteren, og Havforskningsinstituttet mener at høy NAO og høy temperatur i gyteområdet ser ut til å ramme de nyklekte larvene [1].

**Forsuring.** Data fra 13 vassdrag i Agder og Rogaland peker mot at forsuring holdt ålen tilbake, og både tetthet og utbredelse har økt i mange av dem etter kalking [3]. ICES-landsrapporten oppgir at tettheten mer enn firedoblet seg etter kalking [7].

## Tall og status

- Norsk rødliste for arter 2021: sterkt truet (EN) [45]
- Funn i fylkene (GBIF, åpen lisens, 2000–2025): 2 218 funn analysert. Nedlasting: <https://doi.org/10.15468/dl.e6jrbs> [46]
- Flest funn (andel av funnene i fylkene): Agder 17,9 % (396 funn), Rogaland 15,7 % (348 funn), Vestland 13,5 % (300 funn), Møre og Romsdal 12,4 % (274 funn), Østfold 11,6 % (258 funn) [46]
- Stedsangivelse: her bare fylker. Arten er følsom, så funnsteder vises aldri mer presist enn reglene for følsomme arter tillater.

## Kilder

- [1] Havforskningsinstituttet (2025). Ål (temaside). <https://www.hi.no/hi/temasider/arter/al> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0 (HI-nettsiden, der ikke annet er oppgitt).
- [2] Artsdatabanken (2021). Norsk rødliste for arter 2021 – vurdering av ål (Anguilla anguilla), Fastlands-Norge med havområder. <https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/1381> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [3] Thorstad, Eva B. (red.); Larsen, Bjørn M.; Hesthagen, Trygve; Næsje, Tor F.; m.fl. (2010). Ål og konsekvenser av vannkraftutbygging – en kunnskapsoppsummering. NVE-rapport Miljøbasert vannføring 1-2010 (NINA). Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). <https://publikasjoner.nve.no/rapport_miljoebasert_vannfoering/2010/miljoebasert2010_01.pdf> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ikke åpen lisens oppgitt (offentlig rapport).
- [4] Lovdata (2012). Forskrift om fangst av ål (FOR-2011-12-20-1463). <https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-12-20-1463> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14).
- [5] Fiskeridirektoratet (2025). Tillatelse til å gjennomføre forskningsfangst av ål i 2025 (Fiskeridirektoratet til Havforskningsinstituttet, ref. 25/7940). <https://fiskehav.no/media/pdegupog/tillatelse-til-%C3%A5-gjennomf%C3%B8re-forskningsfangst-av-%C3%A5l-i-2025.pdf> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14, forvaltningsvedtak).
- [6] ICES (International Council for the Exploration of the Sea) (2025). Joint EIFAAC/ICES/GFCM Working Group on Eels (WGEEL), Report 2025. ICES Scientific Reports 7(99). <https://doi.org/10.17895/ices.pub.30488120.v2> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [7] ICES WGEEL / Havforskningsinstituttet / NINA (2025). Norway – Country Report 2024/2025 (Durif og Thorstad), vedlegg til WGEEL 2025. <https://doi.org/10.17895/ices.pub.30488120.v2#norway> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [8] Miljødirektoratet. Overvåking av ål. <https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/overvaking-arealplanlegging/miljoovervaking/overvakingsprogrammer/truede-arter/overvaking-al/> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt (datasett: NLOD/CC BY).
- [9] Havforskningsinstituttet (vedlegg til Fiskeridirektoratets reguleringsmøte, juni 2025) (2025). Forvaltningsstøtte i arbeidet med økosystembasert forvaltning: oppfølging av datafattige bestander (ål m.fl.). <https://www.fiskeridir.no/yrkesfiske/reguleringsmotet/reguleringsmote-juni-2025/_/attachment/inline/575452cc-9a23-4bd5-9c6f-b05b22984269:8785f6c8db4afca3c3756770fc127e0bbf951f4a/Sak-1-2025-Vedlegg3-Kunnskapsst%C3%B8tte-Oppf%C3%B8lging-datafattige%20bestander%20HI.pdf> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ikke åpen lisens oppgitt (rapport fra Havforskningsinstituttet).
- [10] Havforskningsinstituttet (2019). Sluttrapport forskningsfangst etter ål (2018). Rapport fra havforskningen 2019-46. <https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2019-46> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0 (HI-nettsiden, der ikke annet er oppgitt).
- [11] Vøllestad, Leif Asbjørn; Halleraker, Jo Halvard; Borgstrøm, Reidar (2026). ål. Store norske leksikon. <https://snl.no/ål> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Store norske leksikon, begrenset gjenbruk.
- [12] Vøllestad, Leif Asbjørn (2026). havål. Store norske leksikon. <https://snl.no/havål> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Store norske leksikon, begrenset gjenbruk.
- [13] Vøllestad, Leif Asbjørn (2026). ålekvabbe. Store norske leksikon. <https://snl.no/ålekvabbe> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Store norske leksikon, begrenset gjenbruk.
- [14] Vøllestad, Leif Asbjørn (2026). elveniøye. Store norske leksikon. <https://snl.no/elveniøye> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Store norske leksikon, begrenset gjenbruk.
- [15] Vøllestad, Leif Asbjørn (2026). niøyer. Store norske leksikon. <https://snl.no/niøyer> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Store norske leksikon, begrenset gjenbruk.
- [16] Vøllestad, Leif Asbjørn (2026). elektrisk ål. Store norske leksikon. <https://snl.no/elektrisk_ål> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Store norske leksikon, begrenset gjenbruk.
- [17] Direktoratet for naturforvaltning (2011). DN-notat 5-2011: Forvaltningstiltak for ål i Norge. <https://www.miljodirektoratet.no/globalassets/publikasjoner/dirnat/attachment/2589/dn-notat-5-2011_nett.pdf> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ingen åpen lisens oppgitt (datasett: NLOD/CC BY).
- [18] Righton, David; Westerberg, Håkan; Feunteun, Eric; Økland, Finn; m.fl. (2016). Empirical observations of the spawning migration of European eels: The long and dangerous road to the Sargasso Sea. Science Advances 2(10): e1501694. <https://doi.org/10.1126/sciadv.1501694> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY-NC 4.0 (kun fakta og korte sitater brukes; ingen gjenbruk av tekst eller figurer).
- [19] Cresci, Alessandro; Durif, Caroline M.; Paris, Claire B.; Shema, Steven D.; m.fl. (2019). Glass eels (Anguilla anguilla) imprint the magnetic direction of tidal currents from their juvenile estuaries. Communications Biology 2: 366. <https://doi.org/10.1038/s42003-019-0619-8> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY.
- [20] Durif, C M F; Arts, M; Bertolini, F; Cresci, A; m.fl. (2023). The evolving story of catadromy in the European eel (Anguilla anguilla). ICES Journal of Marine Science 80: 2253-2265. <https://doi.org/10.1093/icesjms/fsad149> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY.
- [21] Durif, Caroline M. F.; Diserud, Ola H.; Sandlund, Odd Terje; Thorstad, Eva B.; m.fl. (2020). Age of European silver eels during a period of declining abundance in Norway. Ecology and Evolution 10: 4801-4815. <https://doi.org/10.1002/ece3.6234> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY.
- [22] Andrews, Allen H; Welte, Caroline; Mihaljevic, Marina; Durif, Caroline M F (2025). Bomb radiocarbon dating and age estimation of European eel (Anguilla anguilla) of Norway. Radiocarbon 67: 235-250. <https://doi.org/10.1017/rdc.2024.134> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY.
- [23] Rohtla, Mehis; Moland, Even; Skiftesvik, Anne Berit; Thorstad, Eva B.; m.fl. (2022). Overwintering behaviour of yellow-stage European eel (Anguilla anguilla) in a natural marine fjord system. Estuarine, Coastal and Shelf Science 276: 108016. <https://doi.org/10.1016/j.ecss.2022.108016> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY.
- [24] Rohtla, Mehis; Moland, Even; Thorstad, Eva B.; Skiftesvik, Anne‐Berit; m.fl. (2026). Behaviour of European eel Anguilla anguilla transitioning from the yellow resident to the silver migratory stage in marine waters. Journal of Fish Biology : jfb.70564. <https://doi.org/10.1111/jfb.70564> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Lukket (abstract åpent).
- [25] Davidsen, J. G.; Finstad, B.; ØKland, F.; Thorstad, E. B.; m.fl. (2011). Early marine migration of European silver eel Anguilla anguilla in northern Norway. Journal of Fish Biology 78: 1390-1404. <https://doi.org/10.1111/j.1095-8649.2011.02943.x> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Lukket (abstract åpent).
- [26] Artsdatabanken (2023). Fremmedartslista 2023 – vurdering av ålens svømmeblæremark (Anguillicoloides crassus). <https://lister.artsdatabanken.no/fremmedartslista/2023/1540> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [27] Parzanini, Camilla; Arts, Michael T.; Rohtla, Mehis; Koprivnikar, Janet; m.fl. (2021). Feeding habitat and silvering stage affect lipid content and fatty acid composition of European eel Anguilla anguilla tissues. Journal of Fish Biology 99: 1110-1124. <https://doi.org/10.1111/jfb.14815> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Lukket (abstract åpent).
- [28] le Moigne, J.; Soulier, P.; Peyraud-Waitzenegger, M.; Peyraud, C. (1986). Cutaneous and gill O2 uptake in the European eel (Anguilla anguilla L.) in relation to ambient PO2, 10-400 Torr. Respiration Physiology 66(3). <https://doi.org/10.1016/0034-5687(86)90085-X> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Sammendrag fra Europe PMC; kun fakta brukes.
- [29] Naturhistorisk Museum Aarhus. Ål (Naturlex, fisk). <https://www.naturhistoriskmuseum.dk/viden-forskning/naturlex/fisk/%C3%A5l> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Opphavsrettslig beskyttet tekst (dansk statsmuseum).
- [30] NRK (artikkel av Audun Hjertager, Akvariet i Bergen, 7.8.2007) (2007). En giftig sleiping. <https://www.nrk.no/kultur/en-giftig-sleiping-1.3135221> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Opphavsrettslig beskyttet tekst.
- [31] Miljøverndepartementet (2009). Informasjonsskriv 26. juni 2009 om forskrift om åpning av fiske etter innlandsfisk mv. <https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/md/vedlegg/naturmangfold/infobrev_innlandsfiske.pdf?id=2286594> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ikke åpen lisens oppgitt (informasjonsskriv fra Miljøverndepartementet).
- [32] Miljødirektoratet (2024). Høringsutkast til forskrift om fiske etter innlandsfisk og fangst av kreps (høring 2025/1272, frist 14.02.2025). <https://hoering.miljodirektoratet.no/Hoering/LastNedVedlegg/31929> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ikke åpen lisens oppgitt (høringsutkast fra Miljødirektoratet).
- [33] Lovdata (2021). Forskrift om fiske etter innlandsfisk mv. og fangst av kreps (innlandsfiskeforskriften) (FOR-2009-06-26-851). <https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2009-06-26-851> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14).
- [34] Havforskningsinstituttet (2025). Bestanden av denne mytiske fisken har stupt siden 1960-tallet (nyhet 2. mai 2025). <https://www.hi.no/hi/nyheter/2025/mai/blalange-og-al-pa-lista-for-forste-gang-ny-innsikt-i-datafattige-fiskebestander> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0 (HI-nettsiden, der ikke annet er oppgitt).
- [35] Norsk institutt for naturforskning (NINA) (2025). Fiskefella forteller den dystre historien til ål og laksefisk. <https://www.nina.no/aktuelt/alle-artikler-og-nyheter/fiskefella-forteller-den-dystre-historien-til-al-og-laksefisk> (lest 8. oktober 2026). Lisens: © NINA: «Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse».
- [36] Lovdata (2009). Forskrift om fangst av ål i 2009 (FOR-2009-06-25-847). <https://lovdata.no/forskrift/2009-06-25-847> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14).
- [37] Lovdata (2009). Forskrift om fangst av ål i 2010 (FOR-2009-12-14-1515). <https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2009-12-14-1515> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Ikke opphavsrettslig vernet (åndsverkloven § 14).
- [38] ICES (International Council for the Exploration of the Sea) (2025). ICES Advice 2025: European eel (Anguilla anguilla) throughout its natural range (ele.2737.nea). <https://doi.org/10.17895/ices.advice.27203028> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [39] Europakommisjonen (generaldirektoratet for maritime saker og fiskeri). Eel (europeisk ål) – siden om ålforordningen og forvaltningsplaner. <https://oceans-and-fisheries.ec.europa.eu/ocean-health/eel_en> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Gjenbruk tillatt med kildeangivelse (EU-kommisjonens retningslinjer for gjenbruk, beslutning 2011/833/EU).
- [40] Poole, W Russell; Diserud, Ola H; Thorstad, Eva B; Durif, Caroline M; m.fl. (2018). Long-term variation in numbers and biomass of silver eels being produced in two European river systems. ICES Journal of Marine Science 75: 1627-1637. <https://doi.org/10.1093/icesjms/fsy053> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Lukket (abstract åpent).
- [41] Kettle, A. James; Asbjørn Vøllestad, L.; Wibig, Joanna (2011). Where once the eel and the elephant were together: decline of the European eel because of changing hydrology in southwest Europe and northwest Africa?. Fish and Fisheries 12: 380-411. <https://doi.org/10.1111/j.1467-2979.2010.00400.x> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Lukket (abstract åpent).
- [42] Calles, Olle; Elghagen, Jonas; Nyqvist, Daniel; Harbicht, Andrew; m.fl. (2021). Efficient and timely downstream passage solutions for European silver eels at hydropower dams. Ecological Engineering 170: 106350. <https://doi.org/10.1016/j.ecoleng.2021.106350> (lest 8. oktober 2026). Lisens: CC BY.
- [43] Durif, Caroline M. F.; Gjøsæter, Jakob; Vøllestad, L. Asbjørn (2011). Influence of oceanic factors on Anguilla anguilla (L.) over the twentieth century in coastal habitats of the Skagerrak, southern Norway. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 278: 464-473. <https://doi.org/10.1098/rspb.2010.1547> (lest 8. oktober 2026). Lisens: Lukket (abstract åpent).
- [44] Artsdatabanken. Nortaxa – Artsnavnebasen (navn og taksonomi). <https://nortaxa.artsdatabanken.no/> (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [45] Artsdatabanken. Norsk rødliste for arter 2021. <https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021> (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [46] GBIF.org. GBIF Occurrence Download (SQL, licence-filtered CC0/CC BY). <https://www.gbif.org/occurrence/download> (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [47] GBIF.org. GBIF occurrence search API (counts and facets). <https://api.gbif.org/v1/occurrence/search> (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [48] Kartverket. Fylkesinndeling 2024 (kommuneinfo API, administrative enheter). <https://ws.geonorge.no/kommuneinfo/v1/> (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.
- [49] Wikidata. Wikidata (identifikatorer og engelsk navn). <https://www.wikidata.org/> (lest 11. oktober 2026). Lisens: CC0 1.0.
- [50] Artsdatabanken. Artsobservasjoner er tilgjengelig i ny mobilversjon. <https://artsdatabanken.no/Pages/342555> (lest 9. oktober 2026). Lisens: CC BY 4.0.

## Bruk og sitering

Teksten er skrevet av redaksjonen i CJB AS (natursans.no) og er beskyttet av åndsverkloven. Kortere sitater er velkomne med kildehenvisning og lenke til siden. Tallene og funndataene kommer fra kildene i listen over, under lisensen som står ved hver kilde; oppgi dem som kilde når du bruker tallene.

Siter slik: natursans.no: Ål i Norge: livsløp, status og fiskeforbud. Kvalitetssikret av Carl J. Borg, redaktør, 11. oktober 2026. https://natursans.no/arter/al